Hopp til hovedinnhold

Unge kvinnelige poeter

 @balansedame // @bokfiol // @fredrikbjorgmo //  @renpoesi // @mortsan // @renpoesi //

Da jeg ved en tilfeldighet plukket opp diktsamlingen Hvorfor er jeg så trist når jeg er så søt? av Ingvild Lothe ble jeg umiddelbart fascinert, imponert og inspirert. Jeg som trodde poesien ikke var for meg. Jeg ville ha mer i samme stil, så jeg fant frem til et knippe unge kvinnelige diktere som appellerte til meg. 

Noen er også tilgjengelige på ebokbib.

Hvorfor er jeg så trist når jeg er så søt (2016)

Ingvild Lothe (1990)

Ved hjelp av bastante påstander og små, uventede nedslag skaper forfatteren overraskende overganger. Tekstene kan til tider oppleves nesten urimelige i sine utsagn, andre ganger så enkle at det blir hardt og svimlende. Diktjeget pines av sin egen skam og anger, fanget i en tilværelse av apati og isolert sinne. Hvorfor er jeg så trist når jeg er så søt er en usentimental diktsamling, som med letthet beveger seg mellom det humoristiske og et dypt alvor. Hun har tidligere utgitt "Litt lyst til å pule, litt lyst til å dø" (2015).

 

hvorfor er jeg så trist

Dette skjer ikke (2017)

Ida Lórien Ringdal (1988)

Dette skjer ikke, sier du om det du nesten ikke kan tro er i ferd med å skje. Litt som barnet som kniper øynene sammen i håp om å være et annet sted når det åpner dem igjen. Litt som den voksne som vet at å være et annet sted ikke nødvendigvis er noe bedre. Du får bare leve med at det er uvirkelig. Å leve. Hun har tidligere gitt ut boksingelen "Jeg er ikke her" (2016) som er vist på forsidebildet på denne artikkelen.

 

dette skjer ikke

 

Levepistolen (2018)

Hege Susanne Bergan (1981)

Verden bygges av lekeklosser, krigen utkjempes mellom playmofigurer. Det lekende barnet er allmektig. Det stiller tusenvis av spørsmål som kan være vanskelige å gi svar på. Og mange av svarene gjør vondt. Denne diktsamlingen beskriver kaos og kontroll, frykt og fortryllelse, kjeft og kjærlighet - hele det eksistensielle alvoret som ligger i det å få barn. «Levepistolen» er Hege Susanne Bergans tredje diktsamling. 

 

levepistolen

Farvel alle hemmeligheter (2018)

Helene Guåker (1983)

Hva vil det si å være feminist i dag? Er det at mannen deep throater en dildo for å kjenne på hvordan kvinnen har det? At kvinnen gjør og fører seg som en mann, hva nå det egentlig innebærer? Og hva skjedde med kvinnesolidariteten fra 70-tallet? Med hardtslående, rytmiske, uromantiske, aggressive, humoristiske, ironiske og sårbare dikt stiller Helene Guåker alle disse spørsmålene, og utforsker på uredd vis samfunnets forventninger til hvordan kvinner skal oppleve sex, og om det fortsatt eksisterer «sømmelighetskoder» i språket.

farvel

Oss (2018)

Mari Oseland (1986)

I denne diktsamlingen møter vi en kvinne som innleder et forhold til en mann som i starten virker både likegyldig og enkel. Men han rommer også et mørke, noe hun snart må ta innover seg. Han kaller henne kjæresten sin, hun lar seg fortape i ham - samtidig som hans stadig økende hensynsløshet bringer frem en paradoksal omsorg i henne. 'Oss' er Mari Oselands første bok. 

oss

La oss aldri glemme hvor godt det kan være å leve (2018)

Sarah Zahid (1996)

Samfunnsdebattant og student Sara Zahid debuterer med en diktsamling fra Oslo øst, om oppvekst og begynnende selvstendighet, familie og vennskap, tilhørighet og fremmedfølelse. Vi følger Zahids dikter-jeg gjennom barndom, ungdomstid og ung voksen alder, i en sammensatt og variert bydel. Selv om diktene er uløselig knyttet til Holmlia, appelerer de like fullt til det allmennmenneskelige, heller enn å utgjøre et stedsspesifikt vitnesbyrd. I et hverdagsnært språk, søker Zahid å synliggjøre forbindelseslinjene mellom mennesker. Kanskje ligner vi hverandre mer enn først antatt.

 

La oss aldri glemme hvor godt det kan være å leve

Det gule bladet, den svarte pupillen (2018)

Katrine Heiberg (1992)

Det gule bladet, den svarte pupillen er en samling dikt om språk og ensomhet, fellesskap og frihet. Gjennomgående reflekterer diktene over hvor frie vi egentlig er når vi trer inn i språket eller velger en livsvei. Forholdet mellom avsondrethet og fellesskapsfølelse tematiseres og formuleres på ulike måter, i et språk som forener bilde og tanke, poetisk lek og meningsdannelse. Heibergs dikt veksler mellom bortvendthet og henvendelse, og balanserer mellom strenghet og følelse, villskap og sårbarhet. Det lyriske jeg-et er hengitt til verden, men i beskrivelsene av verden finnes en lengsel etter noe annet, og en egenrådig vilje som krever konfrontasjon, lidenskap og ærlighet.

 

Det gule bladet, den svarte pupillen

Melanin hvitere enn blekemiddel (2018)

Sumaya Jirde Ali  (1997)

Melanin hvitere enn blekemiddel handler om det å bære en annen historie med seg overalt. Den handler om burkakjerringa og om en mamma som vil hjem igjen, om opprør og skjønnhet, og om morsmålets vokaler. Men hvem er egentlig burkakjerringa? Er hun deg - eller kanskje meg? Eller oss begge? Sumaya Jirde Alis lyriske stemme er direkte og antisentimental. Innimellom temmelig rå. Hun lager også fine, snodige poetiske bilder som røsker i etablerte leseblikk.

 

 

melanin

Unngå øyekontakt (2017)

Nora Aschim (1998)

Selvmord er blant de hyppigste dødsårsakene blant ungdom og unge mennesker. Og selvmordstanker er langt vanligere enn hva vi liker å tro. Utløsende årsaker kan være ting som kjærlighetsbrudd, familiekonflikter, stryk på eksamen, samt andre problemer på skolen, nesten alltid i samspill med den unges følsomhet og sårbarhet overfor verden. Avskjedsbrev forteller ofte om uutholdelige følelser av skam og verdiløshet. Om selvbebreidelser, ensomhet og lengsel. I Nora Aschims debutsamling Unngå øyekontakt får vi ikke vite nøyaktig hvorfor den 24 år gamle jenta har bestemt seg for å avslutte livet, men vi blir ønsket velkommen hjem til henne, velkommen inn til de siste dagene. Som er fylt av en større ro enn man kanskje skulle tenke seg. En slags klarhet. Som gjør at diktene ikke bare er lei seg. Nora Aschims debutsamling legger ikke skylden for det bunnløst tragiske som er et selvmord på noen. Den flytter heller inn med og sitter ved siden av en ung jente som av forskjellige årsaker har fått nok av verden og livet og seg selv.

unngå øyekontakt

Panikk! (2015)

Kjersti Wøien Håland (1988)

Panikk på gata i Lillehammer. Panikk på Holbergs plass i Oslo. Panikk i heile Sogn og Fjordane. Panikk med ei flaske kirsebærøl i magen. Panikk av ein luftambulanse på himmelen. Panikk av marknadskreftene. Panikk av mark i jorda. Panikk av sju millionar andre menneske. Panikk og ei plutselig ørske. Ei hand på pulsen. Ei hand rundt fett og skjelett. Og eit einaste spørsmål: Kan ein bli trygg på nytt? Kan ein skrive dikt som passar på diktaren? Som passar på seg sjølv? Jo da, Kjersti Wøien Håland har panikk frå tid til anna. (Tredje diktsamling)

 

Panikk

 

Det enkle og det einsame (2017)

Asta Olivia Nordenhof (1984)

Dette diktverket overskrid dei tradisjonelle skilja mellom forfattar og person, offentleg og privat, men tek samstundes opp klassiske tema som sorg, kropp og begjær. Brutalt, direkte og med ein stor sans for poetisk timing skildrar Asta Olivia Nordenhof episodar frå kvardagen i notida og frå ein vanskeleg oppvekst. Med ein gjennomført tone vekslar ho mellom glede, humor, desperasjon, ømheit, råskap og indignasjon. Nordenhof gir stemme til dei i samfunnet som vanlegvis ikkje blir høyrde, og synleggjer maktstrukturar og handlingar i eit samfunn det er risikabelt å hamne utanfor. Denne samlinga viser eit levd liv i komprimert form, som taler klart og insisterande til oss alle. Boka er gjendikta av Anna Kleiva.

 

det enkle og det einsame

Atlaspunkt (2015)

Maria Dorothea Schrattenholz (1980)

"Atlaspunkt" er Maria Dorothea Schrattenholz' første bok. Diktsamlingen er både en evolusjonshistorie og en science fiction-framstilling. Pre-historisk tid, nåtid og en galaktisk framtid er nedfelt i mennesker og mekanikk, kropp og gjenstander, tilblivelse, undergang og gjenoppstandelse. Med et skarpskårent og sensibelt språk tegner Schrattenholz' dikt opp et stort landskap. 

 

Atlaspunkt

Vi står her (2014)

Thea Trøen Bjertnes (1989)

Å skrive dikt kan være en slags kartlegging av seg selv. Både mentalt og geografisk. Du skriver for å finne ut hvor du har vært, hvor du skal og hvor du står. Sammen med hvem. I Vi står her møter vi en ung jente som har hatt et vanskelig og traumatisk forhold til faren sin. Som blir syk og dør. Og hvordan orientere seg på nytt i etterkant? Hvordan lage en ny verden? Hvordan se forskjell på folk som vil deg vondt og folk som vil deg godt? Og hva om det er de samme folka? Som er den unge jentas store skrekk. Som er alle menneskers store skrekk. At vi ikke har noe sted vi er helt trygge. Helt gode. Samme hvor. (Debutant)

 

Vi står her

MELK KÅPE SAND MÅPE (2015)

Janne-Camilla Lyster (1981)

Diktene i MELK KÅPE SAND MÅPE handler om å sette verden sammen på nytt. Lysters språk er preget av en radikal varsomhet og åpenhet, som samtidig er en forutsetning for rikdommen som vokser ut av diktene. Gjennom uventede sprang og stillferdige sammenstillinger blir skillet mellom det menneskelige og det ikke-menneskelig reforhandlet. (Fjerde diktsamling)

 

melk kåpe sand måpe

Hekla myter (2014)

Eli Fossdal Vaage (1984)

På sitt unike vis skriver Eli Fossdal Vaage frem formødrenes historie og en felles kvinnelig arv. Diktene beskriver søsterskap på tvers av generasjoner, der en ung kvinne formidler både historisk kvinneliv, en eldre kvinnes stemme og sin egen tilværelse på en gård hun har overtatt, eller muligens trengt seg inn i. Hekla myter rommer like uanstrengt større og mindre refleksjoner, alt ført i et språk som både er likefrem og høystemt på samme tid. (Debutant)

Hekla myter

Forsidebilde lånt av Flamme forlag. Instagram-bilder av:  @balansedame // @bokfiol // @fredrikbjorgmo // 
@renpoesi // @mortsan // @renpoesi //

Jeg har også laget en brosjyre med disse diktsamlingene som du kan laste ned som PDF her: Diktbrosjyre

Google+