Hopp til hovedinnhold

På sporet av den tapte tid

Marcel Proust

Den tok 15 år å skrive. Den norske utgaven består av syv bind. Og det er ikke uvanlig at setningene strekker seg over 5 meter. Men hva var det Proust ville med denne gigantiske romanen? Hvorfor viet han mesteparten av sitt liv til å være på sporet av den tapte tid? 

 

The All-England Summarize Proust Competition

Monty Python har viet en hel sketsj til den nesten umulige oppgaven det er å oppsummere På sporet av den tapte tid (The All-England Summarize Proust Competition). Ronald, spilt av Michael Palin, prøver seg med følgende: "Er, well, Swann, Swann, there's this house, there's this house, and er, it's in the morning, it's in the morning - no, it's the evening, in the evening and er, there's a garden and er, this bloke comes in - bloke comes in - what's his name - what's his name, er just said it - big bloke - Swann, Swann!"

Navnet Swann har i det minste festet seg. Og det er godt. For om du ikke leser alle de 7 bindene bør du i hvert fall unne deg det første, eller i det minste boka inni boka - Swanns kjærlighet. Den er uten tvil den beste og mest originale kjærlighetsfortellingen jeg har lest. I tillegg kan den fint leses uavhengig av alt det andre. 

 

En egen liten verden

På Sporet av den tapte tid (utgitt mellom 1913 og 1927) er en egen liten verden. Bøker er jo ofte som steder. Man har likesom vært der. Noen tekster passerer jeg i 80 km i timen, mens jeg stirrer dødt ut gjennom vinduet. Andre ganger sykler jeg, og får kanskje lyst til å stoppe opp, se meg omkring i en setning eller to. Ta et bilde av en metafor eller en scene. Før jeg ruller videre. Og i noen tekster blir jeg nesten værende, omtrent som de munkene som malte et lite portrett av seg selv i en av forbokstavene i den bibelen de var i ferd med å illuminere. Men i Prousts gigantiske roman har jeg ikke bare krøllet meg sammen i toppen av en P eller B. Der har jeg gått til innkjøp av en villa, og ofte uten at jeg vet det rusler jeg likesom av gårde for å slå av en prat med Francoise, Swann, Bergotte, Saint-Loup, Dr. Cottard, Elstir eller en av de andre uforglemmelige karakterene. For noe av det aller beste med dette verket er det rike persongalleriet. Jeg har aldri lest noe så levende som for eksempel Francoise (kokken og hushjelpen til hovedpersonens familie).

På sporet

 

Kunstnerisk selvbiografi

Men for de som aldri har hørt om Proust eller På sporet av den tapte tid er det kanskje på tide med et kort handlingsreferat. Det er ikke tilfeldig at Knausgård snakket så mye om Proust mens han skrev Min Kamp. I kjent stil sa han at han drakk teksten som om den var vann. Og selv om man alltid skal være forsiktig med å sette likhetstegn mellom liv og litteratur, kan man nok driste seg til å si at På sporet er en slags selvbiografi som følger fortellerens vei mot et liv i og med litteraturen. 

Noe av det viktigste han innser på denne veien er at han selv, og mennesker generelt, har en overnaturlig og svært produktiv fantasi som i og med språket stadig bekrefter, avkrefter eller skaper nye versjoner av våre forestillinger om virkeligheten. I en kjent scene står en ung Marcel foran en hagtornbusk og forsøker å suge ut buskens essens. Hvilken hemmelighet skjuler seg bak denne skjønnheten? Hvorfor er den så vakker, og hvorfor påvirker denne mystiske skjønnheten ham? Han finner ikke annet enn vage fornemmelser.

Men år senere innser han at disse fornemmelsene var hans egen utrente skaperkraft som prøvde å dikte busken til live. For den vordende forfatteren blir dette en revolusjonerende innsikt som hele romanverket bærer tydelig preg av. Verden slik vi kjenner den, gjennom våre metaforer, tanker, historier, filosofier og ideologier, er i stor grad produsert av "kunstnere" og "historiefortellere". Og Marcel vil derfor skrive frem sin egen versjon av verden. Teksten er av den grunn fylt til randen av fantastiske metaforer og similer, som til tider gjør teksten til et slags essayistisk prosadikt.

Utdrag fra Veien til Swann (Combray)

 

På sporet av den tapte tid 

Litteraturviteren Harold Bloom hevder at Prousts verk er noe av det nærmeste man i litteraturen kommer religioner. I likhet med disse forsøker den å fortelle verden på ny, helt ned til de minste detaljer. Men samtidig, i motsetning til en del religioner og religiøse tekster, bevisstgjøres leseren at han befinner seg i fiksjoner, og hva fiksjonene kan gjøre med de som kommer i kontakt med dem. For det er ikke bare et fantastisk persongalleri i disse romanene. Noe av det mest imponerende er hvordan Proust plasserer figurene i teksten, i møte med fiksjoner, og viser hvordan vi, selv om vi er av kjøtt og blod, også er litteratur, og på den måten lever i og med litteratur - enten vi vet det eller ei, enten vi vil det eller ei. Det er dette tittelen viser til. På sporet av den tapte tid... For Proust betraktet seg som summen av mange deler, tolkninger og årganger av seg selv - spredt omkring, i forskjellige situasjoner, i andres hoder, i sin egen fortid og fremtid - og disse ville han vekke der de sov i minner, og der de vandret som levende døde i vanens spor. Han ville gi dem nytt liv i og med språket. Og dette er intet mindre enn Prousts versjon av gjenoppstandelsen. 

Lån bøkene her.

Marcel Proust

Marcel_Proust_1900-2

Fransk forfatter, som levde fra 1871-1922. Mest kjent for romanserien På sporet av den tapte tid. Proust regnes, ved siden av James Joyce og Virginia Woolf, som en av modernismens viktigste aktører. Han har hatt en enorm innflytelse på litteraturen i det 20. århundre, og er en viktig inspirasjonskilde for noen av våre fremste forfattere: Karl Ove Knausgård, Tomas Espedal, Dag Solstad og Jan Kjærstad.

Google+