Hopp til hovedinnhold

Om Jane Austens forfatterskap fra Fornuft og følelse (1811) til Northanger Abbey (1818)

Jane Austen (foto: National Portrait Gallery, London)

Jane Austens forfatterskap teller bare seks romaner, men leses fortsatt av millioner hvert år. Jeg leste dem sommeren og høsten 2020 - her er mine inntrykk.

Jane Austens bøker har aldri forsvunnet fra offentligheten, selv om forfatteren selv hadde et kort og intenst forfatterskap.

Samtlige av bøkene hennes er filmatisert og tv-seriefisert mange ganger, med serieversjonen av Stolthet og fordom (1995, med Colin Firth i hovedrollen) som den mest kjente. Emma Thompson fikk Oscar for sitt bearbeidede manus av Fornuft og følelser i 1996, og hvert år kommer det en ny Austen-filmatisering.

Podcast:

Jane Austens bøker (lån på Sølvberget) ble ikke utgitt i nøyaktig den rekkefølgen de ble skrevet, men jeg leste dem kronologisk etter når de ble utgitt: 

Fornuft og følelse (1811)

Fornuft og følelse

Innlevelse er nøkkelen til en god leseopplevelse. Boka må klare å skape en bro mellom seg og deg, og få stoffet til å engasjere. Klarer den ikke det, har den små sjanser til å glede. Dette er ikke en enveisgreie. Leseren må være med på skapingen, og jeg tror disse tingene er det som gjør at vi opplever bøker så ulikt. Det som beveger Per til tårer, kan gi Pål ingenting, for vi stiller med ulik bagasje i møtet med ei bok.

Jane Austens bøker er 200 år gamle, og det skal noe til å skape bånd mellom 1811 og 2020. Fornuft og følelse handler om søstrene Marianne og Ellinors prøvelser og skuffelser i kjærlighetslivet. (Spoiler: Det går bra til slutt.)

Austen skriver finurlige, lange setninger som rammer inn situasjoner og personer på en elegant, men også temmelig utmattende og omstendelig måte. Det er mulig at stilen hennes var frekk og drepende for sin tid, men for 2020-meg er den ikke det. Jeg kjedet meg.

Folk snakker sammen på en annen måte i dag. Fornuft og følelse foregår i den britiske øvre middelklassen, hvor livet rundt år 1800 består av endeløse sammenkomster og selskap, og alle fornærmer hverandre på et vis som til dels gikk over hodet mitt. Igjen: En annen leser enn meg, som er bedre til å lese mellom linjene og forstå sosialt spill, vil nok fryde seg over replikkvekslingene. Jeg falt ofte av.

Det er mulig at dette var ei radikal bok da den kom ut, ved at den har vanlige kvinner som hovedpersoner. I 2020 oppleves det som kvelende å lese 400 sider om kvinner (og menn!) som ikke gjør annet enn å gå rundt og kjenne på følelsene sine, lure på hvem de (og alle rundt dem) skal gifte seg med, sende brev/kort til hverandre og snakke om hvor mye penger den og den har. Jobbe er det selvsagt ingen av dem som gjør.

Avslutningen kommer litt brått i forhold til hvor snirklete resten av boka er, og virker som hastverksarbeid. Men det er først der jeg ante noe av samfunnskritikken. (spoiler!:) Marianne (hun med følelsene) gifter seg, men det er mest et fornuftsekteskap som hun blir dyttet inn i av familien. Følelser er ikke nok, alle er til syvende og sist fanger i buret.

Stolthet og fordom (1813)

Stolthet og fordom

Mr. Darcy! Etter alle disse årene møtes vi altså. Jeg tror det var BBC-serien med Colin Firth, i kombinasjon med Bridget Jones-bøkene, som gjorde Mr. Darcy til en av klodens mest kjente romanskikkelser.

Stolthet og fordoms mest interessante person er likevel Elizabeth Bennet. Jeg innbiller meg at hun må ha vært en radikal romanfigur for 200 år siden; frekk, morsom og skarp, med klare meninger om det fastlåste samfunnet hun er en del av.

Men siden dette er Jane Austen og handlingen foregår i den øvre britiske middelklassen, er ikke rommet hennes stort. Da Elizabeth helt mot slutten blåser ut mot henne som sperrer for veien til Mr. Darcys hånd, oppleves det som endelig å kunne puste. Stolthet og fordom knirker seg framover, med lite ytre handling og desto mer samtaler og relasjonsdynamikk.

Da jeg leste denne boka, kom jeg til å tenke på Elena Ferrantes romantittel Kvelande kjærleik. Ikke fordi kjærligheten i denne boka er kvelende, men vilkårene dens er det.

Mansfield Park (1814)

Mansfield Park

Denne boka hadde jeg aldri lest uten tvangen som dette leseprosjektet er. Men den er en opptur etter Stolthet og fordom!

Siden dette er Jane Austen, kretser også denne boka rundt ekteskap, kjærlighet, relasjoner og samfunnets forventninger til individet i tidlig 1800-tall i England.

Hovedpersonen Fanny Price blir sendt til sine rikere slektninger for å bo der, og Mansfield Park blir hennes hjem. Herfra brer historien seg utover, og en større krets unge voksne (og noen av foreldrene deres) danner nettet som utgjør romanen. Fanny er godheten og karakterstyrken selv, og forblir tro mot sine solide prinsipper selv når alle rundt henne ikke er det. Det hadde ikke gjort noe om forfatteren hadde rufset til glansbildet av Fanny litt.

Mansfield Park er en møysommelig gransking av personenes følelser og reaksjoner på hverandres oppførsel. Og som de skriver brev! Og venter på brev! Etter Fornuft og følelse og Stolthet og fordom, oppleves Mansfield Park som et pusterom. Romanen er mer åpen, og trekker inn omverden i større grad enn de to første bøkene. En far drar til Antigua (i Karibia). En bror drar til sjøs.

Mansfield Park er Jane Austens beste bok.
Klasseperspektivet bringes inn når Fanny får flytte ut av fattigdommen og til Mansfield Park. At det finnes usympatiske og grunne folk i samfunnets toppsjikt, er ingen overraskelse, men Austen nyanserer dette og gjør mot slutten av romanen en finurlig vri når hun sender Fanny tilbake til familien i fattigdommen i Portsmouth. Skildringen derfra kommer neppe med i noen turistbrosjyrer for byen.

Selv om Jane Austen vever intrikate nett av personer og handling, skjønner du fort hvordan dette skal ende: De to gode menneskene som er ment for hverandre, får hverandre til slutt. De løgnaktige og falske får svi for sine manipulasjoner. Mansfield Park har en allvitende forteller som her og der bryter inn som ekspertkommentator, og mot slutten bikker det over i en moralpreken som en redaktør burde strøket.

Mansfield Park er for tjukk (som Austens bøker stort sett er), men å lese den er som å grave gull: Plutselig dukker det opp gullkorn som er verd tiden din. Mansfiels Park er Jane Austens beste bok.

Emma (1815)

Emma Jane Austen

Jeg prøvde. Jeg lover. Jeg prøvde å finne lyspunkter i denne romanen.

Et knippe virkesløse engelskmenn og -kvinner omgås jevnlig, i en slags 1800-talls dating-reality med ekstremt lav intensitet. Å finne en ektefelle, eller "et godt parti" som Jane Austen så herlig kynisk formulerer det, er det alt kretser rundt.

Siden heller ingen av disse Austen-figurene heller har jobb eller interesser utover å treffe hverandre, skrive til hverandre og analysere de to nevnte aktivitetene, blir Emma et omstendelig maraton av "hva tror du han/hun mente med det han/hun gjorde/sa". Jeg falt av.

Plottet er ikke all verden. Emma er ei geskjeftig ung dame som (av kjedsomhet?) prøver å spleise andre par. På side 535 finner hun ut hvem hun selv er forelsket i og vil gifte seg med, noe leseren skjønte ca. 500 sider tidligere.

Boka er for kynisk til å være en romanse og for lite frekk til å være en satire.

Neste bok: Overtalelse. Den er nødt å bli en opptur!

Overtalelse (1817)

Overtalelse Jane Austen

Jeg kan Austen-opplegget nå, etter den femte romanen jeg har lest av henne: Ung heltinne som er snartenkt og reflektert, men knuget av samfunnets rammer, befinner seg i øvre lag av det britiske samfunnet. Etter en hel del snakk, spaserturer, selskaper og brevskriving, blir hun gift med mannen i sitt liv til slutt. Det er en egen nervøs energi rundt den relative virkesløsheten i Jane Austens bøker.

Mange mener at det er en voksnere og mørkere tone i denne romanen. Sammenlignet med Emma, som var dårligere enn denne, er jeg enig. Men det er ikke voldsomme dyp i denne boka heller. Denne satiren som alle tillegger Jane Austen, jeg ser den bare ikke. Kanskje er antennene mine for dårlige, kanskje har satiren blitt spist opp av de 200 årene som er gått siden bøkene ble utgitt.

Til forskjell fra de andre bøkene, er det i Persuasion faktisk noen folk som - gisp! - jobber. Det vil si, de er marineoffiserer som er gått i land. Der underholder de omgivelsene og oss lesere med fantastiske historier fra Napoleonskrigene, fra slavefarten over Atlanterhavet og om de store sjøslagene mot spanjoler og franskmenn. Tulla! Siden dette er Jane Austen, gjør de selvsagt ikke det. De går i selskap, spaserer og skriver brev, som alle andre.

Én Austen-roman igjen å lese: Northanger Abbey.

Northanger Abbey (1817)

Northanger Abbey

Hvor ble det av denne forfatteren? Northanger Abbey er den første romanen Jane Austen skrev, på slutten av 1700-tallet. Det er en parodi på den tidens gotiske romaner, som gjerne foregikk på skumle slott med alskens hemmeligheter i kriker og kroker.

Northanger Abbey har noe sprudlende, lekent over seg som er mer dempet i Austens andre bøker. Det handler om å finne ektemake her også og om forviklinger i kjærlighetslivet , men det gnistrer mer av replikkene her enn i de andre Austen-bøkene, synes jeg.

Og den kuleste mannlige Jane Austen-helten heter ikke Mr. Darcy. Han heter Henry Tilney og er sentral i denne boka. Om han gifter seg med vår heltinne Catherine?

Det er Jane Austen, dette. Gjett én gang.

Google+