Hopp til hovedinnhold

Livsviktig poesi

Poesi på Sølvberget

Sølvbergets poesisamling har flyttet til nye, fine hyller, sentralt plassert i andre etasje. Men hva er egentlig poesi – og hva vil det si å være poetisk? Og hvorfor bør vi lese dikt?

I følge Store norske leksikon er poesi litteratur på vers. Eller poesi kan være "noe som vekker følelser og stemningsfullhet" slik adjektivet "poetisk" kan brukes om det som angår poesien, eller om "noe som gir uttrykk for, eller vekker følelser, fantasier og stemninger".

Poeten Olav H. Hauge skriver for eksempel: ”Eg orkar ikkje lesa gjennom mange dumme romanar for å finna nokre fåe linjår med poesi og ekte kjensle; eg gjeng til versemeistarar, dei hev halde att poesien og skore burt resten.” (fra Dagbok 1927-1994). For Hauge handler altså poesi om ekte følelser.

 Arbeid og matematikk

For andre kan poesi være noe helt annet. Nils Christian Moe-Repstad, som også er poet, og som er aktuell med en ny diktsamling (Det vakre hvite, draperiene), sier for eksempel at poesi er arbeid, og at han alltid skriver ut ifra noe konkret, aldri ut ifra følelser. (Bokmagasinet, 11.august 2018).

Den danske poeten Inger Christensen benyttet seg på sin side gjerne av matematikk og avanserte systemer da hun skrev. Noe som blir tydelig i de etterlatte skriftene hennes som nylig kom ut i bokform; Verden ønsker at se sig selv. digte. prosa. Udkast (2018).

Verden ønsker at se sig selv

 

Mystisk poesi

Naja Marie Aidt, også dansk poet og forfatter, sier i et radiointervju at det er noe mystisk ved det å skrive dikt (NRK P2, Salongen, 2.juni 2018). Hun sier at hun ofte skriver i en slags transe, som om hun, idet hun skriver, er i kontakt med en annen dimensjon. Derfor opplevde hun det som skremmende da hun mistet en sønn i en ulykke, gikk til sin egen poesi, og så at hun flere år tidligere hadde skrevet om sønnens død  – og slik liksom forutsett den:

har døden tatt noe fra deg

så gi det tilbake

gi dét tilbake

som du fikk av den døde

da den døde var levende

da den døde var ditt hjerte

gi det tilbake til en rose

et kontinent, en vinterdag

en gutt som ser deg an

fra hettens mørke

 

Sorg og poesi

Aidts bok Har døden tatt noe fra deg så gi det tilbake eller Carls bok (2017) blir betegnet som sorglitteratur. Den handler om sønnen, og sjokket og sorgen som følge av tapet av ham – men den handler også om poesi. Boken tar utgangspunkt i en stor meningsløshet, og en fullstendig mistroiskhet overfor språket, som heller ikke har mening for Aidt etter sønnens død. Men hun søker etter hvert tilbake til språket og poesien, og det å lese om tap og sorg, og det å skrive selv, er noe som lindrer litt.

Har døden tatt noe fra deg så gi det tilbake

Eigil Skallagrimsson, som var en stor skald i norrøn tid, mistet også en sønn, og la seg ned for å dø av sorg. Liggende kveder han Sønnetapet, (fra Eigils saga, ca.1200),  til ære for sønnen. Det går langsomt i begynnelsen: "Tungt det er/ på tungens vekt/ å veie/ Valfaders skatt/ mistrøstig/ nå jeg maner/ Vidurs ran/ fra tankens vrå.” Men i løpet av kvadet ser vi hvordan det å dikte lindrer – Eigil Skallagrimsson kvikner til, og han reiser seg igjen etter kvadet.

 

Sorg som poesi

Den franske poeten Stéphane Mallarmés For en grav til Anatole, er en diktsamling skrevet i anledning Mallarmés åtte år gamle sønns død i 1879. Diktene er fragmentariske og henvender seg ikke til leseren. De kommuniserer ikke, men blir likevel sett på som bærere av høy litterær kvalitet.

Karl Ove Knausgård reflekterer over dette i essayet Uforvarende (2018): "Leser man dem, får man ingen følelse av dramatikk, intet sug av sjokk eller sorg, diktene overfører ikke følelser, men er selve følelsen, dens sønderriving av mening, av sammenheng, av språk." Sorgen over et barn kan ikke formidles, den er ensom, stum og meningsløs. Men den kan manifestere seg i poesien, som kan bli selve sorgen.

Stephan Mallarme

 

Å gjøre naturen poetisk

Kunstnere og poeter, men også mennesker generelt har evnen til å gjøre naturen poetisk. Arne Garborg skriver for eksempel om Kitty Kielland i Knudaheibrev (1904): ”Jamvel ei dame av den fine Kielland-ætti held seg ikkje for god til å gå i torvmyri og måla. Og torvmyri vert poesi, så svart ho er. Ven vert ho». Kielland gjør altså landskapet til poesi, den svarte torvmyra blir vakker og levende i maleriene hennes.

Torvmyr

Uten denne evnen, dersom vi alltid skulle sett verden slik den egentlig er – naturens likegyldighet overfor oss for eksempel – ville tilværelsen ha vært nærmest uutholdelig. Slik Edgar Allen Poe skildrer det første møtet med Huset Usher i Huset Ushers fall (1839): ”Jeg vet ikke hvorfor – men ved første glimt av bygningen ble jeg overveldet av en uutholdelig tung følelse. Jeg sier uutholdelig, for følelsen ble ikke mildnet av dette halvt behagelige som vår bevissthet vanligvis korrigerer selv de mest øde og strenge naturinntrykk med, fordi det er poetisk.”

 

Poesi som samtale, på tvers av tiden

Henning Hagerup skriver i essayet ”En grå liten fugl” (fra essaysamlingen Metafysisk skrapjern, 2015), om hvordan poesien kan fungere som en samtale mellom poeter som på ingen måte er samtidige. Hagerup trekker fram Goethes ”Uber allen Gipflen”, fra 1780, og viser hvordan den samme stemningen oppstår i Tor Ulvens dikt ”Løynrunene” fra 1980 (fra diktsamlingen Etter oss, tegn) – altså en litterær dialog, til tross for en fysisk avstand på 200 år.

Videre skriver Hagerup poesi av Dante, Alkman og Ferlin inn i den samme samtalen. Alle diktene i samtalen kretser rundt erkjennelsen av hvor kort et menneskeliv er. Med andre ord er det som om poeter til alle tider setter ord på de mest grunnleggende mennesklige villkårene i verden.    

 

Det vesentlige

Poesi kan altså være utrolig mye; følelser eller matematikk, sorg eller samtale... Men poesi dreier seg som regel alltid om noe vesentlig. Derfor er det viktig å lese dikt.

Google+