Hopp til hovedinnhold

Litterære spor etter andre verdenskrig

FOTO: Anne Helen Robberstad

Denne våren er det 80 år siden den tyske okkupasjonen av Norge, og 75 år siden frigjøringen. Det finnes mye god litteratur som skildrer og bearbeider krigens grusomme hendelser og erfaringer – som også er relevant lesning i dag. 

Dette er våren:
lyset som fylt av lidelse
kaster deg inntil alt stumt.
Legg din hånd på treets bark:
den blør som du.
Legg din panne mot markens sten:
den fryser som du.
Lytt inn i stillheten
lytt inn i luften;
den er hjemløs som du.

Diktet "Dette er våren" er hentet fra Gunvor Hofmos  andre diktsamling, Fra en annen virkelighet, som kom ut i 1948. Det rommer først og fremst en slående kontrast: Lyset er ikke godt, men vondt, våren er ikke mild, men kald, luften er ikke full av fuglekvitter, men stille.

Diktet er også en henvendelse, til et du, som kastes "inntil alt stumt" – noe vi aner som så smertefylt at det ikke lar seg uttrykke i ord. Et du som blør, som fryser, som er hjemløst, som lider slik naturen lider, slik alt lider. 

ceca17e81afc0af2c3fc0db03bb04d0d43d665910a743a30dbe11278

Det er ingen hverdag mer

I "Dette er våren" ser vi en videreføring av den angsten og fremmedfølelsen, som var tydelig i Hofmos debutsamling, Jeg vil hjem til menneskene, fra 1946. Ikke minst i det velkjente diktet "Det er ingen hverdag mer". Her beskrives en verden som ikke er til å kjenne igjen, som er skremmende og fremmed, og det rettes spørsmål, eller en slags bønn, til Gud: "Gud hvis du ennå ser/ det er ingen hverdag mer".

Diktet assosieres med det såkalte nullpunktet verden befant seg på etter 1945; hvordan kunne man igjen våge å tro på det gode i menneskene, etter krigens grusomheter? Hvordan var det i det hele tatt mulig å komme tilbake til noe normalt, til en hverdag, etter alt det forferdelige som hadde hendt? Og siden virkeligheten var meningsløs, sønderrevet og oppstykket måtte språket og poesien gjenspeile dette. Slik er Hofmo i slekt med andre modernistiske, europeiske etterkrigspoeter, for eksempel Paul Celan.

Gunvor Hofmo og Ruth Maier

Basert på det vi vet om Gunvor Hofmo, og om hennes nære forhold til den jødiske venninnen Ruth Maier, som ble deportert og drept i Auschwitz, kan det være nærliggende å knytte du-et i «Dette er våren» til Maier. Og våren som beskrives til fredsvåren, som for Hofmo må ha fortonet seg som vond. Selv om krigen var over, voldte tapet av venninnen, og all den absurde lidelsen krigen hadde forårsaket, henne mye smerte. En smerte som vi vet at varte livet ut, men som kan ha blitt spesielt akutt, i kontrast til den allmenne gleden over freden, våren 1945.

Samtidig beskriver "Dette er våren" noe grunnleggende, som er overførbart til andre situasjoner, og til andre mennesker – og du-et diktet henvender seg til kan være deg, eller meg. 

ruth maiers dagbok

Vond vår

Vi vet for eksempel at antall selvmord stiger betydelig i maimåned hvert år, uten at forskerne vet hvorfor. Men det skyldes muligens at depresjon og tunge tanker kan bli ekstra vanskelige i møte med lys og nytt liv, i møte med alt det positive våren representerer, og de kravene og forventningene om glede som følger med.

«Dette er våren» setter ord på den opplevelsen av nådeløshet og ubønnhørlighet, man kan få av å se at livet fortsetter, at naturen fortsetter; våren kommer, dagene blir lysere og lysere – til tross for at verden ligger i grus. Slik kan dette diktet være viktig akkurat denne våren, som er vanskelig for mange. Det er ikke et dikt fylt av håp, men det kan likevel tilby trøst; ved å benevne en smerte som kanskje har vært ordløs, en følelse man kanskje har trodd seg helt alene om, men som det viser seg at noen deler. 

Primo Levi

Den italienskjødiske kjemikeren og forfatteren Primo Levi ville ha fylt 100 år i 2019, og de selvbiografiske romanene og essayene hans kom nylig ut på norsk i nye utgaver. Levi døde i 1987, etter et fall fra tredje etasje i hjemmet sitt, i Torino – et fall som antakelig var et selvmord.  Levi slet med depresjoner og vanskelige følelser, som skam og skyld, knyttet til å være én av svært få som overlevde Auschwitz. 

Primo Levi strebet hele livet etter å forstå, og følte seg forpliktet til å videreformidle det han var vitne til i konsentrasjonsleiren, på en analytisk og nøktern måte, og slik gi et språk til disse hendelsene; for "Auschwitz har ikke ord", som han selv uttrykte det. Men han så på mange måter ikke på seg selv som et verdig tidsvitne, noe som plaget ham mer og mer: "Vi, de som overlevde er ikke de sanne vitnene (...) Vi som overlevde er unormale og i mindretall, og vi er få. Vi er de som på grunn av en overtredelse eller ferdigheter eller flaks ikke nådde bunnen." (Fra De druknede og de bergede, fra 1986).

sequestoeunuomo

Moderne odyssé

Levis trolig mest leste bok, den selvbiografiske romanen Hvis dette er et menneske fra 1947, forteller detaljert om livet i Auschwitz, og behovet hans for å dokumentere er åpenbart. "Oppfølgeren", Våpenstillstanden fra 1963, skildrer hovedsakelig den lange og kompliserte reisen hjem til Italia, reisen tilbake til livet, etter Auschwitz. Dette er et mer litterært bearbeidet verk, og kan leses som en moderne odyssé.

Våpenstillstanden starter i konsentrasjonsleiren, der Hvis dette er et menneske sluttet. Det er slutten av januar 1945, russerne er på vei, og Levi er blant de syke som tyskerne har forlatt i leiren. Det er døde mennesker over alt, og vi får blant annet høre om Hurbinec, et barn på tre år som beskrives som "et null": Uten foreldre, uten språk, født, og siden død i Auschwitz – uten å noensinne ha sett et tre. 

Deretter følger en slags reiseskildring, overraskende eventyraktig og spennende, full av levende fortellinger om ulike mennesker og skjebner Levi møter på sin vei. For eksempel "grekeren", en nærmest mytologisk skikkelse.

 

la tregua

Puppen og sommerfuglen

Våpenstillstanden gir leseren innblikk i nødvendigheten av den lange reisen, nødvendigheten av tiden den tar, og ikke minst i den transformasjonen Primo Levi gjennomgår i løpet av boken: Fra å være et null, en ikke-menneskelig eksistens, forvandles han til et fritt og verdifullt menneske. Reisen strekker seg over ni måneder – som et svangerskap – og Levi benytter seg av metaforen om larven som blir til en sommerfugl, etter en periode innelukket i puppen, for å beskrive den forandringen som skjer med ham.

Tiden i puppen – selve reisen – er imidlertid vesentlig. Bare ved å leve slik han gjør i løpet av denne perioden; fra dag til dag, innstilt på å være til stede i øyeblikket, på å møte mennesker, og oppleve nye eventyr, kan Levi fri seg fra "giften fra Auschwitz", og ikke bli gal. Først hjemme i Torino innhentes han av de traumatiske opplevelsene, og er stadig tilbake i konsentrasjonsleiren, i drømmer som er vanskelige å skille fra virkeligheten.

Ressentiment

Primo Levis siste bok er artikkelsamlingen De druknede og de bergede, fra 1986. Her finnes en tekst om Jean Améry, en østerisk forfatter og intellektuell Levi møtte i konsentrasjonsleiren, som tok sitt eget liv i 1978, og som beskrives som Levis antagonist. Améry hadde ikke den samme, analytiske og sindige tilnærmingen til holocaust som ham, og insisterte på offerets rett til "ressentiment"– til å bære nag. 

Den tradisjonelle oppfordringen til ofre er "å gå videre", og legge det som har skjedd, samt negative følelser som sinne, bitterhet og hat, bak seg. Men dette kan være enormt krevende for offeret, og kan romme forventninger om forsoning og tilgivelse, som er umulige å innfri: "Den som ble offer fortsetter å være det. "Tjueto år etter, "skriver Améry, "henger jeg fremdeles og dingler over golvet etter armer som er gått ut av ledd" (Fra Campo Santo (2003), av W.G Sebald).

de druknede

Hat og hevn?

I De druknede og de bergede forsikrer imidlertid Primo Levi om at han ikke har glemt eller tilgitt noe, men at han, som alltid, går inn for å forstå og forklare, uten å overgi seg til sterke følelser, som hat og hevngjerrighet. 

I den sammenheng er det interessant å lese Levis dikt "Per Adolf Eichmann", fra 1960, hvor det finnes noe som minner veldig om nettopp hat:" Oh son of death, we do not wish you death./ May you live longer than anyone ever lived./ May you live sleepless five million nights,/ And may you be visited each night by the suffering of everyone who saw,/ Shutting behind him, the door that blocked the way back,/ Saw it grow dark around him, the air fill with Death." (Primo Levi, Collected Poems, translation by Ruth Feldman and Brian Swann, Faber & Faber, 1988).

Også det uforsonlige finnes

Andre verdenskrig finnes også i samtidslitteraturen. For eksempel tar Vigdis Hjorth i bruk sterke krigsmetaforer, i romanen Arv og miljø (2016), som tar opp det vanskelige temaet incest. Hjorth sier, blant annet i samtale med Toril Moi, (i regi av Litteraturhuset i Oslo, høsten 2016) at hun er influert av Amérys tanker om offerets rett til å bære nag, og til å nekte å forsone seg med overgrepene og overgriperen. Hun påpeker også at det er viktig at litteraturen rommer, og slik anerkjenner, også denne erfaringen, som er menneskelig, og derfor verdifull.

Poeten Anne Helene Guddal – som har blitt satt i sammenheng med Gunvor Hofmo – skriver på sin side krigen inn i punktromanen Nøkkerosene (2018): "Ofte legger jeg meg etter nyhetene, og når jeg da ser på vekkerklokka lyser tallkombinasjonene 19:41 eller 19:42 mot meg, og jeg tenker uunngåelig på andre verdenskrig (...) Nå er alt håp ute for jødene, tenker jeg og stiller vekkerklokka." Og kanskje er det nærliggende å knytte titteldiktet fra Guddals første diktsamling, Også det uforsonlige finnes, fra 2014, til andre verdenskrig og holocaust:

Også det uforsonlige finnes
i alt det som ikke kan annet
enn å strekke seg uforferdet framover
står noe glassklart med ryggen til

det uforsonlige

Det finnes utallige bøker som– på ulike måter– behandler andre verdenskrig, og krigserfaringer danner grunnlag for unik litteratur. Den nobelprisvinnende, hviterussiske journalisten og forfatteren Svetlana Aleksijevisjs metode, er å la virkelige mennesker og tidsvitner selv komme til orde – for eksempel i Krigen har intet kvinnelig ansikt  fra 1985: «Gode litterære bilder blir skapt av små detaljer fra det virkelige livet, mener jeg. Jeg vet at jeg aldri blir større enn det bildet av hestene som sykepleieren ga meg eller det bildet av kjøttkaken i guttens dagbok. Detaljene taler for seg». (Fra Grenseverdier (2018) av Ane Farsethås). Slik skriver Aleksijevisj fram en slags sannhet om krigserfaringene, som ikke behøver kommentarer, eller utdypelse fra forfatterens side.

Google+