I Phil Spectors ånd

Historien er sånn: En plateprodusent i kunstnerisk midtlivskrise ramler over en aldrende søskentrio med struper av gull. Han bestemmer seg for å få dem tilbake i platestudio for første gang på årevis. De Tre Syngende Søsken Thorsen var stjerner innen kristenmusikken i sin ungdom, men trakk seg tilbake. Hvorfor?

Feelgood

Plateprodusent Jim Gystad invaderer livene deres og virvler opp gamle hemmeligheter og misforståelser, som forandrer både fortiden og framtiden for sangerne. Samtidig må han kjempe mot bikkjer, noe motvillige sangere og en kynisk musikkbransje.

Harpesang er feelgood-litteratur av fremste slag. Henriksen bygger opp den ene fornøyelige scenen etter den andre, og hovedpersonen Jim Gystad er en fyr jeg kunne likt å gå på pub - eller diskutere musikk - med. Henriksens entusiasme smitter, og de små hindringene han legger i veien for Jim Gystad og de andre føles aldri mer alvorlige enn at de kommer til å løse seg. Den bittersøte slutten treffer også blink.

Ingen innlandsmumling

Dialogene må nevnes. Her er ingen innlandsmumling, hver av personene står omtrent klare og tripper med sine smellende replikker når det blir deres tur. Harpesang føles til tider mest som en film, fordi Henriksen skaper så tydelige scener og personer.

Tittelen spiller både på harpen som bibelsk symbol og harpesang som lyden av maskinen grusharpe, som spiller en rolle i romanen. Stemningsmessig ligger Harpesang mye nærmere sistnevnte. Et sted nevnes Phil Spector, mannen bak den voldsomme "wall of sound"-lyden på mange av 1960-tallets hits. Harpesang er en roman Phil Spector nok hadde likt.