Hopp til hovedinnhold

Lykkeland?

Torget Stavanger

NRK-serien Lykkeland (2018) handler om starten på det norske oljeeventyret, om Stavanger i årene fra 1969 – da det ble funnet store mengder olje på Ekofiskfeltet i Nordsjøen – og utover 70-tallet. Konsekvensene av de nærmest tilfeldige oljefunnene ble enorme, og begynte raskt å gjøre seg gjeldende for menneskene i Stavanger.

Interessant og naturlig nok kommer denne fortellingen nå, når vi befinner oss i den andre enden av oljeeventyret, og sakte men sikkert går en slags avslutning i møte. Nå er tiden inne for å sette ting i perspektiv, til å reflektere over hvilken betydning denne spesielle historien har hatt for Norge som nasjon, og for Stavanger som by. 

Havets grøde 

Samtidig er det som om historien gjentar seg. Slik historiker Kristin Øye Gjerde skriver i Stavanger er stedet, Oljeby 1972-2002  (2002), er Stavangers historie preget av ensidighet i næringslivet: «Oljevirksomheten er det hittil siste avsnittet i den lange fortellingen om næringer rettet mot fjerne markeder basert på et dels usikkert ressursgrunnlag.» Stavanger har gjennom tidene vært sildeby, seilskuteby, hermetikkby, og nå til sist oljeby. Fellesnevneren for de ulike usikre næringene byen har basert seg på er altså havet, den uregjerlige Nordsjøen. 

Draugen

 

Skipper Worse 

Stavanger gikk inn i sin første velstandsperiode på begynnelsen av 1800-tallet, da byen blomstret opp på grunn av sildefisket. Fra å være et strandsted med 2400 innbyggere i 1800, var Stavanger en by med 14 000 innbyggere i 1860. Alexander Kielland skildrer et utsnitt fra denne perioden i romanen Skipper Worse  (1882), som er lagt til 1840-tallet. Her preges byen av ulike motsetninger og miljøer, men spesielt av det framvoksende borgerskapet av strengt religiøse haugianere som flyttet fra landsbygda og inn til byen, og som tjente seg rike på sild.   

Parallellene til starten på oljeeventyret (og Lykkeland ) er tydelige: Den plutselige veksten, tilflyttingen, og de store sosiale konsekvensene  – og kanskje også kulturkonfliktene som oppsto som følge av dette  – likner. Slik de tilflyttende haugianerne, som i utgangspunktet representerte en motkultur, satte et umiskjennelig preg på Stavanger på 1800-tallet, endret oljeindustrien med de mange tilflyttende oljearbeiderne byen til å bli noe helt annet enn det den tidligere hadde vært.  

Edvard Grieg-feltet

 

Ny by, ny mentalitet   

Med oljeindustrien fikk Stavanger arbeidsplasser, internasjonale skoler, velassorterte matvarebutikker, kulturtilbud, restauranter, barer og mye, mye mer. Verden åpnet seg for menneskene i Stavanger, de fikk være med på å bygge opp noe stort, noe viktig og fantastisk – og de fikk følelsen av å være relevante, i et større perspektiv.   

Og ikke minst vokste den kommende generasjonen – altså barna til de som var unge på 60- og 70-tallet – opp som såkalt oljeunger: ”I barndommen min hang en feit og glanset sol på himmelen. Vinter som vår steikte den oss, oljeungene i Stavanger, og vi ble varme, mette og numne.” (Fra Oljeungene (2009) av Tore Renberg). Til tross for at på langt nær alle hadde foreldre som jobbet "i oljå", eller var spesielt rike, vokste de fleste barna i Stavanger på 80- og 90-tallet opp med en følelse av å være privilegerte, av at alt var mulig. 

Stavanger

 

 

Skyggesiden 

Oljeeventyret i Stavanger har imidlertid også en skyggeside. For eksempel skildrer Arild Rein perioden fra 1970 til 2004 i Stavangertrilogien Hundedagane (1998), Grisekoret (2001) og Kaninbyen (2004) , med utgangspunkt i et kriminelt undergrunnsmiljø, med karakterer som gjerne har de verste  – de risikable og ustabile  – jobbene i oljeindustrien, og de store klasseskillene, det sosiale hierarkiet, i Stavanger blir tydelig.

Her benytter Rein seg av skjulte og åpenbare referanser til Alexander Kiellands kritiske Stavangertrilogi  Fortuna (1884), Sne (1886) og St.Hans fest (1887), og viser hvor dekadent det nyrike Stavanger er, blant annet med sine festivaler og folkefester: "Alle er blitt kaniner. Alle er blitt Morten Kruse. Det eneste det handler om synes å være penger og nytelse, hvis syntese er den gamle dødssynden grådighet (...)" (Fra "Bare det sanne er vakkert - om Arild Reins Stavanger-trilogi" av Jan Inge Reilstad, Vagant 4/2004).

Stavangertrilogien

 

Kulturby?

For 10 år siden hadde Stavanger æren av å være europeisk kulturhovedstad  – Stavanger2008  – og en sentral visjon var å omdanne byens økonomiske ressurser til kultur. Flere av de kunstneriske og kulturelle prosjektene som ble satt i gang i løpet av kulturbyåret har fått god oppfølging og eksisterer fremdeles.  Likevel er spørsmålet om dagens Stavanger er en kulturby.

I boken Hva har oljen gjort med oss?  Økonomisk vekst og kulturell endring (2015) av Nils Asle Bergsgard og Anders Vassenden (red.), undersøker ulike forskere ulike aspekter ved konsekvensene av oljealderen, spesielt i Stavanger. Blant annet fokuseres det på den endringen som har skjedd med tanke på at det ikke lengre er en sammenheng mellom økonomisk og kulturell kapital. De som har de fulleste bokhyllene har gjerne de laveste inntektene og de minste boligene.  

Stavanger 2008

 

Framtiden

Skaperne av Lykkeland har gjentatte ganger fått spørsmål om tittelen er ment ironisk, og forsikrer om at det er den ikke. Lykkeland er en oppriktig fortelling, om en eventyraktig periode i Stavangers historie. Og forhåpentligvis kan den inspirere dagens mennesker, i en tid preget av usikkert, til å rette blikket framover, mot nye, forhåpentligvis mer bærekraftige, men like fantastiske eventyr.

Solaris korrigert

 

Ekofisk anno 2480

Det er imidlertid også på sin plass å minne om Øyvind Rimbereids kanoniserte langdikt "Solaris korrigert" (Fra Solaris korrigert (2004)). Diktet blir av Audun Lindholm, i Norsk litterær kanon (2008), karakterisert som "et unikt bidrag til oljealderens forestillingsverden".

Kort fortalt handler diktet om et dikterjeg som på en blanding av stavangerdialekt, engelsk, nederlandsk og oldnorske former forteller om tanker og drømmer fra hverdagen som operatør av et arbeidslag av roboter som reparerer rør på havbunnen utenfor Stavangersand, i området rundt de tomme oljebrønnene på Ekofiskfeltet, i år 2480: 

OU fara avgarde

til regio London, i hoy hoy speed-

tunnel undr seaen 

ovfr platfurmvrak

og olda, emti gassbunnar

der umkring dark seagrass vexr,

          vexr som umkring ein munn vidout ord.

ER det historia, eigentl?

EIN munn der onli noko vex

og bevegen seg? EIN munn

der noko forts bolgjar umkring

det som ein gang var?

            ER vi so?

VEXTAR bolgjande

i ord som var? OG naw

backom uss, undr uss:

                           ONLI emti brunnar?

OR ska det ein gang 

vexa noko umkring oren historic munnar,

som vil kenna seg som veikt

bolgjande seagrass,

vid energi

           onli fra ein emti brunn?

  
Google+