Bli låner Min side
User profile
Hva leter du etter?

Meningen med livet, eller, hva skal jeg gjøre med all ledig tid?

Tomas Gustafsson

19.05.2020

Hva skjer med et menneske som lever i total isolasjon? Hvis du leser denne artikkelen noen år etter den ble publisert, synes du sikkert at det er en rar tanke; eller kanskje vi alle fortsatt er isolert? Uansett lover jeg at du vil kunne følge resten av teksten uten problemer.

Tankerekken

Det begynte med at jeg for noen år siden leste Marlen Haushofers bok Veggen (klikk for å låne boka på Sølvberget). Det er en bok fra 1963 som handler om en kvinne som over natten blir fullstendig isolert gjennom at en usynlig vegg plutselig omgir fjelltoppen hun befinner seg på. Hennes eneste selskap er en hund, en katt og en ku. 

Trinn 2 er denne rare situasjonen vi befinner oss i, med social distancing, eller isolasjon, eller karantene eller hva vi nå kaller det.

Neste trinn er at jeg så på Kiellandsalong på Sølvbergets Facebookside. Normalt sett pleier Kiellandsalongen å finne sted på selve Sølvberget, med mulighet for å drikke et glass vin mens man hører på smarte mennesker snakke sammen. Denne gangen ble det altså sendt på Facebook. Det var med Janne Stigen Drangsholt og Jostein Gjertsen (de pleide å ha programmet Janne og Jostein show på P2, og som jeg har savnet de to sammen!). Temaet var «Fortellingene som forsvant», og i sedvanlig Janne og Jostein-stil var de innom fire hundre emner, blant annet fortalte Jostein om en samtale han hadde hatt da han laget en episode av Verdibørsen på NRK P2 med professor Berit Støre Brinchmann. Hun sier at folk ikke klarer ensomheten fordi det medfører at de selv må skape mening med livet.

Trinn 4 er at boken Veggen er en sånn bok som man går og tenker på jevnlig, selv lenge etter at man har lest den.

Trinn 5 er at jeg hadde veldig lyst til å skrive en artikkel, men ikke kom på noe tema som interesserte meg nok til å gjøre all den researchen som må til for å skrive noe som er interessant, og som jeg selv ville ha lest.

Det sjette og siste trinnet er at alle disse tankene og hendelsene og situasjonene slo seg sammen til den innsikten at jeg jo måtte skrive en artikkel som handler om hva som skjer med oss mennesker når vi (frivillig eller ikke) blir avskårne fra våre folk og våre jobber og våre rutiner.

The Swedish theory of love

Dere er så heldige at dere får et ekstra bonustrinn, og det er at jeg plutselig husket en dokumentar fra 2015 som heter The Swedish Theory of love.

Den handler om et gigantisk sosialt eksperiment i Sverige. I 1972 kom sosialdemokratiske politikere opp med en ide som de mente ville gjøre alles liv bedre; hvis den fungerte. Det var på tide å fri kvinner fra menn, eldre fra sine barn og tenåringer fra sine foreldre. Å frigjøre folk fra gammeldagse familiestrukturer som gjorde oss avhengig av hverandre. Ideen kom fra den mest svenske av verdier: uavhengighet. Alle voksne mennesker skulle være økonomisk uavhengig av andre. Statsminister Olof Palme forklarte det slik:

«Principen är självklar: varje människa skall behandlas som en självständig
individ, och inte som ett bihang till en försörjare. Det gäller att skapa
ekonomiska och sociala villkår som gör en oberoende som individ.»

Dette var starten på en frigjøringsprosess. Frigjøring fra avhengighet av våre slektninger. Fra nå av skal alle være frie. Fri fra hverandre. De mente at alle ekte menneskelige forhold må være tuftet på uavhengighet mellom mennesker.

40 år senere bor nesten 50 prosent av alle svensker alene. Det er 15 prosent høyere enn nummer to på listen, Storbritannia. Snittalderen for når svensker flytter hjemmefra er 18 år, sammenlignet med 26 i resten av EU. Ensomhet blant unge i Sverige kalles nå «en ny epidemi» (DN), og forskere har vist at ensomhet kan være like farlig for helsen som å røyke 15 sigaretter per dag.

Ensomheten i Sverige har ført til et nytt sosialt eksperiment, hvor halvparten av leilighetene i en blokk blir leid ut til folk over 70 år, og resten til folk mellom 18 og 25, og det har også gitt et nytt uttrykk, «sosial bærekraft». Forskningen knyttet til dette prosjektet viste at det bare er to ting folk egentlig vil gjøre alene; å slappe av og å surfe på internett. Stort sett alt annet ville de foretrekke å gjøre sammen med andre.

Hva sier bøkene?

Så hvordan blir det nå da? Mange er enten permittert eller, hvis de er heldig og fortsatt er i jobb, har hjemmekontor, men de aller fleste har likevel ingen arbeidsplass å gå til. Man kan kanskje ikke besøke slektninger og venner som man pleier, og folk man møter når man er ute går omveier for å ikke komme for nærme.

Jeg synes det er interessant å sette seg inn i hvordan litteraturen behandler slike store spørsmål. Så det tenkte jeg å prøve meg på, og du har ikke lov til å slutte å lese nå. Vi begynner med hvordan isolasjonen skildres i Veggen. Og bare så dere vet det, selv om det høres ut som en teit idé med en usynlig vegg, så funker boken fordi Marlen Haushofer er en skikkelig flink forteller.

På side 203 sier hovedpersonen «hvis det er slik at tiden utelukkende eksisterer i min hjerne, og hvis jeg er det siste menneske på jorden, da vil tiden ta slutt når jeg dør. Den tanken gjør meg glad. Kanskje står det i min makt å gjøre slutt på tiden». Jeg er ikke helt sikker på hvordan det passer inn i denne artikkelen, men jeg likte det sitatet så godt, og dessuten er det jo fakta at hun aldri hadde tenkt den tanken om det ikke var for at hun var helt alene.

Det eneste hun fortsetter å gjøre fra sitt tidligere liv er å skrive, men det er ikke fordi hun liker det, det er fordi hun må, for å beholde forstanden. Hun beskriver hvordan hun har overlevd de siste to årene i total isolasjon. I tillegg skriver hun at hun nå kan være fullstendig ærlig, siden alle hun tidligere har skjult sannheten for nå er døde. Selv om dette ikke skal være en bokanmeldelse vil jeg anbefale dere å lese Veggen. Det skjer ikke mye i form av ytre handling, men siden man helt i begynnelsen får vite at noe forferdelig skal skje så er der et underliggende uhygge som henger over alle hverdagslige sysler. Det forsterkes også ved at fortelleren veksler mellom nåtid og fortid, slik at man hele tiden får små hint av hva som skal skje fremover.

Den navnløse fortelleren i Veggen håndterer isolasjonen forbilledlig, og utvikles fra bydame til bonde uten de store utfordringene. Men hun sier at den eneste grunnen til at hun klarer å gå videre er at hun har ansvar for dyrene som er fanget innenfor muren sammen med henne. Så på en måte er jo premisset for denne artikkelen borte, siden professor Brinchmann sa at problemet med isolasjon er at man selv må skape mening med livet. Her kommer motivasjonen nettopp av at hun ikke egentlig er isolert men har andre levende skapninger som er avhengig av henne. Men jeg kan jo trekke slutningen at i dette tilfellet sier litteraturen at alle trenger noen å bry seg om, noen som gir deres liv mening.

En hund, en pandemi og noen monstre

En fullstendig annen måte å takle denne situasjonen på er I am legend av Richard Matheson (klikk for å låne filmen eller boka). I tillegg til å handle om å takle isolasjon er den ekstra aktuell nå, siden bakgrunnen for boken er en global pandemi, som har drept eller radikalt forandret alle andre mennesker enn hovedpersonen.

For å være ærlig er det sikkert det aspektet som gjorde at jeg husket denne boken, for det er maaange år siden jeg leste den. Forskjellen på de to bøkene (foruten at det ikke er monstre i Veggen) er at der den navnløse heltinnen i Veggen nesten er utelukkende sympatisk og tiltalende, er Robert Neville kanskje mer menneskelig. Den første perioden i isolasjon tilbringer han med å drikke seg full, frem til han en dag finner en hund som han redder. Det drar ham ut av den selvdestruktive drikkingen, og fra da av prøver han å finne en kur mot pandemien. Han har også andre mindre sympatiske trekk, og det er denne skildringen av et menneske i absolutt krise som gjør dette til en bra bok, og en fin studie av menneskelighet og hva som gjør et menneske til et menneske.

Igjen viser det seg at litteraturen konkluderer med at om det skal gå godt, hjelper det å ha noen som er avhengig av en, for eksempel et husdyr, men at man uansett er avhengig av ytre stimulans for å finne mening med livet.

Eksempler som ikke er til etterfølgelse

Nå skal jeg bare kort nevne noen andre eksempler fra litteraturen, før denne teksten blir så lang at Sølvbergets nettsider får slagside og synker. De følgende titlene er antitesen til de forrige. Disse menneskene har ingen å vende seg til, og ingen de bryr seg om.

A Confederacy of Dunces av John Kennedy Toole (klikk for å låne boka) passer kanskje egentlig ikke inn i denne teksten, siden hovedpersonen, Ignatius J. Reilly, ikke er isolert i vanlig forstand. Han har en mor, han har jobb (innimellom), han har folk rundt seg. Men han er likevel fullstendig alene, midt blant alle andre. Det er en ganske morsom bok, men latteren gjør litt vondt. Hans motivasjon for å leve er å slåss mot absolutt alt; å overbevise alle andre at han har rett. Ignatius er en moderne Don Quijote som opponerer mot hele den moderne verden, nesten alltid med inkonsekvent logikk og fullstendig skamløst. Forfatteren hadde problemer med å få gitt ut boken, og det endte med at han følte seg talentløs og begikk selvmord. Hans mor kjempet i 10 år, og når den til sist ble publisert fikk boken Pulitzerprisen.

Opptegnelser fra et kjellerdyp av Fjodor Dostojevskij (klikk for å låne boka) minner på mange måter om den forrige boken, men blottet for humor. Et menneske som lever livet i krig med resten av verden, hvor de fleste slagene utspilles inni hodet til fortelleren. Det er verdens første eksistensialistiske roman, en utrolig tekst, og den har en selvsagt plass i verdenslitteraturen; men den er ikke oppløftende, og bør ikke brukes som manual for hvordan takle isolasjon.

Disse to er ikke eksempler i det hele tatt

Disse to siste bøkene ble vraket, og her forteller jeg hvorfor. Dette er for å unnvike at alle mine hundretusener av faste lesere skal ringe til Sølvbergets hotline og protestere.

I begynnelsen tenkte jeg at Walden av Henry David Thoreau (klikk for å låne boka) var et selvsagt eksempel på isolasjon i litteraturen, og at jeg måtte skrive om den, men dels er det jo en fagbok, dels velger hovedpersonen selv å isolere seg. Delvis som et slags eksperiment om hva som skjer når man kutter vekk distraksjoner, og delvis som et statement mot samfunnets materialisme. Dessuten er den nesten uleselig.

PS, vi har den som tegneserieroman på biblå. Den kan jeg anbefale, selv om det ikke er selve boken, men en bok om boken.

Robinson Crusoe av Daniel Defoe (klikk for å låne boka) er en annen tilsynelatende selvsagt tittel her, men jeg synes ikke Robinson er skildret som en troverdig person, og i tillegg har han et ganske tvilsomt menneskesyn.

Som et siste eksempel fra moderne populærkultur kan jeg nevne at en av mine favorittpodcaster har begynt å lage en ekstra episode hver uke for at de ikke orket å bare være hjemme uten å gjøre noe. De savnet hverandre, og de savnet sitt publikum.

Så, før jeg ender opp med å skrive mer enn 2000 ord: konklusjonen er at litteraturen er enig med Professor Brinchmann og Verdibørsen og Sveriges riksdag og diverse aviser og diverse forskning om at man trenger noen eller noe å bry seg om. Ikke akkurat en bombe da.

Kilder:

Beklager, nå stoppet det litt opp her på nettsiden. Last inn siden på nytt, er du grei 🗙