Hva leter du etter?

Lettfordøyelig hjerneføde fra Netflix

Noen ganger har man lyst til å se serier man ikke trenger å bruke for mye hjernekraft på, men som allikevel er stimulerende. Disse Netflix-produksjonene klarer nettopp dette.

Bonding (2019-)

Skaper: Rightor Doyle

Skuespillere: Zoe Levin, Brendan Scannell, Micah Stock

Handling: En psykiatristudent basert i New York (Levin) har funnet et passende nattyrke som dominatrix. Hun får sin homofile ungdomsvenn Pete (Scannell) litt motvillig med som assistent. Her blir vi ikke bare presentert for diverse fetisjer. Det er plass til både humor og karakterutvikling.

Æsj, din gris! Tenker du kanskje nå. Uansett, med sine korte episoder (under 20 minutter!), oppkvikkende humor og smarte temaer, så funket “Bonding” ganske så bra. Her får man se kreative vinklinger på vennskap, sorgprosses, tillitsproblemer, ensomhet, motet til å være seg selv, kjønnsroller og ja, sex.

Jeg er litt usikker på om jeg ville at episodene skulle vært lengre eller ikke. “Bonding“ får nemlig til veldig mye på kort tid, og skaper stor nærhet til karakterene. Absolutt for folk som vil ha noe veldig lett (men allikevel innviklet) og mørkvittig, som ikke tar opp for mye dyrebar tid. Serien er nok ikke for alle, men om man legger godviljen til så...

Atypical (2017-)

Skaper: Robia Rashid

Skuespillere: Keir Gilchrist, Jennifer Jason Leigh, Michael Rapaport, Brigette Lundy-Paine, Amy Okuda, Graham Rogers, Raul Castillo, Jenna Boyd, Fivel Stewart

Handling: Autistiske Sam (Gilchrist) prøver å forstå kjærligheten. Dette er en vanskelig, spennende og ikke minst sprø ferd for oss alle. Utfordringene hans fører til at familien ofte er på tå hev, mens de sliter med å finne frem til sine egne identiteter.

«Atypical» er på mange måter koselig, om man trenger et avbrekk fra actionfylte serier, tunge drama eller dype thrillerserier. Når det er sagt, så er ting langt i fra fryd og gammen. Utenom familiens interne problemer, får man oppleve mobbekulturen, aksept/kommunikasjonsvanskene, egoismen og sjalusien hos voksne så vel som unge.

Det vises forskjellige faser av vennskap/kjærlighet/familieforhold, på godt og vondt. Skuespillerne gjør en kjempejobb i sin tolkning av de interessante karakterene. Jeg blåser egentlig i om autismevinklingen her er korrekt eller ikke, underholdningen er uansett toppers.

De to første sesongene av «Atypical» lover bra. Blandingen av ungt engasjement og nestekjærlighet er utrolig sjarmerende, og jeg har alltid likt å vite at troen/håpet finnes hos noen. Men, det eksisterer nok elendighet/menneskelig brutalitet til at den misantropiske/ kyniske siden som har regjert meg i 16 år holder stødig bakkekontakt. Dette er en rent fornøyelig serie, vil jeg si, og jeg gleder meg veldig til sesong 3 som kommer senere i år.

After Life (2019-)

Skaper: Ricky Gervais

Skuespillere: Ricky Gervais, Tom Basden, Tony Way, Diane Morgan, Kerri Godliman. Mandeep Dhillon, David Bradley

Handling: Etter konas (Godliman) død, blir journalisten Tonys (Gervais) tilværelse et rent helvete. Dette lar den tidligere godslige tullebukken gå hardt utover sine kollegaer og omgivelser. Om ikke den uspiselige væremåten går, kan han jo likså godt gjøre slutt på det.

Jeg ble anbefalt «After Life» en del ganger, så jeg ga den en sjanse for noen måneder siden. Jeg angrer ikke på det. Ricky Gervais er en person jeg alltid har visst om, men kjent lite til. Her spiller han en mann som sinnsmessig har lite å leve for. De rundt ham må takle syrlig kritikk og direkte mobbing. Det er mørkt, dønn ærlig, med hint av vakkerhet. Tidvis lekes det med grenser.

Etter det jeg har forstått, er Gervais' stil litt vanskelig å svelge for noen. Uansett, «After Life» er verdt ta en kikk gjennom, med sin blanding av interessante temaer og fascinerende karakterer. Det blir tungt, men man føler seg faktisk lettere om hjertet etterpå. Vi får et sorg-gledelig gjensyn med serien til neste år.

Beklager, nå stoppet det litt opp her på nettsiden. Last inn siden på nytt, er du grei 🗙