Hopp til hovedinnhold

Bokprat: Fem anbefalinger og en slakt

James Cooks første reise i årene 1768-71

Hver fredag har Sølvbergets ansatte bokanbefalinger for hverandre. Her er de seks bøkene jeg presenterte fredag 3. oktober.

Tony Horwitz Blå breddegrader

Tony Horwitz, Blå breddegrader: Britiske James Cook seilte på slutten av 1700-tallet en distanse som tilvarer åtte ganger rundt ekvator. I skip fylt av sykdom, 40 prosent dødelighet og forferdelig mat - sjølivet var barskere før - utforsket Cook store deler av Stillehavet, og regnes som den siste store oppdageren. Tony Horwitz følger i hans kjølvann, og tegner et fascinerende bilde av en lune- og gåtefull kaptein som til slutt led en dramatisk død på Hawaii.

Nicole Krauss, Det store huset: Et skrivebord står i sentrum for et nett av fortellinger som strekker seg bakover 1900-tallet. Alle historiene kan på en eller annen måte knyttes til skrivebordet, og representerer ulike ting for hver av personene. Minner litt om filmen Den røde fiolinen i struktur, hvis dere husker den. Noen mener at Nicole Krauss skriver for perfekte bøker hvor alt går opp, men denne har plenty med levende skikkelser og skjebner som river.

Agnes Ravatn, Fugletribunalet: Allis Hagtorn flytter inn hos en mystisk mann, etter at hun har mistet sin høyt profilerte jobb i NRK etter en skandale. Det er knapt noen andre personer i boka, som handler om hvordan forholdet mellom Allis og Sigurd Bagge utvikler seg. Bakteppet er at han har blitt enkemann, og trenger noen som kan hjelpe til i huset. Herlig avbrekk fra mye annet som skrives i Norge i dag: Noe gammeldags over stilen, med folk isolert på bygda og et hus hvor det finnes hemmelige rom og et mystisk naust. Ravatn trekker inn norrøn mytologi og vender stadig tilbake til fugler som motiv – altså er det mye å gripe fatt i for litteraturvitere. Litt sakte framdrift, men bygger seg opp mot et avluttende klimaks.

Ingenting å angre på

Trude Marstein, Ingenting å angre på: Vegard reiser alene på hytta med de tre døtrene, hans kone Heidi skal komme etter med toget neste dag. Hun skal ha en natt med elskeren sin. Gjennom to døgn følger vi Heidi og Vegard, på hver deres kant, i to helt ulike virkeligheter. Plottet er ikke all verden, som dere skjønner. Marsteins store styrke som forfatter er evnen til å skape personer vi tror på, og har sjelden gjort det bedre enn i denne boka. Synsvinkelen veksler mellom Heidi og Vegard, og hvordan de ser på verden. Den foregår over bare to døgn. Fordi vi som leser kjenner situasjonen bedre enn personene som forteller, oppstår det en klaustrofobisk, tett stemning.

Anne Enright, Den glemte vals: Dublin, 2002. Gina treffer Seán for første gang i sin søster innflytningsparty. De møtes ved flere anledninger, og etter hvert, til tross for at de er bundet på hver sin kant, innleder de et forhold. Dette er en bok som i utgangspunktet har null sjanse for å bli plukket opp av meg: Den har et latterlig dårlig cover og en svevende, elendig tittel. Men den fikk strålende anmeldelser, og jeg lånte den. Kontrasten mellom innpakning/tittel og innholdet er enorm. Fortelleren er ei smart dame som hele veien betrakter situasjonen litt utenfra når hun innleder et forhold til Seán. Så blir det mer og mer alvor, før det meste plutselig rakner (poenget med å skrive om utroskap er vel at det skal avsløres, for å vise mer av personenes iboende egenskaper?). Og samtidig som kjærlighetshistorien fortelles, er det også et portrett av Irland på begynnelsen av 2000-tallet, med en økonomisk boble som sprekker akkurat i det livet ellers går på trynet for bokens personer. Kan ennå huske hvordan jeg satt og ropte høyt av begeistring over formuleringene her. 

Emily Bronte, Stormfulle høyder: Tok mentalt på meg finstasen for å lese en av de store klassikerne, og har hørt Kate Bush-sangen ørten ganger. Denne leste jeg sommeren for et par år siden, og fikk nullniks ut av den. En slags sitcom uten humor fra den engelske landsbygda for et par hundre år siden, med intriger side opp og side ned. Sigrid Undsets ord om at «menneskenes hjerter forandrer seg ikke» funker ikke her – det meste av disse folkenes handlinger var komplett uforståelige for meg i 2012. Hovedpersonen Heathcliff er en psykopatisk bølle som det er umulig å like, men det går ikke så verst med ham likevel. Her er det knapt noen sympatiske eller troverdige personer, det er mest intrigemakeri i små trange hus og et plott som knapt henger på greip. Styr unna.

Google+