Hopp til hovedinnhold

Den sexistiske feministen

Tomas Gustafsson

Hvorfor hadde ikke Tomas lest bøker skrevet av kvinner? Hild forsøker å finne noen svar.

TOMAS: Det begynte for ett år siden… En kollega og jeg snakket om Instagramkontoen min @booktomas, hvor jeg skriver om bøker jeg har lest, og i løpet av samtalen innså jeg plutselig at jeg ikke hadde lest bøker skrevet av kvinnelige forfattere. Overhodet.

Som selverklært feminist; storebror til seks søstre, ektemann til en fru, pappa til en datter, og oppvokst i jamlikhetens høyborg, Sverige, trodde jeg at det var en selvfølge at jeg ikke hadde slike rare, gammeldagse tendenser. Men det hadde jeg visst.

Kvinnelitteratur og kvinnelige forfattere

TOMAS: I Helga Flatlands siste bok, En moderne familie (2015), kommer hun inn på akkurat dette: 

Helga Flatland En moderne familie

”Det går jo ikke an å diskutere det at mannlige lesere foretrekker bøker skrevet av menn, sa jeg. Hvordan skal man diskutere folks individuelle preferanser? Men det er nettopp det, jeg tror ikke det handler om preferanser, det handler om at menn nærmest ubevisst betrakter bøker som er skrevet av damer, som litteratur for damer, mens bøker skrevet av menn, er litteratur, punktum. Og historier skrevet av menn med menn i hovedrollen nyter allmenn interesse, mens historier av kvinner om kvinner kun er interessant for andre kvinner, for de handler bare om kvinnetemaer som følelser og barn og kan ikke tenkes å ha overordnede tematikker – slik mannlige forfattere som skriver om pappaen sin, egentlig skriver om noe mer allmenngyldig, sa mamma nesten uten å trekke pusten og himlet med øynene. Æsj, det er en gammel problemstilling.”

Og i omtalen av en kulturfestival i Haugesund i fjor skriver journalist Truls Horvei dette i Haugesunds Avis: 

«Den ble godt besøkt i helgen, og kjente forfatterfjes som Dag Solstad, Jan Kjærstad og Lars Saabye Christensen var der, og en del kvinnelige forfattere som Cecilie Enger og Erika Fatland.»

Men hvorfor er det slik? Hvorfor hadde jeg bare lest bøker skrevet av menn, og hvorfor snakker vi i det hele tatt om ”kvinnelige forfattere” og ”kvinnelitteratur”? Hvorfor heter det ikke bare litteratur og forfattere, uansett hvilket kjønn forfatteren som har skrevet boken har?

HILD:  Ja, dette er noen veldig interessante spørsmål. Jeg tror det er ganske typisk at menn velger bøker som er skrevet av menn, mens kvinner leser bøker som er skrevet av både kvinner og menn. Oppfatningene rundt ”kvinnelige forfattere” og ”kvinnelitteratur” er nok også ganske vanlige. Antakelig skyldes det nedarvede holdninger og forventninger til litteratur, og til kjønn, som er så godt integrerte i oss at vi ikke setter spørsmålstegn ved det hvis vi ikke tenker oss om.

Hva tror du selv kan være grunnen til at du tidligere bare leste bøker skrevet av menn? For dette er noe du har endret på etter at du ble bevisst på det, er det ikke? 

TOMAS: Ja, jeg har gått inn for å lese bøker skrevet av kvinner etter at jeg ble klar over at jeg bare hadde lest mannlige forfattere. Jeg vet ikke hvorfor det var sånn, og da jeg oppdaget det ble det et skikkelig sjokk for meg... Jeg trodde ikke at jeg var «en sånn type», litt sexistisk liksom.

Gammel problemstilling

Virginia Woolf A room of ones own

HILD: Tradisjonelt blir menns erfaringer betraktet som allmenne og relevante for litteratur, mens kvinnelige erfaringer ”bare” er kvinnelige erfaringer, og dermed ikke universelle eller interessante. Slik moren i En moderne familie sier, er dette en gammel problemstilling. For eksempel kommer Virginia Woolf inn på den i det feministiske essayet Et eget rom (1929)

I det hele tatt er det som om det som angår kvinner ikke er interessant nok, eller viktig nok, til å bli tildelt nok plass, eller bli tillagt betraktelig betydning, i litteraturen og i samfunnet. Er det ikke sånn at det som har med kvinner å gjøre ofte blir skjøvet vekk og nedprioritert, for eksempel på arbeidsplasser, i politikken, i media? Som for eksempel den aktuelle nedprioriteringen av barselomsorgen på sykehusene demonstrerer, eller det faktum at historiebøkene er fulle av menn, og at vi har utallige biografier om menn, skrevet av menn, til menn – som Marta Breen trekker fram som en viktig grunn til at hun skrev 60 damer du skulle ha møtt – norsk kvinnehistorie for deg som har det travelt (2016). Og selvfølgelig gjenspeiles alt dette i litteraturen. 

TOMAS: Ja, det ser ut til at ”kvinneting” har lavere status i litteraturen, og i samfunnet.

Jeg leste en artikkel av Bernhard Ellefsen i Morgenbladet i fjor høst (”#metoo byr på leksjoner i empati”). Her skriver han om #metoo og retten til å fortelle sin historie. Akkurat dette opplever jeg som det mest sentrale temaet i Arv og miljø (2015) av Vigdis Hjorth. Bergliot har aldri fått lov til å fortelle om det som har skjedd, hun har aldri opplevd å bli lyttet til og bli tatt på alvor. Hun har alltid bare blitt møtt med: «Ti stille!», liksom, og da eksploderer hun jo til slutt.

Empati

TOMAS: En av de tingene jeg husker best fra bibliotekarutdannelsen er at når man leser mye så forandrer faktisk hjernen seg. Man lærer empati. Ellefsen skriver at bøkene til for eksempel Hjorth minner oss om at vi trenger en utvidelse av forestillingsevnen. Alle avsløringene av mektige menn over hele verden som har utnyttet sin posisjon og makt til å misbruke kvinner, viser jo tydelig at menn ikke skjønner hvordan det er å være kvinne.

Så kanskje vi kan innføre en leseplikt for unge menn, at de må lese gode bøker skrevet av kvinner? 

HILD: Haha, det hadde nok fått positive konsekvenser, hvis unge menn leste kvinnelige forfattere! Men jeg er ikke sikker på om en slik leseplikt hadde fungert i praksis.

Ja, det er veldig viktig at kvinner blir tatt på alvor og blir lyttet til når de forteller sin historie. På den andre siden synes jeg også det er bekymringsverdig at forfattere faktisk ikke skriver noe særlig om de typiske ”kvinnetingene”, for eksempel babyer og fødsler og sånt. I Bokmagasinet (24.februar 2018) skriver Silje Bekeng-Flemmen i essayet ”Ny i livet”, at hun har lett i flere år for å finne litteratur om disse temaene, og at det lille hun har funnet, for eksempel Barsel (2017) av Kristin Storrusten og Senteret (2017) av Victoria Durnak fokuserer på det som kan være vanskelig knyttet til fødsel og barseltid, for eksempel depresjon og isolasjon.

Kristin Storrusten Barsel

Men hva med litteratur som bare tar opp ”vanlig” svangerskap, fødsel og barseltid, og som formidler disse viktige erfaringene og historiene, som faktisk angår alle; de fleste kvinner føder jo, en mann er som oftest involvert, og alle blir jo født – hvorfor finnes det ikke flere bøker om det?

Ubehagelig moderskap

HILD: Bekeng-Flemmen kommer inn på litteraturforsker Christine Hamms studie ”Hva er det med mor? Det ubehagelige moderskapet i norsk samtidslitteratur” (2013). Her undersøker Hamm mottakelsen av kritikerrost samtidslitteratur som Hanne Ørstaviks Kjærlighet (1997), Vigdis Hjorths Hva er det med mor (2000), og Trude Marsteins Plutselig høre noen åpne en dør (2000). Det som er interessant er at selv om disse titlene åpenbart har en felles tematikk – moderskap, så blir ikke dette trukket fram i kritikken av bøkene. Flere av kritikerne går heller inn for å få fram at disse bøkene er gode selv om de handler om det å være mor.

Hamm påpeker at det fremdeles er slik at det som omhandler moderskap blir betraktet som noe som har ”lav estetisk verdi”, og som fordi det er en kvinnelig erfaring ikke kan være universell, eller interessant nok for litteratur. At disse bøkene også handler om alenemødre, en tematikk som heller ikke blir berørt i mottakelsen, understreker at denne typisk kvinnelige erfaringen fremdeles blir betraktet som lavstatus og ubehagelig.

TOMAS: Jeg har pappaperm for tiden, og etter at jeg begynte å være hjemme, og konen min begynte å jobbe har sønnen vår kalt meg for mamma og henne for pappa. Selv om han bare er to år ser det ut til at han allerede har klare oppfatninger av at mamma er hjemme og pappa er ute.. Men - det å være mor er noe jeg synes at er veldig relevant for litteratur, det burde være flere bøker om dette!

Kulturmannen

HILD: Som en kontrast blir Karl Ove Knausgård ofte trukket fram som et eksempel på en forfatter som har løftet fram hverdagslivet, spesielt i Min kamp-prosjektet. Her beskriver han husarbeid og småbarnsliv, og får ros for nettopp dette. (Ebba Witt-Brattström  skriver for eksempel i Kulturmannen (2016) at beskrivelsen av Lindas fødsel er en av de beste forløsningsskildringene hun har lest.) 

Tove Ditlevsen Der bor en ung pige i meg som ikke vil dø

Det som er interessant er at Knausgård som ”mannlig forfatter” ikke risikerer å bli oppfattet som irrelevant, selv om det han skriver i stor grad beveger seg inn i den private sfæren, i stedet blir bøkene hans definert som høyverdig litteratur, verden over. Han havner heller ikke i bekjennelseslitteraturkategorien, der kvinner av en eller annen grunn ofte havner. For eksempel Tove Ditlevsen, som ofte tok utgangspunkt i sitt eget liv da hun skrev, og som tok opp "kvinneting", som aborter og barn og husarbeid. (Ditlevsen ble ikke en gang funnet verdig merkelappen "arbeiderforfatter", fordi hun ikke skrev om det ordentlige arbeidet på fabrikken, men i stedet beskrev det mindre synlige arbeidet, det som utføres i hjemmene, der de som jobber på fabrikken bor - slik Olga Ravn påpeker i forordet til Der bor en ung pige i mig, som ikke vil dø (2017))

Er ikke alt dette litt urettferdig?

TOMAS: Jo. Og jeg har nok hatt noen ubevisste fordommer mot bøker skrevet av kvinner, jeg har tenkt at de som regel tar opp vanskelige emner og problemer.. at kvinner rett og slett skriver om forferdelige ting, som er ubehagelige å lese om. 

HILD: Ja, dette er nok noe både lesere og forfattere kjenner på. Olaug Nilssen var for eksempel veldig redd for å være ferdig som forfatter da hun ga ut Tung tids tale (2017). Hun var redd for at emnet, autisme, ikke egnet seg for litteratur, at hele prosjektet ville bli "onsdagsfilmen-på-TV-Norge-aktig", eller redusert til "en historie fra virkeligheten"- altså til noe lite kunstnerisk, (med tydelig kvinneappell)... I stedet vant hun Brageprisen for romanen, og er blitt anerkjent av både kritikere og lesere.  

TOMAS: Men det med fødsler synes jeg også at har litterær verdi. Jeg har vært med på begge mine barns fødsler, og føler at de erfaringene har forandret meg som person. Jeg var ekstremt involvert i begge, og det føltes fullstendig naturlig. Om jeg noen gang skriver bok, så vil jeg nok ta utgangspunkt i mine barns fødsler.

HILD:  Haha, en ny Knausgård altså!

Eksistensielt

HILD: I et av essayene i Miniatyrlesingar (2017) skriver Gunnhild Øyehaug at hun lytter til den musikalske tolkningen av den svenske poeten Sonja Åkessons dikt ”Neeijjj” (ved Frida Hyvönen), og innser at dette er et dikt om å føde. Øyehaug reflekterer rundt det sterke uttrykket Åkesson gir fødselen, bare ved hjelp av enkelte ord og ordlyder, og at det ikke er tvil om at dette er en beskrivelse av en dyp eksistensiell erfaring, på lik linje med det å bli født og det å dø. Likevel er ikke en fødsel noe som er blitt anerkjent som en eksistensiell erfaring – antakelig fordi det ”bare” er en kvinnelig erfaring. Øyehaug antar også at de kvinnene som tradisjonelt har befunnet seg på den skrivende, intellektuelle arenaen, som for eksempel Simon de Beauvoir og Virginia Woolf, var kvinner som ikke fikk barn, og som dermed ikke kunne formidle noe om fødselsopplevelsen, og slik løfte den fram som den eksistensielle erfaringen den er.

Likevel er den åpenbare koplingen mellom det å føde og det å dø, noe flere forfattere benytter seg av som et slags virkemiddel i bøkene sine, for å få fram kontrasten, og samtidig vise sammenhengen mellom liv og død, at dette er to sider av samme sak, men også som for å øke intensiteten, for å liksom vise at her står alt på spill, livet, eksistensen står på spill.. For eksempel har jeg sett det i Maggie Nelsons Argonautene (2015), som forøvrig også er en veldig kroppslig og intellektuell beskrivelse av kjønn og graviditet, og i Min kamp så klart, der Lindas fødsel har en tydelig forbindelse til Karl Oves fars død.

 Hva tenker du, er det å føde eksistensielt? 

TOMAS: Det er jo det mest eksistensielle som fins!

Det homososiale

Chris Kraus I love Dick

HILD: I Kulturmannen skriver Ebba Witt-Brattström  også om det homososiale i Min kamp; Karl Ove trenger kompisen Geir, spesielt i skrivearbeidet, og de snakker dypt sammen på telefon flere ganger om dagen – mens samtalene han har med Linda bare er banale. Witt-Brattström  finner det samme i Lena Anderssons Rettsstridig forføyning (2013), kunstneren Hugo Rask har behov for en venn av samme kjønn rundt seg for å jobbe. Vi ser det også i Chris Kraus' I love Dick (1997) hvor "The Batille boys" - en gruppe unge menn som er interesserte i fransk filosofi samler seg om hovedpersonens professormann. Og Harald Eia innrømmer det i Menn som elsker menn (2015), på NRK Ytring: Eia er opptatt av menn, av hva andre menn gjør, og av å bli anerkjent av dem. Det kvinner mener og driver med ikke er så interessant. Og han tror at andre menn har det akkurat sånn som ham.

Det ser altså ut som om du er i godt selskap, Tomas. Det er ikke rart at du som mann bare hadde lest bøker skrevet av menn!

TOMAS: Men dette passer overhodet ikke på meg! Mine beste samtalepartnere har oftest vært kvinner, og jeg er veldig opptatt av hva kvinner mener og gjør. Det siste året har jeg også tatt grep og har lest flere bøker skrevet av kvinner, og faktisk funnet ut at de er interessante og gode, og ikke bare forferdelige..

Nå føler jeg faktisk at det er en slags plikt å lese litteratur skrevet av forfattere som representerer noen andre enn meg selv; den mest privilegerte mennesketypen noensinne, en hvit mann. 

Google+