Hva leter du etter?
En dansescene fra filmen The Great Gatsby (2013) regissert av Baz Luhrman.

Brølende 20-tall eller fortapt generasjon?

Vi har gått inn i 2020, og det er med andre ord 100 år siden det som populært kalles «The Roaring 20’s». Det populære bildet på 1920-tallet er utløsningen etter den store krigen med jazz og store fester trass i forbudstider. Men er dette hele bildet?

Når vi nå har gått inn i det «nye tjuetallet» er det lett å tenke med nostalgi på at dette tiåret skal bli et nytt brølende 20-tall. Men samtidig er ikke ideen om tjuetallet, den som har festet seg i populærkulturen, synonym med 20-tallets virkelighet.

Vi ser ofte for oss denne tiden som mental utløsning etter en stor krig (Poplawski,2017, s. 492), med bekymringsløs, jazzelskende og festglad ungdom. Dette er i stor grad preget av den populære ideen om det amerikanske 1920-tallet (Poplawski, s.492). I Europa hadde krigen kommet tettere innpå, vært altoppslukende. Minnene om den farget fortsatt folks hverdag i fredstider.

USA, Gatsby og illusjonen av suksess

Det amerikanske bildet av 1920-tallet eksisterte selvsagt også i amerikansk skjønnlitteratur. Om F. Scott Fitzgeralds This side of paradise skriver Barnes and Noble «If the Roaring Twenties are remembered as the era of flaming youth, it was F. Scott Fitzgerald who lit the fire.».

Men det er Fitzgeralds mest kjente roman, The Great Gatsby, som for ettertiden har blitt stående som selve definisjonen på 1920-tallet. Boka har blitt filmatisert tre ganger, i 1949, 1974 og 2013. Såkalte Gatsby-fester har blitt så populære at man kan få kjøpt egen dekor til dem på nettsider som selger festdekor.

Den kjente karakteren er dessuten å finne i populærmusikken. For eksempel synger popartisten Taylor Swift «feeling so Gatsby for that whole year» i sangen «This is why we can’t have nice things» som handler om store kjendisfester. Beskrivelsene av Gatsbys fester, med stadig nye gjester som samler seg, som hopper i fra Gatsbys tårn og ut i bassenget, med champagneglass «større enn skyllebøtter» (Hertel, 1992, s.175) har blitt selve bildet på tiden.

Dessuten er den nyrike karakteren Jay Gatsby et godt bilde på tjuetallets USA. Om mennesker som hadde tjent en formue på nye økonomiske virksomheter, i Gatsbys tilfelle smugling av sprit, sa man gjerne at de hadde «nye penger». De «nye pengene» sto i motsetning til «gamle penger», som tilhørte den tradisjonelle eliten. Menneskene med «gamle penger» tok med seg rikdom og renomme fra Nord-Europa, gjerne England, til USA.

På mange måter kunne også USA regnes som nyrikt. Ettersom krigen ikke foregikk på amerikansk jord, var skadene fra den langt mindre her enn i Europa, og USA tok over den dominante posisjonen i verdensøkonomien som England hadde hatt tidligere. USA kan med det sies å tilhøre de «nye rike», og England de «gamle rike». For USA var 20-tallet dermed preget av økonomisk vekst, og denne veksten har vært et sentralt element i utviklingen av det populære bildet på 1920-tallet.

England og nedgangstider

Forfatter Allan Jenkins skrev om England «Our Twenties did not roar quite as Americas did. And yet this was the decade in which the American way of life invaded Europe as never before.» (Poplawski, 492).

For engelskmenn var 20-tallet preget av sterke nedgangstider. Etter en kort økonomisk opptur i kjølvannet av første verdenskrig fikk de et stort krakk. Dessuten slet landet med arbeidsledighet, og med å tilrettelegge for hjemvendende soldater. Der USA hadde mistet ca. 55 000 soldater, hadde Storbritannia mistet nærmere 1 million liv til krigen. Langt flere hadde blitt alvorlig skadet. Krigen foregikk dessuten på engelsk jord, og var den første krigen i manns minne som gjorde det.

De som var unge da krigen brøt ut kalles gjerne for den tapte generasjonen. Flere av de som ikke hadde mistet liv og lemmer i krigen led av lammende posttraumatisk stress. Mange hjemkomne soldater slet med å finne arbeid, og med å finne seg til rette i etterkrigstidens England.

Naturligvis fikk krigen konsekvenser for 20-tallets litteratur. Dette kommer godt til syne i Virginia Woolfs roman Mrs. Dalloway.

Der The Great Gatsby kan sies å handle om mange fester, handler Mrs. Dalloway i utgangspunktet om én kvinne som planlegger én fest samtidig som den handler om et helt samfunn. Woolf bruker sin karakteristiske «stream of consciousness»-stil. Via Clarissa Dalloways bevissthetsstrøm, hennes tanker og assosiasjoner, får leseren innblikk i hennes fortid og nåtid, hennes familie, men også i tankene til tilfeldige personer som hun kommer i kontakt med i løpet av den ene dagen handlingen foregår. 

En av disse tilfeldige personene er Septimus Smith, en ung mann dypt traumatisert av krigens grusomheter. Hans kone er frustrert over at Septimus har mistet seg selv, og er i villrede over hva hun skal gjøre.

Woolfs tekst bringer oss stadig tilbake til Septimus’ skjebne; hans frustrasjon og frykt. Kunnskapen om ham blir et bakteppe til Clarissas forholdsvis bekymringsløse liv. På festen hun har brukt hele dagen på å planlegge får hun høre at Septimus har tatt sitt eget liv, og hun tenker « (…) in the middle of my party, here’s death (…)»(Woolf, 1925, s.162).

Kanskje virker det som en overfladisk tanke, men på mange måter er det et bilde på den gjennomtrengende effekten av den første verdenskrigen. Også midt oppi det som skal være fint og koselig, trenger den igjennom, gjør seg gjeldende. Selv for en velstående kvinne som Mrs. Dalloway kan ikke krigens effekt unnslippes. Samfunnet hun stadig reflekterer tilbake på, fra hennes egen ungdom før krigen, er forsvunnet for alltid.

USA og desillusjon

Krigens effekt var imidlertid langt i fra fraværende i amerikansk kultur. Debutromanen til selveste Ernest Hemningway, Fiesta; The Sun Also Rises, handler om «den tapte generasjonen», de som ga sin ungdom til krigen. A Farewell to Arms, som utkom helt i slutten av 20-årene, handlet også om den store krigen.

Hemningway var heller ikke alene. Flere amerikanere hadde bidratt i krigen, og de som ikke hadde fått muligheten til å bidra kunne føle på en skyldfølelse for å ha stått på sidelinjen (Hertel, 1992, s. 172). Den amerikanske poeten Gertrude Stein mente at «We are all the lost generation».

Poeten T.S Eliot fanget krigens håpløshet og desperasjon i dikt som The Waste Land og The Hollow Men. Han flyttet til England før krigens utbrudd, men var opprinnelig fra USA.

Selv Gatsby, selve bildet på 20-tallets lykke og glamour, slipper ikke unna sårene fra den store krigen. Han måtte selv reise fra sin store kjærlighet, Daisy, for å delta i krigen. Hele livet hans, festingen, fasaden, er en kamp for å gjenvinne henne. Fitzgerald rakk selv aldri å bli med i krigen (Hertel, 1992, s.174), men minnene om den preger likevel hans mest kjente roman.

Brølende 20-tall eller fortapt generasjon?

I et forsøk på å svare på spørsmålet i tittelen kan en kanskje si at svaret er ja til begge deler. 20-tallet var preget av en utløsning etter krigen, et desperat forsøk på å finne lykke og letthet etter det til da kanskje største overgrepet menneskeheten hadde begått mot seg selv.

Samtidig satte krigen spor etter seg overalt, og i alle. En hel generasjon unge menn var tapt. Kanskje er dermed nettopp «The Roaring 20's» den beste beskrivelsen av denne generasjonens svar på krigens grusomheter. Reaksjonen var et brøl av lykke for at det som av forfatteren H.G. Wells ble omtalt som «The war to end all wars» var over. Men den var også et brøl av fortvilelse for å overdøve sporene etter krigen; støyen, traumene, problemene som den hadde etterlatt seg.

Aktuelle lesetips


Spilleliste


Kilder

  • Hertel, H. (1972). Verdens litteraturhistorie 1914-1945 (1.utg.). Oslo: Gyldendal Norsk Forlag
  • Poplawski, Paul (2017). English Literature in Context (1.utg.). Cambridge: Cambridge University Press
  • Woolf, Virginia (1925, utg. 2004). Mrs. Dalloway. London: Vintage


Beklager, nå stoppet det litt opp her på nettsiden. Last inn siden på nytt, er du grei 🗙