Hopp til hovedinnhold

Thomas Pynchon, "Siste skrik": Slutten på verden slik vi kjente den

New York med World Trade Center

Husker du hvordan verden var rett før 11. september 2001?

Thomas Pynchon: Født i 1937. Forfatter siden 1961, årlig nevnt som kandidat til Nobelprisen i litteratur. Bor i New York. Gir ikke intervjuer, og har nesten aldri blitt fotografert. Skriver ofte tjukke bøker fulle av paranoia og personer på jakt etter skjulte sammenhenger.

Mange folk, mange ord

Andre skriver større bøker med flere personer, uten at leserne føler seg overmannet av den grunn. Når Thomas Pynchons Siste skrik føles som mye kraftigere enn sine 527 sider, skyldes det kombinasjonen av flere ting.

Siste skrik Thomas Pynchon

Pynchons fortellerstil passer definitivt ikke for alle. Som mange andre amerikanske forfattere bruker han mange ord, han kan mye og tekstene hans er en jevn skur av kultur- og samtidsreferanser. Når han treffer, er det en fryd å lese. Når han ikke gjør det, blir han bare masete. Siste skrik pendler mellom disse ytterpunktene.

Siste skrik gir ikke ved dørene. Jeg satt med en konstant følelse av å skjønne lite av hva som foregikk. Pynchons personer er like rastløse som fortelleren. Samtalene foregår på en innforstått måte, og samtlige personer er for kule til å avlevere en eneste enkel replikk. Fra side 54, hovedpersonen spør om et selskap ble overrasket over hvor raskt det gikk konkurs, og får dette svaret:

- Næh, det var tydelig helt fra starten at de brukte mye mer enn de hadde råd til på å prøve å kjøpe trafikk, den klassiske dotcommer-villfarelsen, før man vet ordet av det, kommer enda en kapitalfrigjøringsepisode og enda en gjeng med japper skylles tutende ned i do.

O-kei.

Verden av i går

Historien fortelles ofte i presens (Maxine går ut...), noe som gjør at fortelleren minner mest om kommentatoren i en reality-serie. Perspektivet ligger stort sett hos hovedpersonen Maxine, andre ganger står fortelleren utenfor og kommenterer. Både presensformen og den skiftende fortellervinkelen bidrar til at Siste skrik oppleves som en bok hvor det meste flyter.

Thomas Pynchon treffer tidsånden rundt årtusenskiftet perfekt, og drysser 15 år gamle popkulturreferanser over teksten med raus hånd . Boken gir assosiasjoner til innledningen av Tore Renbergs Mannen som elsket Yngve, hvor en nær fortid blir underliggjort og samtidig presist skildret.
Hva den handler om? Maxine Tarnow bor i New York og er svindeletterforsker i kjølvannet av dotcom-boblens kollaps rett etter årtusenskiftet. Hun vikles inn i et komplisert mysterium om ulovlige transaksjoner og et dypnett kalt DeepArcher. Maxine møter et rikt persongalleri eksentrikere som forvirrer både henne og leseren.

Pynchon treffer tidsånden rundt årtusenskiftet perfekt, og drysser 15 år gamle popkulturreferanser over teksten med raus hånd. Boken gir assosiasjoner til innledningen av Tore Renbergs Mannen som elsket Yngve, hvor en nær fortid blir underliggjort og samtidig presist skildret.

11. september-plassen

Siste skrik foregår sensommeren 2001 i New York. Jeg var spent på hvordan Pynchon ville behandle en så konkret og brutal tragedie som terrorangrepene mot New York. World Trade Center kollapser litt over midtveis i romanen. Jeg synes romanfigurenes distanserte reaksjoner på vår tids mest rystende enkelthendelse - midt i nabolaget deres! - lød i temmelig avmålt og blodfattig, selv til å være Pynchon-bok.

Høres jeg negativ ut? Så lenge du leser Siste skrik på dens premisser, og ikke forventer å forstå alt, er den absolutt verd tiden din. Go with the flow, som de sier.

Og mellom de krampekule replikkvekslingene kommer avsnitt som dette, hvor Pynchon senker skuldrene (side 213):

De fortsetter ut til fyrtårnet på Montauk Point. Alle elsker angivelig Montauk for å ha unngått alt som er galt med Hamptons. Maxine kom hit ut som unge en gang eller to, klatret opp i toppen av fyrtårnet, bodde på Guerney's, spiste en masse sjømat, sovnet til havets puls, det var jo ikke mulig å mislike det? Men nå, mens de saktner farten langs den siste strekningen av Route 27, føler hun bare at valgmulighetene blir færre - alt synes å rykke nærmere her, hele Long Island, forsvarsindustriens fabrikker, den morderiske trafikken, en historie full av republikansk synd som fortsetter uten opphør, den nådeløse forstedifiseringen, kilometervis av klippede plener, hardpakket asfalt på veiene, trefiberplater og asfaltshingel, flere mål land uten trær, det samler seg alt sammen, kollapser alt sammen inn i dette siste fotfestet før den atlantiske villmarken.

For mer om Pynchons siste bok og forfatterskapet hans, les denne grundige artikkelen i The American Reader, eller Fredrik Wandrups skyggeportrett i Dagbladet.

Gyldendal utgir Thomas Pynchon på norsk. Hans hovedverk, Gravity's rainbow (1973), finnes foreløpig ikke på norsk. Det samme gjelder Vineland (1990).

Thomas Pynchon
Siste skrik - lån på Sølvberget (også tilgjengelig i eBokBib)
Gyldendal 2015 (originalt utgitt 2013 i USA)

Thomas Pynchons bøker

Pynchon på Sølvberget

V (1963)
Katalognr 49 (The crying of lot 49) (1977)
Vineland (1990 - ikke oversatt til norsk)
Mason & Dixon (1997)
Mot dagen (2006)
Iboende brist (Inherent vice) (2009)

Google+