Hopp til hovedinnhold

A farewell to kings?

A farewell to kings?

Det kanadiske bandet Rush er et av de mest utskjelte og mislikte bandene i musikkhistorien. Samtidig som de gjennom førti år har hatt en enorm fanskare som har fulgt dem i tykt og tynt. 

Selv var jeg sent ute. Jeg oppdaget dem ikke før i 1983 og da hadde de allerede gitt ut ni studioalbum og to livealbum siden debuten i 1974. Deres siste studioalbum kom i 2012 og bandet ble offisielt oppløst januar 2018. Kanskje mest kjent som et prog-band så har de allikevel klart kunststykket å ikke forbli i denne ene musikalske sjangeren. Dette innlegget er ment som en kort introduksjon til et av mine favorittband og kanskje, muligens, overbevise fler til å gi disse tre kanadiske virtousene en sjanse. Så la oss da ta fatt på diskografien til dette bandet vi alle burde elske.

Rush (1974)

En debutplate tydelig inspirert av Led Zeppelin og samtidens bluesinfiserte tungrock band. Etter dette albumet ble trommeslageren byttet ut med Neil Peart og treenigheten var komplett. Som debutalbum ikke særlig oppsiktsvekkende, men en kunne selvsagt ane et potensiale. Høydepunkt: Working man og What you`re doing

3

Fly by night (1975)

Her har Peart overtatt ansvaret for tekstene og prog-elementet blir mer fremtredende. Sangene blir lengre og de er i ferd med å finne frem til sin distinkte egenart. Høydepunkt: By-Tor & the Snow Dog og Fly by night. 

4

Caress of steel (1975)

Dette årets andre studioalbum blir mer som en parentes å regne. Det mest nyskapende her er at en sang fyller hele b-siden på LP platen. Høydepunkt: Bastille Day og The Necromancer.

220px-Rush_Caress_of_Steel

2112 (1976)

Bandets definitive gjennombrudd. A-siden på albumet er tittelsangen og viser til fulle hvor eminente disse tre har blitt som låtskrivere og musikere. Og b-siden inneholder ikke en middelmådig sang den heller. Høydepunkt: 2112 og Passage to Bangkok.       

5335705_0

A farewell to kings (1977)

En skulle tro at det skulle være vanskelig å følge opp 2112, men dette er et minst like bra album. Og det er vel bare Iron Maiden som i like stor grad har latt seg inspirere av Samuel Coleridge`s poesi. Høydepunkt: Xanadu og Closer to the heart.

Rush-A-Farewell-To-Kings-album-cover-web-optimised-with-border-820

Hemispheres (1978)

Så kommer det en liten nedtur. Albumet starter med Cygnus X-1 Book II: Hemispheres og denne varer i 18 minutter og kunne vel vært redigert kraftig ned. Det vil vel sies å være urettferdig å sammenligne dette albumet med de to foregående, men en blir gjerne litt skuffet når en hører det. Høydepunkt: Trees og La Villa Strangiato (An Excercise in Self-Indulgency).     

kpEUEeenBwRLsaUQF9DWe7-1200-80

                                                                   

Permanent Waves (1980)

Så skjer det noe nytt! Prog-elementene blir tonet ned og sangene blir kortere. Synthesizere blir tydeligere en del av lydbildet og den kreative nålen peker igjen oppover. Høydepunkt: Freewill og Spirit of Radio

01ff13499589b2171fa90d1e350cb1d66e6b811562_1024x1024

Moving pictures (1981)

Den positive trenden fortsetter og dette er et enda bedre album enn det foregående og inneholder to av bandets mest kjente sanger. Høydepunkt: Tom Sawyer og Red Barchetta.

71khn0s0zmL._SL1400_

       

Signals (1982)

Her har bandet gjort to viktige endringer. Prog-elementet synes å være vasket bort og syntheziere er blitt en integrert del av lydbildet. Den første tegneserien jeg leste basert på en av Peart`s tekster var fra dette albumet. Noen fans falt fra her, men nye stod i kø for å oppdage dem. Høydepunkt: Subdivisions og The Analog Kid. 

515t9l08hHL

 

Grace under pressure (1984)

Her har de de dumpet produsenten Terry Brown som de hadde samarbeidet med siden 1975. Hvor en kan se at bandet har funnet frem til sitt nye musikalske uttrykk. Høydepunkt: Distant Early Warning og Red Sector A.   

Rush-Grace-Under-Pressure-album-cover-web-optimised-820

Power Windows (1985)

En fortsetter trøstig videre i samme spor og nå spiller Peart elektroniske trommer. Et bedre album enn forgjengeren, men ikke helt slik en så for seg at Rush ville ende opp. Høydepunkt: Mystic Rhythms og Manhattan Project.

                                                                                 

R-1368153-1274213046.jpeg

Hold your fire (1987)

Så ble det hele litt mer uinteressant. Dette er ikke et dårlig album, men heller ikke et veldig bra heller. Selv vil jeg si at jeg gikk i metning av denne siden av Rush. Høydepunkt: Force Ten og Time Stand Still.

                                                          

giphy

Presto (1989)

Så var det som om en hadde blitt bønnhørt! Rush er blitt et tilnærmet popband og et glimrende sådan. Et fantastisk album og hvor bandet igjen beviser at det er ingen ulempe å være best. Høydepunkt: Show Don`t Tell og Superconductor.

                     

R-1368163-1213464738.jpeg

Roll the bones (1991)

En mørkere og mer politisk oppfølger til Presto og minst like bra! Et av mine favorittalbum fra denne trioen. Et album å bli imponert av! Høydepunkt: Heresy og Neurotica.

                               

roll-the-bones

 

Counterparts (1993)

Nok et stilskifte. De gikk nå fra et poppete uttrykk til å bli mer tungrock med islett av heavy. Musikken blir altså tyngre og raskere. For min egen del var det ikke bare til det bedre. Høydepunkt: Nobody`s Hero og Leave That Thing Alone.

                                                   

41mb-cqHFQL._SY355_

Test for echo (1996)

Dette kunne gjerne blitt bandets siste album. Når de turnerte med dette albumet i 1997 dør Neil Peart`s datter i en bilulykke og 10 måneder går hans kone bort på grunn av kreft. Albumet i seg selv er det ikke mye å si om. Igjen en fortsettelse av Counterparts og en begynner å lure på om en savnet melding for gode melodier er på sin plass. Høydepunkt: Test for Echo og Virtuality.

                                                   

R-7648894-1445899630-1391.jpeg

Vapor Trails (2002)

Det tok altså seks år før bandet igjen ble samlet i studio. Musikken har blitt enda hardere og det er kun plass til trommer, bass og gitar i gruppens lydbilde. Høydepunkt: One Little Victory og Ceiling Unlimited (en av bandets beste sanger noensinne).

                                         

R-1667128-1413500342-9019.jpeg

 

Feedback (2004)

Så et klart skritt til siden. En EP hvor bandet covrer sanger av de artistene som inspirerte dem til å begynne med musikk. Høydepunkt: Heartful of Soul og The Seeker.

                                            

61OSisMiu4L._SY355_

Snakes & Arrows (2007)

Har ikke klart å få noe forhold til dette albumet. Lyttet til det flere ganger og det har aldri riktig festet seg i mine øreganger. Albumet er kanskje litt mer avdempet enn de to-tre tidligere, men kan sies å mangle litt særpreg. Høydepunkt: The Main Monkey Business og Working Them Angels. 

                                                        

images

Clockwork angels (2012)

Så ble dette deres siste studioalbum. Et konseptalbum hvor Peart får fortalt en historie mer omfattende enn noen gang tidligere. Peart sammen med Kevin J Anderson og Nick Robles ble den også adaptert til tegneserie. Og med dette var studioalbum diskografien til endes. Høydepunkt: Caravan og The Anarchist.

5

Alex Lifeson (Alexandar Zivojinovich) på gitar og Geddy Lee på bass og vokal startet dette bandet, etter litt om og men, i 1968 i Willowdale Toronto. Og i 2018 tok det hele slutt. Foruten disse 19 albumene og ene EP`en har de utgitt 11 livealbum, 11 samlinger og 9 box sets. Begge to har også utgitt soloalbum, men de får bli omtalt et annet sted.

81-mT0ZccmL._SS500_

 

Google+