Hopp til hovedinnhold

Litterære klassikere på ny

Jo Nesbø Macbeth

Gjenbruk av litterære klassikere er viktig og verdifullt for litteraturen. 

Mye litteratur baserer seg på annen litteratur. I form av nye versjoner av klassikere, eller ved å mer eller mindre åpenbart gå i dialog med andre litterære verk, for eksempel ved hjelp av referanser, sitater og allusjoner.

Slik gjenbruk er verdifull, den utvider litteraturen, og skaper dybde og kompleksitet. Derfor er det viktig at forfattere leser andre forfattere, og hele tiden forholder seg til annen litteratur, kanskje særlig klassikere.

Det er som om det er noe vesentlig å hente her; en klassiker er ofte litteratur som på en eller annen måte oppleves som universell og relevant, på tvers av tid og rom.   

The Hogarth Shakespeare Project

MArgaret Atwood Hekseyngel

I vår ga Jo Nesbø ut Macbeth (2018), en hardkokt kriminalroman basert på Shakespeares drama med samme navn. Boken ble skrevet på oppdrag fra The Hogarth Press, som ble stiftet av Virginia og Leonard Woolf i 1917. 

Forlaget har som mål å gi ut og aktualisere god litteratur, blant annet Shakespeares klassikere, og The Hogarth Shakespeare Project har engasjert flere kjente og bestselgende forfattere i tillegg til Nesbø, for eksempel Jeanette Winterson og Margareth Atwood – som henholdsvis har tatt for seg Vintereventyret (1610/1611) og Stormen (1611) i romanene Et gap i tiden (2015) og Hekseyngel (2017)

Shakespeare på film

Shakespeares dramatikk er også ofte blitt adaptert til film. Det finnes flere filmversjoner av Hamlet (ca.1599), og Akira Kurosawas Blodets trone (1957) er en japansk versjon av Macbeth, med handling lagt til det japanske føydalsamfunnet. TV-serien Breaking Bad (2008-2013) har også flere paralleller til Macbeth

Og ikke minst finnes det utallige Romeo og Julie-historier – på film, i bøker og i populærkultur, for eksempel musikalen West side story fra 1957.

Inger Merete Hobbelstad antyder også i essaysamlingen Å leve med Shakespeare (2017) at Sigrid Undsets Kristin Lavransdatter (1920-1922) er Undsets versjon av Romeo og Julie, med Kristin og Erlend i hovedrollene.

Ibsen og greske myter

Det er jeg som er Torvald

Ibsens dramatikk kommer også jevnlig i nye versjoner, på film og i bøker. Senest i 2015 ga Gine Cornelia Pedersen og Mattis Herman Nyquist ut hver sin roman basert på henholdsvis Peer Gynt (1867) og Et dukkehjem (1879)Kjærlighetshistorie eller Utenom og hjem eller Et epos og Det er jeg som er Torvald. Her er det imidlertid Solveig og Torvald som får historiene sine fortalt, mens Peer og Nora havner i bakgrunnen.

Greske myter som den om Orfeus og Evridyke blir også ofte brukt i litteraturen, nylig i ungdomsboka Om noko skulle skje (2016) av Ragnar Hovland, og i langdiktet Lenis plassar (2017) av Øyvind Rimbereid. Fortellingen om Odyssevs er også en gjenganger, og Øyvind Torseter ga tidligere i år ut MulyssesMulegutten drar til sjøs, en slags fantasifull tegneserieversjon av Odyssevs. 

Stormfulle høyder 

Anne Carsons' langdikt Glass-essayet fra Glass, Ironi og Gud (1995) kan leses som en forlengelse av Emily Brontës' forfatterskap, og klassikeren Stormfulle høyder (1847).

Her går Carson langt i å skildre et dikterjeg som fanget i en intens kjærlighetssorg liksom smelter sammen med Heatcliff og hans sorg over Cathy: ”og jeg var nede og leste i den delen av Stormfulle høyder / der Heatcliff klynger seg til sprinklene i stormen og hulker/ Kom inn! Kom inn! til spøkelset av sitt hjertes utkårede,/ falt jeg på kne og hulket jeg også. ”

Omriss Rachel Cusk

Samtidig reflekterer det samme dikterjeget over Emily Brontës’ skjebne, og grunner over hvor det bitre raseriet som preger forfatterskapet hennes kommer fra. Brontës forfatterskap diskuteres på en essayistisk og nesten akademisk måte, men til tross for at språket i lange passasjer glir over i det sakprosaaktige, er Glass-essayet poesi. 

Omriss

Rachel Cusk er også en forfatter som aktivt bruker annen litteratur i det hun skriver, og det er tydelig at hun ofte har latt seg inspirere av Virginia Woolf. Dette gjelder for eksempel romaner som Regn over Arlington park (2006), og Omriss (2014) – som nesten utelukkende består av monologer, og som dermed har et utgangspunkt og en form som kan minne om Bølgene (1931). 

Omriss handler om en nylig fraskilt forfatter som har reist til Aten for å holde et skrivekurs. Her møter hun ulike mennesker som åpner seg for henne og som forteller om livene sine.

Forfatteren blir med på en båttur, og i et sjeldent selvreflekterende øyeblikk betrakter hun en ukjent familie ombord i en seilbåt. Her refereres det til en scene fra Stormfulle høyder som for meg blir stående som et bilde på det som er selve kjernen i Omriss

Den nye litteraturen kan åpne opp for den eldre litteraturen, og gjøre den kjent for nye generasjoner av lesere, slik intensjonen til The Hogarth Shakespeare Project er. Selv om det dessverre er en viss sjanse for at noen ender med å kjenne til Nesbøs Macbeth og ikke Shakespeares.
Hild Bakka
”Jeg tenkte ofte på det kapitlet i Stormfulle høyder der Heatcliff og Cathy står i den mørke hagen og stirrer inn gjennom vinduene til Linton-familiens dagligstue og betrakter den skarpt opplyste familiescenen innenfor. Det skjebnesvangre med synet er at det er subjektivt: Når de ser inn gjennom vinduet ser de forskjellige ting, Heathcliff det han frykter og hater, og Cathy det hun lengter etter og føler seg fratatt. Men ingen av dem kan se tingene som de virkelig er. Og på samme måte begynte jeg å se mine egne redsler og lengsler manifestert utenfor meg selv, jeg begynte å se i andre folks liv en kommentar til mitt eget. ”

De ti monologene i Omriss, lagt i munnen på de ulike personene som åpner seg for fortelleren, er altså alle kommentarer til hennes eget liv, og på en måte refleksjoner av henne selv. Derfor oppleves alle historiene som relevante for romanen, og aldri som avsporinger. 

Litterære klassikere + ny litteratur = sant 

Som nevnt, og forsøkt vist her er gjenbruk av klassikere viktig for litteraturen.

De litterære verkene som kan betegnes som klassikere er på et eller annet vis i berøring med de store spørsmålene, med det vesentlige, med det universelle og allmenngyldige, og vil dermed alltid ha relevans for lesere, på tvers av åpenbare grenser som tid og rom. Slik har ny litteratur mye å tjene på å forholde seg til klassisk litteratur, og på å skrives i samspill med denne.

Samtidig kan den nye litteraturen åpne opp for den eldre litteraturen, og gjøre den kjent for nye generasjoner av lesere, slik intensjonen til The Hogarth Shakespeare Project er. Selv om det dessverre er en viss sjanse for at noen ender med å kjenne til Nesbøs Macbeth og ikke Shakespeares.

Intertekstualitet

Intertekstualitet viser til at en tekst må forstås som et sted der tekster krysser hverandre, slik at det i en tekst alltid finnes elementer (sitater, allusjoner, lån) fra andre tekster. Intertekstualiteten forklares ofte med at tekster er å oppfatte som en sitat-mosaikk eller som en vev av mange tekster. Intertekstualitet viser ikke til det uunngåelige i at tekster forholder seg til andre tekster, og til den meningsproduksjonen som dermed oppstår. Begrepet er hentet fra Julia Kristevas arbeider med den russiske litteraturforskeren Mikhail Bakhtins teorier om litteraturen som dialog. Umberto Eco og Roland Barthes er andre sentrale navn på feltet. (Kilde: Store Norske Leksikon, Wikipedia)

Google+