Hopp til hovedinnhold

Haruki Murakami, "Fargeløse Tsukuru...": Gjenkjennelig, men kjedelig

Fargeløse Tsukuru Tazaki og hans pilegrimsår

Haruki Murakamis siste roman hadde hatt godt av noen flere runder hos redaktør og forfatter.

Japaneren nevnes stadig som kandidat til Nobelprisen i litteratur, samtidig som han når et et bredt publikum verden over. Det er en sjelden kombinasjon. Jeg har tidligere gledet meg over den nydelige ungdomsskildringen Norwegian wood og selvbiografiske Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping, og irritert meg grønn over Dans dans dans.

Fargeløse Tsukuru Tazaki og hans pilegrimsår inneholder både jazz, trening, intellektuelle funderinger, korte setninger, populærkulturelle referanser og grublende menn i japanske storbyer - med andre ord lett gjenkjennelig Murakami.

Vennegjengen som splittes

Premisset er ikke så verst: Tsukuru Tazaki og fire andre venner (to gutter, to jenter) har et tett forhold i ungdomstiden. Etter endt skolegang flytter Tsukuru til Tokyo for å bli jernbanestasjonplanlegger. Kort tid senere bryter alle de fire andre kontakten med ham, uten et ord til forklaring. Hva skjedde?

Tsukuru svelger nederlaget og går inn i seg selv. 16 år senere oppfordrer kjæresten ham til å finne ut av saken. Hvorfor brøt de gamle vennene med ham? Tsukuru oppsporer den gamle gjengen én etter én, og får svaret på hvorfor de vendte ham ryggen. Jakten sender ham til slutt til Finland, en sekvens som er et friskt brudd i romanen. 

Dette er ingen kriminalroman, og trenger derfor ikke forholde seg til sjangerkrav om at alt skal forklares. Men den åpne slutten og de mange halvferdige sidehistoriene irriterer meg mer enn de pirrer.
Tung på labben, løse tråder

Fargeløse... overforklarer og underforklarer på en gang. Hovedpersonens fire ungdomsvenner har alle en farge i navnet sitt, og tydelige personlighetstrekk. Ja, de kaller hverandre også Blå, Svart, Rød og Hvit.

Bare Tsukuru har ingen farge i navnet, og kanskje ingen personlighet heller? Murakami står og stamper i dette poenget, og mater det inn med teskje igjen og igjen. Hva er kjernen av Tsukuru? Hvorfor forlates han stadig? På samme måte jobber Murakami hardt for å skildre Tsukuru og bokens tema ved å trekke inn drømmelivet og musikken (Pet Shop Bos, Wagner, Schubert, Mozart og så videre). Det traff ikke meg.

Knytter ikke sekken

Samtidig som personskildringene et temmelig flate og repeterende, bryr ikke Murakami seg om å samle trådene i historien. Forklaringen Tsukuru omsider får på at vennene skjøv ham ut i kulden, er for tynn til at den holder. Dette er ingen kriminalroman, og trenger derfor ikke forholde seg til sjangerkrav om at alt skal forklares. Men den åpne slutten og de mange halvferdige sidehistoriene irriterer meg mer enn de pirrer. Boken føles i det hele tatt temmelig uforløst og halvferdig.

Som helhet er Fargeløse... en skuffelse, men her og der treffer Murakami med sine skildringer av bånd og stengsler mellom mennesker.

Haruki Murakami
Fargeløse Tsukuru Tazaki og hans pilegrimsår - lån boken på Sølvberget
Pax 2014

Haruki Murakami

Haruki Murakami

Japansk forfatter (f. 1949) som har et stort internasjonalt publikum. Gjennombrudd med "Norwegian wood" (1987), og mange av bøkene hans er oversatt til norsk. Blander ofte inn surrealistiske motiver i bøkene sine.

Google+