Hopp til hovedinnhold

Ord som trøster

Ord som trøster

Enten det er personlig sorg, eller store nasjonale tragedier, er lyrikken fast følgesvenn i tunge tider.

For eksempel leser vi gjerne et dikt for å uttrykke sorgen og motløsheten når vi har tapt noen vi er glad i. Etter 22. juli fant vi fellesskap i sangen «Mitt lille land» og det vakre diktet «Til ungdommen». Nå møter vi en annen type nasjonal krise, og igjen kan lyrikken hentes til trøst.

At mennesker griper til lyrikken for trøst, er heller ikke noe nytt. Store katastrofer og tunge tider setter spor i litteraturen, og med bakgrunn i katastrofene, krigene, pandemiene skapes det også viktig litteratur. Du kan lese om 2. verdenskrigs avtrykk i litteraturen her. Poesi brukes av folket i tunge tider, men lyrikkens effekt mot vonde følelser har også blitt utforsket av psykologer og fagfolk. I USA er poetry therapy faktisk et eget felt innenfor psykologien.

I disse «Koronatider» kan også lyrikken spille en viktig rolle, den kan bidra til trøst og støtte. Diktene vi har samlet handler om valg, ensomhet og ufrihet, men også løsrivelse, vår, håp og samhold. Vi tror at dette er temaer de fleste forholder seg til i disse dager. De tunge valgene oppstår i møte med karrierer i forandring, men også med hverdagsvalgene. Med de viktige retningslinjene vi har fått kan valg som tidligere er gjort nesten automatisk; «Kan jeg være sammen med venner og familie?» «Er jeg frisk nok til å gå på jobb/på butikken/på tur?» føles nesten lammende. Mange av oss opplever også ensomhet, selv om vi er sammen med noen andre. Vi er vant til å være omringet av mange mennesker hele tiden, og å kun forholde seg til noen få føles rart, vanskelig og kanskje til og med ensomt.

 

Ufrihet – Naudbluss

Det kommer dermed ikke som noen overraskelse at koronakrisa har inspirert til god lyrikk. Kanskje har du allerede hørt Naudbluss av Frode Grytten? Han har skrevet diktet til krisen vi er i nå, og alle vil kjenne igjen frustrasjonen, lengselen, innestengtheten og følelsen av at livet er satt på vent som han formidler i diktet som du kan lese her. Særlig ordene:

Vi er her inne
Vi er her i alle husa
Fanga som innsekt
I handflatene

traff meg. Og det hjalp, det var til trøst. Kanskje fordi det klarer å uttrykke en følelse vi alle sitter med, men som er vanskelig å sette ord på. Ifølge Johan Sebastian Welhaven skal diktet kunne si det uutsigelige (Janss og Refsum, 2010, s. 32) altså det som ikke går an å si. Det som ikke kan uttrykkes av hverdagsspråket. Kanskje er det nettopp derfor lyrikken er en god trøst.

(Skrevet av Sofie Birgitte Andersen)

 

Valg – The Road Not Taken

Helt siden vi hørte om viruset som var på vei har valg vært et sentralt tema. Regjeringer har måttet ta avgjørelser om hvordan de vil møte korona; restriksjoner eller vanlig hverdag? Skal skolene stenges? Korona har dessuten en ødeleggende virkning på økonomien, som vil føre til at flere av oss vil stå ovenfor avgjørende valg i tiden framover. Etter jeg ble introdusert til diktet «The Road Not Taken» av Robert Frost, har det alltid vært en trøst, særlig i forbindelse med de store veivalgene. Pandemien fører dessuten til at det som vanligvis ikke en gang er aktive valg, «Skal jeg gå til butikken?», «Skal jeg møte en venn?», nå føles som store, avgjørende beslutninger. Kanskje kan dette diktet være til hjelp og trøst.

Veikryss

Motivet i diktet er en skogstur. Jeget går tur og havner i et veikryss. Han har to mulige stier han kan gå videre, og velger den som er gresset over, den veien færrest har tatt. Han tenker at han kan ta den andre veien en annen gang, men tviler også på om det vil skje. For som han skriver « (…) knowing how way leads on to way, I doubted if I should ever come back». Veier fører videre til nye veier, og det er ikke alltid man kommer tilbake til det originale veikrysset. Han kommer ikke tilbake til de to veiene fysisk, men stadig i tankene. Siste strofe gir meg fortsatt gåsehud, selv om jeg sikkert har lest den hundre ganger:

I shall be telling this with a sigh
Somewhere ages and ages hence:
Two roads diverged in a wood, and I—
I took the one less traveled by,
And that has made all the difference.

Jeg leser temaet i diktet som mye dypere enn en skogtur.  Dit jeg tolker det handler diktet om de store livsvalgene vi tar. I mange sammenhenger utelukker ikke valget vi tar at vi på et senere tidspunkt velger annerledes, slik turgjengeren kunne ha kommet tilbake til veikrysset og gått den andre veien neste gang han gikk tur, men som diktet fremhever fører veier alltid til nye veier. Ofte fører nye valg deg vekk fra det valget du en gang hadde. Kanskje har livsomstendigheter ført til at man ikke får det samme valget på ny? Kanskje blir man aldri tildelt en liknende mulighet, eller finner rett og slett aldri tilbake til det opprinnelige «veikrysset». Dessuten leser jeg et stort alvor inn i diktet, valget synes nesten umulig å gjøre om igjen, når det først er tatt. Likevel finner jeg trøst i diktet. Like gjerne kunne det ført til en frykt, frykten for å velge feil og for å aldri få muligheten til å velge rett igjen. Kanskje gir diktet trøst fordi en ofte føler seg alene om de store valgene, å lese et dikt som viser så god innsikt i valgets kvaler, og ikke minst i valgets konsekvenser gjør at en føler seg mindre alene. Jeg har alltid tenkt at den veien færrest reiser langs er poetens, kunstnerens, vei. Men i hvilken sammenheng skrev egentlig Frost dette diktet? Og mente han det til trøst?

Robert Frost

Det gjorde han ikke. Diktet var originalt skrevet som en spøk, en parodi på poeten Edward Thomas (Britannica). Thomas og Frost var venner, og Frost irriterte seg stadig over Thomas’ ubesluttsomhet. Når de gikk tur sammen slet Thomas ofte med å velge retning, og ergret seg over retningen han hadde valgt. Med andre ord, kan det synes som at diktet var mer bokstavelig enn man gjerne leser det. Diktet ble skrevet i 1915, altså hadde første verdenskrig startet. Thomas var soldat og leste diktet inn i denne konteksten. Han oppfattet at det handlet om viktigheten av å ta gode valg. Slik har også mange lesere etter ham forstått det. Dessuten har Frost selv sagt at han sjelden er så alvorlig som når han spøker (Robinson. 27/05/16)

I en artikkel på nettsidene til The Poetry Foundation skriver Katherine Robinson (27/05/16) at diktet ble skrevet i en tid da mange menn tvilte på om de ville returnere til det samme som de hadde reist fra. Denne følelsen kan enkelt leses inn i Frosts dikt, i samme strofe som han tenker at han skal komme tilbake, tviler han på det. Følelsen er dessuten en vi alle kan kjenne på i disse dager; vil den verden som venter på oss når verden åpner igjen være den samme som da verden stengte? Kan vi vende tilbake til veikryssene vi sto ved, til valgene vi tok?

Robinson (27/05/16) påpeker at diktet har en åpen slutt. For et sukk over at valget har gjort den store forskjellen, kan være både av lettelse og fortvilelse. Er Frosts utbrudd i siste verselinje glede over å ha tatt det rette valget, eller fortvilelse over å ha valgt helt feil? Det kan vi ikke vite ut ifra diktet, det er heller ingen indikasjoner tidligere. Kanskje kan tittelen «The Road Not Taken» leses som et sukk over at han ikke valgte den andre veien, kanskje kan det faktum at diktet i det hele tatt er skrevet, at diktets jeg fortsatt tenker på avgjørelsen, leses på samme måte. Men jeg leser det annerledes, velger en tredje lesemåte. Jeg leser siste verselinje som et sukk over hvordan livet har blitt. Slik ble livet, og hadde jeg valgt annerledes ville det kanskje blitt annerledes. Som alle andre undres jeget over hvordan det kunne ha blitt, men jeg leser det hverken som ergrelse eller lettelse, men som aksept.

(Skrevet av Sofie Birgitte Andersen)

Diktet kan leses i boka The Poetry of Robert Frost.

 

Samhold og fellesskap – Tung tids tale

Når Sølvberget ble stengt, på samme måte som foretak over hele landet ble stengt ned, ville vi som jobber her markere dette med å spille inn et dikt. Dessuten ble Sølvberget stengt rett før Verdens Diktdag, som vi også ville markere. Vi ville gjøre det sammen og derfor ble Tung tids tale det naturlige valget. Det handler om fellesskapet som oppstår når man blir satt på prøve, men det gir også håp.

Halldis Moren Vesaas

Dette folkekjære diktet av Halldis Moren Vesaas ble skrevet under frigjøringen i 1945, det kom ut i en diktsamling med sammen navn. Diktene i «Tung tids tale» handlet om okkupasjonstiden. Både frihetstrang og samhørighet er sentrale tema i Moren Vesaas diktning. Dette gjør diktene hennes også aktuelle i dag. I diktet Tung tids tale står disse temaene sterkt. Strengere tiltak enn vi opplever i disse dager har ikke blitt satt inn siden krigen. Fienden denne gangen er usynlig, men kanskje er fellesskapet mer synlig enn noen gang på alle skjermene vi omgir oss med, selv om vi må holde oss på avstand fra hverandre.

Det er også sårt å lese Tung tids tale i dag. Diktet er så tydelig formanende, og vi trenger å høre det. For kanskje er det mange som meg som også føler seg hjelpeløse. Vi kan ikke gi en klem til en fremmed som kanskje trenger det. De som bestemmer har andre normer for solidaritet enn den gangen nordmenn selv måtte flykte og trengte lys og varme som ledet fram. Men diktet minner om at alle monner drar. Det lille du gjør for å hjelpe kan gjøre en forskjell. Strål ut varmen din og del den med andre. Ord trøster.

(Skrevet av Grethe Mo)

Diktet kan leses i Halldis Moren Vesaas sin bok Tung tids tale.

 

Ensomhet

Ensomhet er noe flere av oss opplever i disse tider, og nettopp Ensomhet er også tittelen på et dikt av Hans Børli. Diktet begynner i ensomhet, men slutter i menneskehetens felles skjebne, på et vis er menneskene alltid sammen.

Slike ytterpunkter, eller sterke motsetninger, er typisk for Børlis diktning (Andersen, 2012, 451). Han jobbet nemlig ofte med ytterpunkter. Dessuten er naturbilder typisk for hans poesi, i dette diktet representert i ytterpunktene fjell og trerøtter. I Ensomhet møter vi først frustrasjonen som mange kan kjenne seg godt igjen i i disse dager.

Jeg planter et skrik
på de nordlige høyder
der himmelen står mørk som jern 

Ensomhetsskriket plantes på «de nordlige høyder», høgt oppe, vekke fra menneskene, vekke fra jorden. Men selv om diktet starter i ensomheten ender det i en slags forsoning, i menneskelig fellesskap:

Djupt i mørket mellom stjernene
midt i den ytterste ensomhet
er menneskehjertet alltid sammen 

Hans Børli

Børli går videre til å sammenlignende dette samværet, dette at menneskene egentlig aldri er alene, med røttene til trærne. Ved første gjennomlesning tenkte jeg at ensomheten var høgt oppe, på en topp, mellom stjernene, mens menneskets samvær fantes nede på jorden, i røttene, i det trygge og jordnære. Ved nærmere lesing oppdager jeg, imidlertid, at det er nettopp mellom stjernene menneskeheten alltid er sammen. Der ensomheten på den ene siden, og menneskehjertets samvær på den andre siden, fremstår som tydelige kontraster, er de altså ikke bare det. Det er nettopp i ensomheten at menneskehjertene finner sammen. Slik jeg leser det, er mennesket aldri alene, eller i alle fall ikke alene om det vanskelige. Ensomheten er en felles menneskelig opplevelse, og det er nettopp i fellesskap man kan finne veien ut av den. Men kanskje kan dette fellesskapet også finnes i et dikt, i Børlis dikt som trøster gjennom å vise at mennesket ikke er alene om sine opplevelser, selv ikke om ensomheten.

(Skrevet av Sofie Birgitte Andersen)

Diktet kan leses i Hans Børlis Samlede dikt.

 

 

Ensomhet, løsrivelse og sykdom - Skyggen er enten brent ned…

I Hanne Bramness sitt dikt, ”Skyggen er enten brent ned...”, som er skrevet til fotografiet, som er tatt fra Rhode Island i 1975, av Francesca Woodman, finnes det en setning som jeg liker godt. Det er andre del av den første setningen i diktet, som går slik:

Skyggen er enten brent ned i golvet eller svever
som et veldreid sota flak et stykke over de
bleike plankene.

Det at liksom skyggen svever over gulvet, gir for meg videre assosiasjoner som handler om løsrivelse. At skyggen tilsynelatende begynner å leve sitt eget liv, avrevet fra opphavet. Den kan ikke ha noen gode hensikter. Jeg ser bildet for meg oppi hodet, at skyggen også begynner å bevege på seg, og forsvinner ut av rommet, ut på egne eventyr. Og hvis man kikker på fotografiet igjen da, så sitter en forlatt person igjen og har mistet noe som har slitt seg løs og forsvunnet. Det er akkurat som om personen og skyggen er hver sin vektskål i en vekt, og tilbake finnes det kun igjen den ene vektskåla uten en motvekt. Det kan igjen tolkes inn i det å ha et forhold til noen, for så å miste denne kontakten. Og at dette kan kjennes tungt og ensomt.

Tyngdekraften ser vi også tydelig her i bildet og synes i diktet med de kontrastfylte ordene ”golvet” og ”svever”. Motsetningen i det å være på gulvet, for så og sveve. Det at noe er brent seg fast i gulvet, betyr at man ikke kan fjerne det, og blir et bilde på noe som har satt sitt spor der på en ubarmhjertig måte. Noe som kan gjøre vondt. Men dette er min tolkning bare utifra den første setningen. Det kan godt hende at poeten har hatt en annen intensjon når hun skrev diktet. Men det som er så bra med dikt, er nettopp det at det er den individuelle tolkningen som gjelder. Din tolkning er like riktig som noen annens.

Hanna Bramness

Leser man derimot hele diktet, så virker det som om poeten har en litt annen vinkling enn det vi har tolket. Bramness forteller om en person som setter fri sin skygge. På bildet kan man se den personen som eier skyggen, som sitter fredelig på en stol ved siden av skyggen på gulvet og betrakter den. I diktet blir det indikert at denne personen på et tidspunkt reiser seg forsiktig opp og vil liste seg avgårde vekk fra skyggen, som om den ikke skal bli foruroliget på noen måte, og som om den på noe vis skulle vise seg å være levende. På denne måten vil personen sette sin skygge fri, slik at den kan fortsette ut i verden på egne ben og utvikle seg. Akkurat som et barn som man hjelper ut i livet.

I disse dager er det også fristende å assosiere skyggen med sykdom. Skyggen blir et bilde på en sykdom som tilsynelatende har brent seg fast, men som man ønsker skal slippe taket og befri den syke. Eventuelt kan skyggen skape frykt, idet den har en mulighet å løsrive seg og fare ut i verden og smitte neste person.

Skygge har jo også med lys å gjøre, hvor lyset kommer fra og hvor lyset faller. Hvis lyset faller på oss, så lages skyggen bak ryggen. Her faller skyggen på gulvet av en person som er innendørs. Kanskje skyggen også kan være et bilde på vår lengsel etter å befri oss fra korona, eller befri oss fra karantene, og vil ut.

Eller kanskje er skyggen et bilde på en følelse som har bygget seg opp mens en har sittet inne. En ensomhet som har blitt større, eller en mørk frustrasjon. Det er veldig vanlig å lese inn i bilder og poetiske ord det man gjerne går og sliter med selv. Noe man vil manifestere. Noe vi speiler. Da er det godt å kunne kjenne seg igjen i noe, som gir trøst. En bekreftelse på at en ikke er alene, men oppdage at det er andre også som kan ha kjent på samme følelsene eller vært i samme situasjon. Da er det også godt å vite at alle som sitter hjemme i dag, gjør det av samme grunn, av hensyn til smittevern, og sånn sitter vi sammen og ikke alene, og mange av oss kan gjerne kjenne på de samme tingene.

(Skrevet av Anne Klovning)

 

Vår og kjærlighet - På vårens første dag…

Et annet dikt fra samme boka, ”På vårens første dag...”, har Hanne Bramness skrevet utifra to fotografier av fotografen Henri Cartier-Bresson.

Det er dokumentariske bilder tatt fra Paris´gater på 50-tallet. I diktet, teller hun vårdager, og når hun kommer til den tredje dagen, står det en setning som jeg fester meg ved:

Den tredje
vårdagen, mange år etter, finner to par sko roen
på elvas bredd mens eierne finner hverandre,
solvarmt hår mot iskaldt kinn, eller omvendt.

Dette diktet sier noe om våren. Nytt liv som oppstår. Tilsynelatende døde planter og trær, våkner fra vinterdvalen og begynner å sprette spirer igjen. Hele vårens fruktbarhet ligger i denne setningen og fanger opp et øyeblikk som i dag kan gi oss lengsler etter noe som er et lite stykke lengre unna enn det pleier. En tilstand som har vært, men som man lengter etter i disse dager.

9788202335052

At folk krabber ut av hiene sine og finner sammen igjen. Man nyter varmen fra sola, og hverandre. Man kan være ute igjen uten å fryse. Og man kan se et ansikt uten å Skype. Den trygge avstanden, tar fra oss noe av dette som man lengter etter hver vår. Samvær og nærhet som man ikke kan kjenne på ved å opprettholde smitteavstanden. Men vi er der like fullt ut, alle sammen. Vi forsvinner ikke, selv om vi er hver for oss, så finns vi.

Ser man på fotografiet, ser man det ene paret med sko, som er omtalt i diktet. De speiler sin eier med partner, og ligger like henslengt og tett sammen som kjæresteparet på elvebredden. Man ser bare den ene av det andre paret med sko, men dog er det ganske fremtredende, der det er henslengt på foten oppi luften. Begge skoparene blir en metafor for kjæresteparet, som igjen blir en metafor for våren og nye begynnelser i diktet til Bramness. Begrepet at ”skoene finner roen”, understreker også øyeblikket. At skoene som vi er vant med å se i bevegelse på føtter som skal hit og dit, hviler nå rolig i øyeblikket og nyter sin tosomhet, og forteller noe om sine omgivelser og tiden.

(Skrevet av Anne Klovning)

Begge diktene ovenfor er hentet fra Hanne Bramness sin bok Uten film i kameraet. 

 

Kilder

Google+