Hopp til hovedinnhold

Tarzan fyller 90 år!

Fra omslaget til "The Complete Russ Manning Newspaper Strips Vol. 1"

Edgar Rice Burroughs skjøt gullfuglen da han i 1912 ga ut sin første bok om Tarzan, Tarzan of the Apes: om menneskebarnet som vokste opp blant aper og som allikevel lærte seg å lese og skrive. Siden er det kommet en rekke bøker om denne egenartede naturkraften som også fikk navnet Lord Greystoke.

Jeg har hatt en rimelig lykkelig oppvekst, men det er en ting jeg ikke kan tilgi min mor.

Året er 1974, jeg er åtte år gammel og vi er på vei til Stavanger. Jeg har spart 65 kroner i en rød postsparebankbok til å kunne bruke i ferien. På veien nedover stopper vi i Trondheim og går innom Bruns bokhandel. Min mor leter frem de engelske kriminalromanen hun ikke hadde fått lest siden sist besøk, og jeg virrer rundt og kjeder meg. Med ett er det som om jeg er en av kong Arthurs riddere som har funnet den hellige gral. På hyllen foran meg står den innbundet og med smussomslag: Tarzan Apenes Konge. Den første innbundne tegneserien jeg har sett.

Jeg tryglet mitt moderlige opphav om å få kjøpe den (den var altfor dyr til at hun i det hele tatt vurderte å kjøpe den til meg). Hadde jeg fått kjøpt den for mine egne penger var det ikke blitt mye igjen til resten av ferien. Utsalgspris 55 kroner. Tegningene i boken var av Hogarth og jeg gråter litt inni meg hver gang jeg tenker på det.

Tarzan fra 1912 til 2016

Hollywood så tidlig potensialet i disse historiene og den første filmen kom allerede i 1918. Etter det har det kommet film etter film helt frem til våre dager (sist: Legend of Tarzan i 2016). For ikke å snakke om hvor mange tv-serier og radioprogram som er laget. En kan spørre seg selv hvorfor disse historiene har en slik appell for generasjon etter generasjon. Det er nok en form for universell sannhet gjemt her. Selv husker jeg ennå hvor spent jeg var når jeg skulle se min første Tarzan-film som niåring.

Tarzan of the Apes (film fra 1918)

Nå var det ikke bøkene eller filmene dette innlegget skulle handle om, men tegneserieversjonen av Tarzan. Denne hadde sin debut som avisstripeserie 07.01.1929, men 15.03.1931 fikk en også en helside i søndagsutgavene. Det er uhyre mange dyktige serieskapere som har jobbet med denne seriekarakteren, både som avisserie og senere som seriehefte. I 2001 ble det slutt på avisstripen, men forlag som Dark Horse Comics fortsatte å gi ut serier med vår helt. I en av dem treffer han på en annen av Burroughs karakterer, John Carter of Mars (Tarzan/John Carter: Warlords of Mars 1-4 1996).

Å ta for seg alt som har kommet ut av Tarzan i tegnet versjon blir for omfattende og noen andre enn meg får ta på seg det. Det er forresten ikke alt som holder like skyhøy kvalitet. Det er bare å sjekke Atlantic forlags utgivelser på sent 70- og tidlig 80-tall. Jeg vil anbefale å konsentrere seg om de fire serieskaperne, som etter min mening, virkelig skiller seg ut.

 

Hal Foster

Hal Foster var den første tegneren av avisserien. Det er ikke så mye å si om han annet han var et av de stillfarende geniene som Carl Barks og Jack Kirby også var. Han tegnet serien frem til 1937 og da lanserte han sin egen serie, Prins Valiant, og resten er tegneseriehistorie. Jeg er så heldig at jeg har en bok som samler de første sidene han tegnet av serien, og kvaliteten er ufattelig bra.

Tarzan (Hal Foster)

 

Burne Hogarth

Arvtakeren til Foster ble Burne Hogarth og han tegnet serien fra 1937 til 1945, og igjen fra 1947 til 1950. Forskjellen på disse to tegnerne kunne nesten ikke vært større. Hvor Foster skaper tilnærmede fotografier av handlingen, virker det som om Hogarths er en filmatisering. Det finnes vel knapt en serieskaper som har den samme kjennskapen og forståelsen av den menneskelige anatomien som han hadde. Allikevel kan det bli litt mye og hans serie virker, utseendemessig, litt mer gammeldags enn Fosters.

Når en ser bort fra slik flisespikking som dette, er Hogarth en serieskaper jeg skulle ønske jeg hadde fått lest mer av.

Tarzan (Burne Hogarth)

 

Russ Manning 

Siden jeg allerede har dristet meg til å synse litt: Den beste Tarzan-tegneren av dem alle er Russ Manning! Min mest dyrebare eiendel når jeg var syv var Den store Tarzan-boken (den ble utgitt i A3 format 1-3, og jeg tror min var nummer to, forsiden hadde gått hen og blitt savnet) hvor det var bl.a. artikler om å bygge jungelhytter og bilder fra en safari noen hadde vært på. Greit nok det, men det viktigste var at den inneholdt Mannings fortellinger fra det det glemte landet Pal-ul-don, hvor dinosaurer og sabeltanntigre levde side om side med mennesker i alle regnbuens farger, og hvor hale ennå var en del av anatomien til en rekke av dem.

Å beskrive Mannings tegnestil blir å si at den er umiddelbar tilgjengelig for leseren, men hadde de samme geniale kvalitetene som Hergés "ligne claire". Han tegnet også Magnus, Robot Fighter og avisserien av Star Wars. Han gikk bort i 1981, bare 52 år gammel. Boken forsvant senere i et flyttelass og har vært dypt savnet siden.

Tarzan (Russ Manning)

 

Joe Kubert

Joe Kubert er den siste tegneren og han tegnet Tarzan kun for DCs utgivelser. Han er en tegneseriegigant som også startet sin egen skole for å utdanne serieskapere, The Joe Kubert School of Cartoon and Graphic Art. Med sin helt umiskjennelige stil har han satt sitt preg på utgivelser fra dette forlaget i over 50 år. Hans Tarzan er som om de tre nevnte foregående tegnernes stil smeltet sammen og dannet en ny. Han gikk bort i 2012, 82 år gammel.

Tarzan (Joe Kubert)

 

Dette ble kanskje et altfor personlig tilbakeblikk på nitti år med Tarzan som tegneserie. Nå er det bare ti år igjen til vi kan feire hundreårsjubileet, og da kan det være at jeg er sakligere. For så å kunne nevne noen av de mange andre tegnerne involvert med seriene.

Google+