Hopp til hovedinnhold

Om Roy Jacobsens bøker fra Fangeliv (1982) til Mannen som elsket Sibir (2019)

Roy Jacobsen foto: Gurri Pfeifer, Cappelen Damm

Høsten 2019 bestemte jeg meg for å lese hele Roy Jacobsens forfatterskap kronologisk.

Her er mine funn.

Hæ? ALLE Roy Jacobsens bøker i rekkefølge?

Jeg gjorde det samme med Vigdis Hjorths forfatterskap for et par år siden. Det var en slitsom og lang, men mest av alt morsom og lærerik opplevelse.

Jo eldre jeg blir, desto færre ting fullfører jeg. Det gjelder også innen lesing. En bok her og en bok der, stort sett etter lystprinsippet, uten noen dybde. Men jeg kan i det minste si at jeg har lest alt av Vigdis Hjorth. Og nå også Roy Jacobsen. Å lese et forfatterskap på denne måten blir også et form for skyggeportrett av forfatterne selv, tror jeg. Å lese et helt forfatterskap eliminerer tiden brukt på å lure på hva man skal lese. Dessuten er det et bra middel mot det å avbryte bøker. Alt skal leses, også de gråere sidene av forfatterskapet.

Det begynte med Gerhardsen-serien

At det ble Roy Jacobsen denne gangen, skyldes at NRK sendte dokumentarserien om Einar Gerhardsen høsten 2019.

Da kom jeg på at Roy Jacobsen hadde skrevet en bok om Einar Gerhardsens etterfølger Trygve Bratteli en gang på 1990-tallet. Jeg leste den boka i forlengelsen av Gerhardsen-serien på NRK, og syntes det var en makeløs fortelling, drevet fram av Jacobsens smått maniske stil. Og dermed var leseprosjektet i gang: Gi meg hele Roy Jacobsen-menyen, kelner!

Oslo, Nord-Norge og krigen

Grovt sagt skriver Roy Jacobsen handlingsmettede historier fra årene rundt midten av 1900-tallet. Bøkene foregår gjerne på øde steder i Nord-Norge, eller på Oslos østkant. Bøkene handler ofte om andre verdenskrig. Og typisk for Roy Jacobsen er at menneskene dyttes mot kanten av tilværelsen, og blir tvunget til å ta umulige valg.

Men som vi skal se, det finnes unntak, både i stil og tema. Roy Jacobsen har sine favorittområder, men er ikke redd for å forlate dem i flere av bøkene. Og mange av sidesporene i Roy Jacobsens forfatterskap er de mest interessante.

En annen ting er at Jacobsen blir bedre og bedre utover forfatterskapet (selvsagt ikke uten unntak). Etter min mening er det fra og med Seierherrene at bitene faller på plass. Det skyldes nok en kombinasjon av flere ting, men som for andre forfattere (Vigdis Hjorth, Tore Renberg), virker det som Roy Jacobsen trengte noen bøker på å sirkle seg inn dit det virkelig brenner - tett på eget liv. Forfatterskapet hans styrker hypotesen om at forfattere blir bedre med årene. De to siste bøkene, fra 2019, På randen av Vigeland og Mannen som elsket Sibir, er noe av det såreste (Vigeland-boka) og mest drivende underholdende (Sibir-boka) han har skrevet.

Klikk på bøkene for å gå til de enkelte omtalene:

Fangeliv (1982)

Fangeliv av Roy Jacobsen

En novellesamling. Forfatterskap begynner ofte der, og Roy Jacobsen fikk Tarjei Vesaas' debutantpris for denne. Som mange debuter er denne en energiutløsning med varierende kvalitet, litt kantete, men absolutt leseverdig. Mange av de lange linjene i forfatterskapet er tydelige allerede her; arbeiderklasse og kystlivet i Nord-Norge.

 

 

Hjertetrøbbel (1984)

Hjertetrøbbel avRoy Jacobsen

Roman. Midtlivskrise hos en dataprogrammerer tidlig på 80-tallet. (Roy Jacobsens bøker forbindes ofte med arbeiderklassen og kroppsarbeidere, men også i Seierherrene (1991) handler det etter hvert om en dataprogrammerer.) Fin, nervøs energi gjennom hele denne boka. Dette er en undervurdert liten perle i Jacobsen-katalogen.

 

Tommy (1985)

Tommy av Roy Jacobsen

Ikke en rendyrket krim, men krimelementet inngår i en større fortelling – en stil som Jacobsen vender tilbake til i bøker som Det nye vannet og Fata morgana. Tommy kommer hjem fra utlandet til Oslo øst for å finne ut hvorfor en av barndomskompisene døde. Narkotika og byfornyelse. Passelig vellykket, et snev av Pelle og Proffen i språkføringen, men jeg fikk i det minste en klar 80-tallsfølelse av denne.

 

Det nye vannet (1987)

Det nye vannet av Roy Jacobsen

En av Jacobsens mest elskede bøker, og den første fra Nord-Norge. Om en lettere tilbakestående hovedpersons syn på bygda han bor i, og en forsvinningssak som får sin oppklaring. Dette er antakelig ei god bok, men det er en intrikat liten sak som krever en konsentrasjon jeg ikke hadde da jeg leste den samtidig med at faren min døde.

 

Virgo (1988)

Virgo av Roy Jacobsen

Roy Jacobsen har irritert seg over Virgo helt siden den ble utgitt i 1988. Boka ble gitt ut før den var helt ferdig, men han trengte pengene (les intervju). I 2011 kom Anger, som er en nyskriving av boka fra 1988. Er Virgo en uferdig roman? Ja, på den måten at temaet og personene ikke blir helt tydelige, de er underdrevet på en måte som er mer irriterende enn pirrende. Det handler om en far som slipper ut av fengsel, og en voksen datter som han ikke har hatt kontakt med på mange år. Forbrytelsen hans blir bare antydet, og datterens tristesse er nok en konsekvens av den. Jeg liker Roy Jacobsens evne til å la personene sine gå fra det hverdagslige til å stille hverandre de store spørsmålene, uten at det føles kunstig.

Det kan komme noen (1989)

Det kan komme noen av Roy Jacobsen

Novellesamling. Enda en litt glemt perle i forfatterskapet, og mye bedre enn debuten Fangeliv. Menneskene befinner seg ofte på samfunnets ytterkant, ikke minst geografisk; på isen med traktor eller på folkefattige øyer hvor de sakte mister grepet om tilværelsen. Den beste novellen er litt utypisk, og handler om en forfatters livskrise, med betraktninger om forholdet mellom kunsten og virkeligheten.

 

Ursula (1990)

Ursula av Roy Jacobsen

Roy Jacobsens eneste barnebok får ikke skikkelig luft under vingene. En rekke fantastiske hendelser, uten at det blir en god historie av det.

 

 

Seierherrene (1991)

Seierherrene av Roy Jacobsen

Nord-Norge, Oslo øst og norsk 1900-tall: Seierherrene er umiskjennelig Roy Jacobsen. (Men overraskende lite om andre verdenskrig, egentlig, med tanke på hvor mye han har skrevet om det senere.) Denne leste jeg første gang sommeren 1995 på interrail, mens vi ventet en hel dag på toget fra Reims til Nice. Å lese den igjen 25 år senere var en merkelig opplevelse. Seierherrene er en av de mest solgte norske romanene de siste 30 årene. Den er en feiring av det norske løftet, fra mellomkrigstidens fattigdom til vår tids overflod (som har blitt enda større i årene siden Seierherrene kom ut.) Seierherrene har to hovedpersoner, Marta og sønnen Rogern. Marta vokser opp i Nord-Norge i fattigdom, men flytter til Oslo for å bli hushjelp i tenårene. Rogern er sønnen hennes. Begge er representanter for makrotrender mer enn de er tydelige personer – Marta og Rogern flyter gjennom tiden, hvis det går an å si. Det er litt for lite som lugger i Seierherrene. Mest for etterkrigsgenerasjonen, som vil finne mye å kjenne seg igjen i.

Fata morgana (1992)

Fata morgana av Roy Jacobsen

Gøy! En lett fleipende, underholdende historie om en forfatter som drar til sommerhus i Drøbak med familien for å skrive bok, med fristelser og forstyrrelser på alle kanter. Det er delte meninger om denne, som er en helt annen type bok enn Seierherrene. Det er et mord i denne også, uten at det er en rendyrket krimbok. Kunne vært manus til en Woody Allen-film.

 

Den høyre armen (1994)

Den høyre armen av Roy Jacobsen

Novellesamling. Tilbake til alvoret etter Drøbak-sommeren i forrige bok. Den tredje novellesamlingen fra Roy Jacobsen er bedre enn Fangeliv (1982), men litt svakere enn Det kan komme noen (1989). Her må fødselsleger ta liv og død-avgjørelser på hjemmebesøk (Nord-Norge!) og armer hogges av når rytterbander kommer til landsbyer i en av samlingens mest originale tekster. Høydepunktet er novellen som en far som tar hevn etter at sønnen blir drept i bilulykke. Forfatteren skulle komme tilbake til hevnen i Frost noen år senere.

Trygve Bratteli. En fortelling (1995)

Trygve Bratteli av Roy Jacobsen

Det er nesten noe trassig over det å skrive 600 sider om en politiker som ble kalt «sfinxen» (en som ikke snakker), men dette er et høydepunkt i Roy Jacobsens produksjon. Det mirakuløse norske 1900-tallet fra fattigdom til velstand fortalt gjennom én manns liv, statsminister Trygve Bratteli. Les hele omtalen her.

 

 

Ismael (1998)

Ismael av Roy Jacobsen

Komplisert historie om en eks-etterretningsagent som blir trukket inn igjen i manesjen. Det handler om etterdønningene etter den kalde krigen, og et vanskelig forhold mellom far og datter. Litt vanskelig å henge med. Ikke helt vellykket.

 

 

 

Grenser (1999)

Grenser av Roy Jacobsen

Andre verdenskrig, denne gangen i Luxembourg, Ardennene og Stalingrad. Første halvdel foregår i Luxembourg, og er den mest tilgjengelige. Siste del krever sin leser. Den går tett på den tyske overkommandoen under beleiringen (og etter hvert nederlaget) ved Stalingrad. De innviklede kamphandlingene får sitt motstykke i teksten, hvor det blir vanskelig å holde rede på offiserene og posisjonene og planene og ikke minst underteksten. Men det hele rundes nydelig av tilbake i Luxembourg.

Fugler og soldater (2001)

Fugler og soldater av Roy Jacobsen

Ny novellesamling, som er skrevet med et stort overskudd. Noe av det beste med Roy Jacobsens noveller er hvordan han ofte blåser i sjangerens iboende forsiktighet, antydningens kunst og alt det der. Han setter personene sine i ubehagelige valg og lar dem ta det ekstreme alternativet og ikke det sikre. Som brødrene som får hetta da de finner en død mann i fjøset, eller gamlingen som blir rasende i møtet med det offentlige. Aller best er novellen om filologen som blir aksjespekulant.

Frost (2003)

Frost av Roy Jacobsen

Jacobsens beste bok til da i forfatterskapet. Om Gest, en ung islending som må flykte til Norge etter at han dreper farens drapsmann på Island rundt år 1000. Handlingen foregår i årene etter Olav Tryggvasons fall og Olav Haraldssons (senere den hellige) regjeringstid. Romanen prøver ikke å etterligne sagaenes fortellerstil, men beholder mye av deres innhold. Her er det plenty med renkespill, innfløkte relasjoner og intrikat planlegging, mangelfull informasjonsflyt og tvetydige replikkvekslinger. Og selvsagt brutale drap, iskald natur og villige kvinner. Les gjerne Tore Skeies bok om Olav Haraldsson og Øystein Mortens bok om Olav Tryggvason før du går løs på denne.

Hoggerne (2005)

Hoggerne av Roy Jacobsen

Andre verdenskrig igjen, nå fra Vinterkrigen mellom Finland og Sovjet i innledningen til andre verdenskrig. Tynn bok som satte meg i et merkelig humør. Historien er på ingen måte krigs-feelgod av typen La vita è bella, men har utvilsomt noe eskapistisk over seg. Timmo er byens hogstmann, langt nordøst i Finland. Når krigen kommer, nekter han å evakuere byen som skal brennes. I stedet hogger han ved. Først for russerne, så for finnene, trassig, men med større perspektiver enn man tror i begynnelsen. Mye mer tilgjengelig enn Grenser, Jacobsens andre verdenskrig-bok fra noen år tidligere.

Marions slør (2007)

Marions slør av Roy Jacobsen

Krim er litteraturens fastfoood. Noen ganger i et leseliv er det akkurat det som skal til, selv om jeg vet det finnes mer korrekte alternativer. Jeg krever ikke kreativitet og finesser av en Big Mac-meny, og jeg krever ikke mer av en krim enn at den holder meg interessert i mysteriet den presenterer. Alt annet (samfunnskritikk, elegant språk osv.) er en bonus. Marions slør gjør det. Jeg leser lite krim, men innbiller meg at rammen ofte ligner på den i Marions slør: En rekke kvinner blir drept (senere også menn) på grusomme måter, og en tilsynelatende ufeilbarlig morder med en egen signatur i drapene leker med politiet, som består av en brokete gjeng etterforskere osv. Den umiskjennelige Roy Jacobsen-måten å skrive scener og dialoger på forandrer seg ikke selv om dette er en krim. En pageturner, selv om jeg aldri satt og sitret på stolen. Og oppklaringen blir en smule doserende, det er akkurat som samfunnsspørsmålet forfatteren har ønsket å sette søkelyset på, blir gjort vel tydelig for leseren.

Vidunderbarn (2009)

Vidunderbarn av Roy Jacobsen

Bah. Oslo. Oppvekst i det hvite norske sosialdemokratiet på 1960-tallet. Trenger verden flere bøker om dette? Sarkasmepistolen satt løst i beltet da jeg gikk løs på boka. Jeg fryktet utflytende tidskoloritt-babbel, og hadde lave forventninger. Og så er boka så fin! Finn vokser opp på begynnelsen av 60-tallet i Bjerke/Sinsen/Tonsenhagen/Årvoll, samtidig med Rogern som er hovedperson i Seierherrene. (Rogern dukker opp perifert i teksten. Det er nok flere koblinger mellom personene i bøkene, for den som vil nær-/parallell-lese med penn i hånd.) Der Seierherrene har snev av ufokusert mimremaraton, er Vidunderbarn er en mye mer fokusert og stram roman, om et avgjørende år i hovedpersonens liv. Ja da, det er selvsagt scener her som du nesten føler du har lest før, fra Oslomarka, fra Oslofjorden, om gatelek mellom barn, om klær, merkevarenavn og TV-ens ankomst, for det norske 60-tallet er så grundig skildret litterært at vi nesten tror vi var der, også vi som ble født lenge etterpå. Innbitt, sørgelig, kamplystent, kjærlig og ømt om livets realiteter. Les denne!

Anger (2011)

Anger av Roy Jacobsen

Roy Jacobsen hadde gått og irritert seg over sin egen 1988-roman Virgo i årevis. I 2011 skulle han brøsje den opp til en standard han kunne stå inne for. Anger begynner samme sted som Virgo, men tar egne veier etter hvert. Virgo var en seig leseopplevelse, og selv om Anger er bedre, er det like fullt ei bok hvor du må jobbe deg gjennom sidene. Bøker med gjenstridige hovedpersoner kan aldri bli pageturnere. I denne historien er det to av dem; Marianne og Hans Larsen. Hans er faren hennes, og begge sliter med gamle minner. Romanen begynner i det Hans slipper ut av fengsel som en eldre mann. Både han og datteren har selvdestruktive trekk, de går trassig gjennom livet og finner en slags glede i sin egen nedtur. Som leser er det umulig å forbli uberørt av stemningen, selv om den er mer utmattende enn bevegende.

De usynlige (2013)

De usynlige av Roy Jacobsen

Jeg tviler på om Roy Jacobsen gjør ett eneste intervju uten at journalisten trekker fram storselgeren Seierherrene, akkurat som Oddvar Brå for alltid må svare på spørsmål om staven som knakk i 1982. Som leser er det vanskelig å ikke tenke på Seierherrene når Jacobsen vender tilbake til det nordlandske kyst-slitet fra begynnelsen av 1900-tallet i De usynlige, akkurat som Vidunderbarn er i slekt med andre halvdel av Seierherrene, med sin handling fra 1960-tallets Oslo øst. Og akkurat som Vidunderbarn, viser De usynlige hvor mye bedre Roy Jacobsen var blitt siden Seierherrene. Der sistnevnte var i overkant innadvendt og innforstått i sin skildring av strabasene, er De usynlige mye mindre pratsom, uten å falle i "her skal ingenting sies, alt står mellom linjene"-grøfta. Boka følger en familie på (den fiktive) øya Barrøy i årene etter første verdenskrig. Dette bakteppet blir bare antydet, her er ingen årstall og knapt noen egennavn utenom personene som bor der og deres bekjentskaper på land. Gammeldags - det er ment som et kompliment - historie om offer, strev, samhold og natur. Første bok i Barrøy-serien.

Si unnskyld (2014)

Samling av tidligere utgitte noveller.

Hvitt hav (2015)

Hvitt hav av Roy Jacobsen

Bok to i Barrøy-trilogien. De usynlige handlet om livet på en øy, med en komposisjon som matchet: Knapt noen markører plasserte den i tid og sted, handlingen kunne gått for seg nesten hvor som helst langs norskekysten i en gitt epoke (seint 1800- til tidlig 1900-tall). Hvitt hav følger på med mer overlevelse ved havet, men går inn i sin tid, som det heter. Ingrid Barrøy er blitt voksen og befinner seg på Barrøy i andre verdenskrigs siste år. Snart driver det i land menn fra fangeskipet Rigel, som ble bombet av britiske fly i november 1944, og krigens vev spinnes helt inn i stuene på Barrøy. Hvitt hav har mer dramatisk ytre handling enn De usynlige, men grunntonen er til å kjenne igjen: Barrøyværingene kommer seg gjennom alt, og prøvelsene de blir satt på, gjør dem aldri handlingslammede. Ikke like hypnotiserende som De usynlige, men en fin bro til tredje bok; Rigels øyne. (Den boktittelen forekommer faktisk i slutten av Hvitt hav, hvis du følger godt med.)

Rigels øyne (2017)

Rigels øyne av Roy Jacobsen

Tredje (og siste?) bok i Barrøy-serien. Bildet av andre verdenskrig i Norge blir mer og mer nyansert for hvert år. Heltefortellingene om folkelig motstand og gutta på skauen er tilbakelagt, og Rigels øyne er i så måte en tidstypisk bok. Alt er grader av skyld og tvil, fra bokens tittel ned til enkeltmenneskene som dukker opp. Rigel var et tysk skip som ble senket av våre allierte, britene, i krigens siste år. Den operasjonen blir mindre gloriøs når vi vet at skipet stort sett var lastet med krigsfanger fra Øst-Europa, og i mindre grad tyske soldater. Rigel-senkningen er en av historiens største skipskatastrofer, hvor mer enn 2500 mennesker omkom. I Hvitt hav driver en av de overlevende, Alexander, i land på Barrøy, hvor han treffer Ingrid. Rigels øyne er Ingrids jakt på Alexander, som er far til barnet hennes, Kaja. Med denne tredje boka i Barrøy-serien åpnes verden enda mer opp enn i de to foregående bøkene. Ingrid reiser sørover for å følge sporene etter Alexander, talende nok ofte på grensen mellom Norge og Sverige, inn i et dialog-landskap som Roy Jacobsen-lesere vil kjenne igjen: Tvetydigheter, unnvikelse og hemmeligheter blir gradvis avslørt for oss, uten at historien blir helt forløst i form av en storslagen finale. Og Ingrid? Litt mattere i lakken, men hun fikser dette også. Om det er flere historier å skrive fra Barrøy, er jeg mer i tvil om, selv om Jacobsen selvsagt ville klart å turnere historien om 1950-tallets modernisering på den lille øya.

På randen av Vigeland (2019)

På randen av Vigeland av Roy Jacobsen

Hah! Dette er belønningen for å lese Roy Jacobsen kronologisk. Han har aldri lagt skjul på at mange av romanene henter stoff fra hans eget liv. Denne bittelille boka er mørtel i det reisverket. Hvis du har lest Seierherrene og Vidunderbarn, forteller Jacobsen i denne boka om personene og hendelsene om inspirerte romanene, uten å si det direkte. Utgangspunktet er morens død, og familiehemmeligheter som ble avslørt etterpå. Jeg skal ikke røpe mer enn det, bare si at den nesten heroiske skildringen av nordnorsk fattigdom i begynnelsen av Seierherrene fikk et nytt lys for meg etter at jeg leste denne. Navet i alt dette er Vigelandsparken, og Jacobsen fletter parkens historie og familiens historie sammen på mesterlig vis. Han har aldri skrevet en avslutning med mer punch enn i denne boka, som du leser på en halvtime. Sterkt anbefalt!

Mannen som elsket Sibir (2019, sammen med Anneliese Pitz) 

Mannen som elsket Sibir av Roy Jacobsen

Samme hvor glad Roy Jacobsen er i Nord-Norge, Barrøy og det norske kystproletariatets slit, tipper jeg det var en befrielse å skrive denne boka (sammen med kona Anneliese Pitz). Det er tross alt grenser for hvor mange måter det ganske monotone Barrøy-livet (se over) kan skildres på. Mannen som elsket Sibir er basert på dagbøkene til den tyske naturvitenskapsmannen Fritz Dörries (1852-1953). Hvis denne historien hadde vært fri fantasi, ville en forlagsredaktør bedt forfatteren spare litt på konfekten: Før det har gått 50 sider har vår mann Fritz sneket seg til fots 580 kilometer gjennom den japanske jungelen i skumring og demring (i dagslys ville han trolig blitt tatt og skutt som spion i krigen som irriterende nok pågikk mens han var ute i vitenskapens tjeneste). Han møter sin egen bror tilfeldigvis på motsatt side av verden, han fanger sommerfugler og jakter på bjørner og tigre, han fanger ørner og har dem inne i huset for å kunne studere dem nærmere (veldig praktisk). Prøvelsene er enorme på hver side, men det distraherer ikke Fritz Dörries, for kjærligheten til faget overskygger alt. Vilt underholdende!

Google+