Hopp til hovedinnhold

Om Vigdis Hjorths romaner fra Gjennom skogen (1986) til Lærerinnens sang (2018)

Vigdis Hjorth

Høsten 2018 leste jeg alle Vigdis Hjorths voksenromaner fra debuten i 1986 til 2018, i rekkefølgen de ble utgitt. Dette er mine inntrykk.

Hvorfor? På forsommeren 2018 ble jeg spurt om å intervjue Vigdis Hjorth på Sølvberget seks måneder senere. Anledningen var Lærerinnens sang, som skulle komme ut den høsten.

Siden jeg ikke hadde lest noe av Vigdis Hjorth fra før (utenom barneboka Jørgen + Anne er sant), bestemte jeg meg for å lese alle voksenromanene hennes i kronologisk rekkefølge.*

Det har jeg aldri gjort med noen forfatter før, men det er en lesemåte jeg vil anbefale alle, uansett forfatterskap. Hvis du leser et helt forfatterskap slik på kort tid, blir tendenser og utvikling fra bok til bok tydeligere enn hvis man leser dem hulter til bulter, eller om man må vente i flere år på en ny bok.**

Rus, sex og virkelighet?

Gjennom skogen av Vigdis Hjorth

Vigdis Hjorth: Norsk forfatter (f. 1959). Bokdebut med barneboka Pelle-Ragnar i den gule gården (1983). Hennes mest kjente barnebok er Jørgen + Anne er sant (1984). Hun har vunnet en rekke priser, og er en av Norges udiskutabelt viktigste forfattere i vår tid. Hun kommer til å bli lest av framtidige generasjoner som vil undersøke norske tenkemåter rundt årtusenskiftet.

Vigdis Hjorth har vært en offentlig person i mer enn 30 år. Som alle andre lesere hadde også jeg disse årenes medieskapte bilde av Hjorths forfatterskap i bakhodet før jeg begynte å lese bøkene hennes. Bildet var omtrent sånn: Bøkene kretser rundt alkohol, sex og virkelige hendelser.

Etter å ha lest 22 Hjorth-bøker, blir det inntrykket selvsagt moderert. Hjorths rykte som erotisk forfatter skriver seg stort sett fra Fransk åpning (1992), og det begynner å bli noen år siden. Selv om det drikkes alkohol i flere av de siste bøkene hennes også, er det lenge siden hun skrev Om bare (2001) og Hva er det med mor (2000), de av bøkene hennes hvor alkoholen tar størst plass. Rus og sex fases gradvis ut av Hjorths forfatterskap jo nærmere vi kommer dags dato.

Hjorths bruk av virkelige hendelser skapte mediestorm da Arv og miljø ble utgitt i 2016. Hvor mye av Hjorths bøker som bygger på gjenkjennelige personer og hendelser er umulig å si, og som leser er det heller ikke så interessant. 

Man må gå på jorda om den så er glødende

Tredje person entall av Vigdis Hjorth

Så hva handler Vigdis Hjorths romaner om, hvis vi legger vekk de mest opplagte merkelappene? Etter endt lesning svirret ordene mening og sult i hodet. "Man må leve slik at man ikke skammer seg i døden, så man holder ut å se sitt liv passere revy", sies det i flere av Hjorths bøker. Hovedpersonene hennes søker sannhet, inderlighet, forløsning og overskridelse. I begynnelsen av forfatterskapet ofte i møtet mellom mann og kvinne, senere gjennom filosofi.

Det er tett mellom grublerne i norsk skjønnlitteraturs fiksjonsfigurer (nasjonalsporten vår er grubling, ikke langrenn). Vigdis Hjorths hovedpersoner tenker mye, men handler enda mer. De går ikke og grunner og vurderer til evig tid. De går frimodig ut i verden og prøver idealene sine opp mot den fysiske virkeligheten, selv om de aner at det blir ubehagelig.

Ta Lotte Bøk, hovedpersonen i Lærerinnens sang (2016), en sober, tankefull roman, med en av forfatterskapets mest selvbevisste og kjølige protagonister. Dramalæreren Lotte Bøk blir spurt om å delta i en students dokumentarfilm, som skal handle om sammenhengen mellom liv og lære blant skolens undervisere. Lunte? Lukt? Ja, Lotte oppdager begge deler så lett som ingenting, selvsagt, men lar seg drive med, halvt skremt og halvt nysgjerrig på hvem hun kommer til å være på den andre siden av prosjektet.

Eller bibliotekaren Ingeborg i Snakk til meg (2010). Turen, og etter hvert turene, til Cuba for å besøke kjæresten Enrique, blir like mye et selvoppvåkningsprosjekt for Ingeborg som et realistisk håp om livslang kjærlighet. For litteraturprofessoren Louise i Hjulskift (2007) setter forholdet til bilselgeren Truls i gang en kritisk granskning av hennes eget liv og samfunnslag. 

Der språket stanser

Om bare av Vigdis Hjorth

Begynnelsen av Hjorths forfatterskap handler som sagt mye om forholdet mellom kjønnene. Hovedpersonene blir gradvis eldre, fra tenåringen i Gjennom skogen (1986) til studenten i Med hånden på hjertet (1989) og småbarnsmoren i Drama med Hilde (1987). 

Etter hvert dreier romanene seg oftere om kvinner i norsk middelklasse som havner i en form for livskrise. Ofte jobber disse kvinnene med kultur i en eller annen form (litteratur, teater, bildekunst). (Selv om de er kulturarbeidere og dermed prøver å skape rikere liv for andre mennesker, er de ofte ikke spesielt glade i å omgås folk.)

Et gjennomgående tema i Hjorths romaner er hovedpersoner som drives til språkets ytterkant, som opplever at språket tømmes for innhold. Lotte Bøk i Lærerinnens sang drar til Hellas og sorterer sko når alt rakner. Bildekunstneren Alma vasker ned huset når forholdet til leieboeren når bunnpunktet. Kommunikasjonsrådgiveren Ellinor i Leve posthornet! (2012) må langt bort fra sitt innlærte PR-språk for å finne mening i livet. Når akademikeren Tordis soner i Sandefjord fengsel, er språket hennes lite verdt.

Alvor og begeistring

Snakk til meg av Vigdis Hjorth

Det er en fest å høre Hjorth lese høyt fra scenen. Jeg husker at hun leste fra Et norsk hus (2014) på Kapittel for noen år siden. Kunstneren Almas strevsomme liv som husvert for en polsk familie fikk hele kafeen i Fargegata til å gapskratte.

Men lest fra perm til perm er ikke Et norsk hus en spesielt morsom roman. Den er intens, og har en passiv-aggressiv hovedperson som det er lett å le av, men det er en alvorlig bok. Dette livsalvoret går igjen i alle Hjorths romaner hvor verden ses gjennom hovedpersonens briller. Vigdis Hjorths store styrke som forfatter er å skildre troverdige, engasjerende hovedpersoner innenfra. 

En dårligere forfatter enn Hjorth ville falt for fristelsen å utlevere hovedpersonene sine til leserens latter i historier om norsk kvinnes utleie av leilighet til polsk familie (Et norsk hus), om en litteraturprofessor forelsker seg i bilselger (Hjulskift), om en akademiker henges ut i studentfilm (Lærerinnens sang) eller om en småbarnsmor strever på alle fronter (Drama med Hilde). Hjorth gjør ikke det. Den eneste Hjorth-romanen som skamløst går for latteren (og lykkes!) er Ubehaget i kulturen (1995), som hun skrev med Arild Linneberg.

De av bøkene hennes som mangler en sterk hovedperson som motor, er etter min mening de svakeste (Hysj, Fordeler og ulemper ved å være til, Et dikt til mormor, Takk, ganske bra).

Foreldre og barn

Lærerinnens sang av Vigdis Hjorth

Hjorths mest kjente bok de siste årene er Arv og miljø, om en voksen kvinnes oppgjør med egen familie. Lest fra begynnelsen av forfatterskapet er det lett å se hvordan spenninger mellom foreldre og barn har vært en del av Hjorths bøker lenge før Arv og miljø, selv om det var da det eksploderte i offentligheten.

Den første gangen (1999) er Hjorths tynneste bok, men en av de aller beste. Den handler tilsynelatende om seksualitet, men "den første gangen" viser ikke til det du tror. Boka er snarere et vitnesbyrd om den uredde skrivingens omkostninger. Sekvenser fra denne boka dukker opp i lignende form i Tredje person entall (2003) og Arv og miljø, hvor skildringen av forholdet mellom foreldre og barn skaper dirrende intense leseopplevelser. Nesten identiske motiver, sitater og situasjoner dukker opp i flere av Hjorths bøker, i litt ulike versjoner. Det korte, dramatiske oppbruddet fra familien som innleder den tidlige studentromanen Med hånden på hjertet (1989) framstår for eksempel i et annet lys når man leser Tredje person entall (2003).

Finnes det en rød tråd?

Leve posthornet av Vigdis Hjorth

Med et forfatterskap som strekker seg over mer enn tretti år, sier det seg selv at Vigdis Hjorths forfatterskap ikke lar seg oppsummere på et par setninger. Jeg prøver likevel.

En boktittel som har kommet til meg flere ganger i løpet av høsten med Vigdis Hjorths romaner, er ikke hennes, men dansk.  For noen år siden skrev Johannes Møllehave og Benny Andersen boka Det skal merkes at vi lever, og det er et underliggende tema i alle Vigdis Hjorths romaner. De er selvhjelpsbøker i den forstand at hovedpersonene hennes går fryktløst ut i livet. Samme hvor skrøpelige hovedpersonene i Hjorths bøker kan være, har de alle i bunnen en evne til å kaste seg ut i ting, ofte fullt vitende om at det kan få drastiske konsekvenser for dem.

Hvor skal du begynne?

Vigdis Hjorth har vært forfatter hele sitt voksne liv. De første bøkene hennes er absolutt verd å lese, men etter min mening har hun skrevet sine beste bøker de siste 15-20 årene.

Jeg hopper i det, og rangerer alle Hjorths romaner fra topp til bunn (og som før sagt, hun har ingen virkelig dårlige bøker på samvittigheten). Klikk for å reservere (hvis du da ikke har lyst å lese dem i kronologisk rekkefølge):

  1. Om bare (2001)
  2. Leve posthornet! (2012)
  3. Arv og miljø (2016)
  4. Lærerinnens sang (2018)
  5. Den første gangen (1999)
  6. Et norsk hus (2014)
  7. Hjulskift (2007)
  8. Snakk til meg (2010)
  9. Tredje person entall (2008)
  10. Hva er det med mor (2000)
  11. Tredve dager i Sandefjord (2011)
  12. Takk, ganske bra (1998)
  13. Ubehaget i kulturen (1995) (medforfatter med Arild Linneberg)
  14. 17.15 til Tønsberg (2003)
  15. Fransk åpning (1992)
  16. Død sheriff (1995)
  17. Drama med Hilde (1987)
  18. Med hånden på hjertet (1989)
  19. Fordeler og ulemper ved å være til (2005)
  20. Et dikt til mormor (1990)
  21. Gjennom skogen (1986)
  22. Hysj (1996)

* Helt kronologisk ble ikke rekkefølgen jeg leste bøkene i. Jeg begynte med Gjennom skogen, som er hennes første roman for voksne. Deretter leste jeg meg nærmere og nærmere vår tid. På et tidspunkt skjønte jeg at jeg ikke ville klare å lese alle bøkene før intervjuet jeg skulle gjøre i slutten av november 2018. Derfor gjorde jeg et byks til slutten av forfatterskapet og leste Arv og miljø og Et norsk hus, og selvsagt Lærerinnens sang. Etter intervjuet i november gikk jeg tilbake til den kronologiske metoden igjen, og avsluttet med Leve posthornet! i romjula 2018.

 ** En annen fordel med å lese kronologisk, er å følge temperaturvekslingen i et forfatterskap. I Vigdis Hjorths tilfelle er det nærliggende å lese romanene som reaksjoner på hverandre. Etter intense Fransk åpning (1992) fulgte den karnevalsaktige Død sheriff (1995). Kjærlighetsromanen Om bare (2001) ble etterfulgt av 17.15 til Tønsberg (2003), som er en av hennes mest stillfarne og Askildsen-aktige bøker. Etter familieromanen Arv og miljø (2016) kom nedtonede Lærerinnens sang (2018), hvor familie knapt spiller noen rolle.

 
Google+