Hopp til hovedinnhold

"Ronja Røverdatter": Naturglede og familiens ære

Fra omslaget til "Ronja Røverdatter"

Ronja Røverdatter er en barnebok av Astrid Lindgren, utgitt i 1981. Den er blant Astrid Lindgrens mest populære bøker, og har blitt til både skuespill, tv-serie og film.

Går det an å riste av seg kulturen man er født inn i? Astrid Lindgren svarer optimistisk og nyansert på spørsmålet i Ronja Røverdatter. I sommer hørte vi boken i bilen langs E39, fra Bergen til Molde, sånn omtrent. Det ble en minneverdig biltur.

Ronja Røverdatter

Mattis, Borka og røverne

Ronja har alltid vært der. Som 1981-modell er hun fem år yngre enn meg. Jeg har sikkert fått boken lest for meg da jeg var liten, uten at jeg husker noe av det. Jeg husker biter av filmen og tv-serien. Ikke minst den spennende bakom-filmen, for slikt var sjeldent på 80-tallet. Den avslørte at hoppene over Helvetesgapet ikke var fullt så farlige som de så ut.

Sammendrag: Ronja er datter av røverhøvdingen Mattis. Sammen med mor Lovis og røverflokken bor de i Mattisborgen. En dag dukker Mattis' gamle rival Borka og hans menn opp i den andre halvdelen av den kløyvde borgen. Ronja blir venn med Borkas sønn Birk, og vennskapet mellom dem går på tvers av fedrenes fiendskap. Er det mulig for Ronja å bevare forholdet til familien (og klanen) og samtidig til Birk, eller kommer det til å slite henne i to? (Forholdet mellom røverhøvdingene Borka og Mattis er for øvrig en av bokens få svake sider, for det er overfladisk skildret.)

Ronja er på mange måter en typisk Lindgren-hovedperson. Hun er selvstendig, smart og snill, har høye idealer og ingen problemer med å vise følelser.

Ronja kommer dessuten, som Marikken, Lotta og Emil, fra gode kår. Sosiale forhold spiller ingen stor rolle i Ronja Røverdatter heller, selv om det nevnes at Borkas folk har lite mat. At røverne hennes stjeler, misliker Ronja, og romanens antydning om at hun og Birk kommer til å velge annerledes når de blir voksne, overbeviste ikke meg. Ronja Røverdatter handler mest om individets ønske om å bryte lenkene som binder, ikke om å gjøre noe med sosiale forskjeller.

En gedigen omfavnelse av naturen

Emils pappa Anton ("Eeeeemil!") er den mest kjente Lindgren-pappaen, men Ronjas far Mattis er den mest interessante. 
I stemning kan romanen regnes som en slektning av Brødrene Løvehjerte og Mio, min Mio.

Ronja Røverdatter

Alle disse bøkene foregår i en udefinert tidsperiode, hvor hovedpersonene lever tett på naturen og hverandre. Verden er liten. Lindgren skreller vekk ting som ikke har betydning for handlingen, og vi kommer tett på personene. I Ronja Røverdatter hører vi litt om futens knekter som tasser rundt i skogen og jakter på røverne, uten at vi som lesere sitter med følelsen av at de kommer til å fakke noen. Bortsett fra dette er universet hermetisk lukket.

Den store forskjellen mellom denne boken og Løvehjerte og Mio, er natursynet. I de to andre Lindgren-bøkene er naturen klaustrofobisk og truende. Ronja Røverdatter spruter av naturglede på hver side. Selv om det finnes villvetter og farer der ute, er det i naturen at Ronja henter styrke. Hun aksepterer at naturen gir og tar.

Skogen hadde de snakket om. Men ikke før hun nå så den mørk og underlig med alle sine susende trær, skjønte hun hva skoger var, og hun lo stille, bare fordi skoger og elver var til. Hun kunne nesten ikke tro det, tenk at store trær og store vannfall var til og levde, da måtte hun vel le! (side 19)

Naturen blir Ronjas tilfluktssted når konflikten mellom Mattis- og Borka-klanen tilspisser seg. Ronja rømmer til skogs med Birk, tross alle protester. Denne delen av historien hadde jeg glemt. Ronja og Birks forsøk på å overleve i villmarka får god plass. Frustrert over fedrenes fiendskap vender de tilbake til skogene, og prøvelsene der er det mest spennende og samtidig vondeste å lese.

De voksnes hersketeknikker

Emils pappa Anton ("Eeeeemil!") er den mest kjente Lindgren-pappaen, men Ronjas far Mattis er den mest interessante. Lindgren skildrer ham nådeløst som konservativ, dum, egoistisk og manipulerende, egenskaper som ble godt kamuflert av jovialt brumlende Börje Ahlstedt i filmatiseringen.

For foreldrene har Ronja først og fremst verdi i den grad hun lystrer deres ønsker. For voksne lesere skinner hersketeknikkene deres grelt gjennom i passasjer som disse mellom Ronja og mor Lovis. Moren kommer til Ronjas karrige skogseksil for å få henne til å komme hjem:

Ronja snufset.
"Jeg kommer aldri hjem,"
"Ja, da ender det med at Mattis hopper i elva," sa Lovis rolig.
...
Hun [Lovis, moren] tidde lenge. Så sa hun:
"Vet du, Ronja, det er tungt å se noen [Mattis] pines så rent umenneskelig." (side 167)

Som jordens aller første morgen

Ronja kommer hjem til slutt. Det blir fred mellom klanene, uten at Ronja slites i stykker.

Slutten er perfekt skrevet. De siste setningene er så vakre at jeg får tårer i øynene og gåsehud her jeg sitter og siterer dem i 2015, 39 år gammel. Etter en hel roman skrevet i preteritum (fortid) blander Lindgren inn presens (nåtid), og allegorien til Edens hage blir enda tydeligere:

Tidlig morgen er det. Som jordens aller første morgen, så vakker! Nybyggerne i Bjørnehulen, her kommer de vandrende gjennom skogen sin, og rundt dem er all vårens herlighet. I alle trær, i alle vann og i alle grønne kratt er det liv, det kvitrer og suser og brummer og synger og risler, overalt lyder vårens friske, ville sang.

Og de kommer til hulen sin, hjemmet i villmarka. Og alt er som før, trygt og velkjent, elva som suser der nede, skogene i morgenlyset, alt er som det var. Våren er ny, men den er som før.

"Bli ikke redd, Birk," sa Ronja. "Nå kommer vårskriket mitt!"

Og hun skrek, vilt og skarpt som en fugl, et jubelskrik som hørtes langt, langt borte i skogen.

Astrid Lindgren
Ronja Røverdatter
Cappelen Damm 1981
Lån på Sølvberget

 

Les boka før du ser den på Rogaland teater i høst #barnebiblå #sølvberget

Et bilde publisert av Stavanger bibliotek (@stavangerbibliotek)

Google+