Hopp til hovedinnhold

Bli kjent med nobelprisvinner Patrick Modianos verden

Fra omslaget til "Så du ikke går deg bort" av Patrick Modiano

Da Patrick Modiano vant Nobels Litteraturpris i 2014, virket det som om reaksjonene i litteraturkretser var like lavmælte som enkelte av romanene hans kan være. 

Patrick Modiano

Videre virket det som om enkelte litteraturvitere fikk litt dårlig samvittighet? Noen fikk kanskje dårlig samvittighet fordi de aldri hadde lest noen av bøkene hans. Noen fikk kanskje dårlig samvittighet fordi de hadde forsøkt seg på en av romanene hans, men funnet den en smule kjedelig, mens noen - sannsynligvis de fleste utenfor Frankrike – hadde nok først og fremst dårlig samvittighet fordi de lurte hvem i huleste Patrick Modiano egentlig var. Det var ikke det at noen kranglet på avgjørelsen – det virket bare som om alle bare ble litt tatt på sengen.

Reaksjonen til hans mange beundrere var derimot at dette var på høy tid. Har du først sluppet Modianos lavmælte skildringer av engstelige, hemmelighetsfulle personer, frykt for fremtiden og flukt fra fortiden under huden, er det ingen vei tilbake. Modiano har en helt egen evne til å trylle frem en søkende, rastløs, uforløst og lettere paranoid melankoli (si det fort tre ganger!). Det uforløste er en gjenganger: Man leser ikke Modiano for å få svar, motiver og meninger.

Har du først sluppet Modianos lavmælte skildringer av engstelige, hemmelighetsfulle personer, frykt for fremtiden og flukt fra fortiden under huden, er det ingen vei tilbake.
Yngve Bergersen Anda
Jean Patrick Modiano (han bruker aldri «Jean») fylte 69 det samme året han vant Nobels Litteraturpris, og hadde 30 romaner bak seg, samt en håndfull filmmanus. Han hadde allerede vunnet flere priser, både for enkeltromaner og for sitt forfatterskap generelt. I forbindelse med Nobelsprisen ble han kalt «vår tids Marcel Proust», men utenfor hjemlandet har han i stor grad gått under radaren; kun et par håndfuller av bøkene hans var blitt oversatt til engelsk i 2014 (og de fleste var gått ut av trykk...), og kun tre av hans bøker var oversatt til norsk. Sagt på en annen måte: Enn så lenge kommer man seg veldig fort gjennom verkene hans dersom man ikke leser fransk. Dessverre. 

Vi skal ta en liten kikk på bakgrunnen hans, noen av temaene han ofte er innom, samt ta en lynrask gjennomgang av to av hans bøker: «Un cirque passe» (1992) og «Une jeunesse» (1981). Sistnevnte ble oversatt til norsk under tittelen «Ungdomstid» i 1982, førstnevnte (tittelen betyr, direkte oversatt, «Et sirkus passerer») har dessverre ikke blitt oversatt til norsk.

Oppvekst

Modiano ble født i juli 1945, i Boulogne-Billancourt, en forstad til Paris. Faren var av jødisk herkomst, moren var flamsk-belgisk. Foreldrene skilte seg etter kort tid, og unge Patrick hadde ikke en A4-oppvekst. Faren, Albert Modiano, var mye borte, både i barndommen og senere i livet hans. Moren, Louisa Colpijn (senere "forfransket" til Colpeyn), var skuespillerinne og ofte på jobb i lange perioder. Den unge Modiano fikk et nært forhold til lillebroren Rudy, som døde bare ti år gammel av leukemi. Han tilbrakte dermed store deler av barndommen og ikke minst ungdommen alene. 

Patrick Modiano

Han ble i en periode oppdratt av mormoren og morfaren, og hadde flamsk som førstespråk i flere år.

Modiano tilbrakte mesteparten av ungdomstiden på diverse pensjonatskoler rundt omkring i Frankrike. I løpet av de senere tenårene ble Paris mer og mer viktig for han. I følge han selv var han kun lykkelig når han ruslet rundt alene i Paris på denne tiden. Da han gikk på Lycée Henri IV i Paris, hadde han forfatteren Raymond Queneau som geometrilærer. Queneau, venn av moren til Modiano, og kjent for romanen "Zazie dans le métro" (1959), fikk etterhvert både en mentor- og vennskapsrolle ovenfor den unge Patrick. Han var senere forlover da Modiano giftet seg.

Modiano fikk sin 'bac' (eksamen fra fransk videregående skole) i Annecy. Etterpå registrerte han seg som student på Sorbonne, men han avla aldri noen eksamener - han registrerte seg kun for å utsette verneplikten. Han begynte i stedet å skrive for alvor.

Forfatterskap

I 1968 utgir han sin første bok, "La Place de l'Étoile" (ikke oversatt til norsk). Denne vant to priser samme år som den ble utgitt, og ble godt mottatt. Temaet er etterkrigstiden sett gjennom øynene til en ung, fransk jøde født like etter krigen. Parallellene til forfatterens eget liv er veldig tydelige. Derimot er historien merkelig nok ofte sett på som på grensen til antisemittisk, noe som blant annet bidro til at den ikke ble utgitt på tysk før i 2010. Dette ble den første av en rekke av hans bøker som mer eller mindre direkte omhandler det okkuperte Frankrike. 

I sin takketale til Nobelprisakademiet vektla han viktigheten av at han var et krigsbarn, nærmere bestemt et barn av det okkuperte Paris. Etterkrigstidens Frankrike hadde mye til felles med vår egen. Der vi gode nordmenn liker å fremstille oss som et modig folkeslag som kjempet mot okkupasjonsmakten, gutta på skauen og nordmenn med nisseluer, snakker franskmenn like varmt om la résistance og Charles de Gaulle. Det var ikke – og er fortsatt ikke – lett for de som var på «feil» side å snakke om krigen, men for flere av dem som var i en slags gråsone hvor de hverken direkte samarbeidet med eller motarbeidet okkupasjonsmakten, har nok etterkrigstidens heltehistorier og festtaler gitt en urolig følelse. 

En av disse var utvilsomt Albert Modiano, faren til Modiano. Han var jøde, men han var hverken offer eller helt: Han opererte i svartebørsmarkedet i krigens Paris, og handlet titt og ofte med medlemmer av Gestapo i hovedkvarteret deres i Rue Lauriston.  «Nøytralitet» er en gjenganger i Modianos romaner, om han skriver om krigen eller ikke. Han er ikke ute etter å dømme eller forklare hva personene han skriver om gjør, eller har gjort.  Han er ikke ute etter å gi et motiv. Noen er raskt ute med å kritisere han for dette, mens andre elsker akkurat denne siden av forfatterskapet hans.

Modiano er slettes ikke redd for å la sin egen bakgrunn skinne gjennom i romanen sine. Som han sier selv, «til og med fotografiene av foreldrene mine har blitt til bilder av oppdiktede personer. Bare min bror (Rudy, som døde 10 år gammel), min kone og mine døtre er ekte.»

Lacombe Lucien

Sammen med Louis Malle skrev han manuset til filmen "Lacombe Lucien" (1974), som forteller om en ung gutt som prøver å bli en del av den franske motstandsbevegelsen, men da han blir avvist tar han kontakt med Gestapo i stedet. Mangelen av både fordømmelse og motiv i denne historien var vond å svelge for mange kritikere. Flere lurte på hva Modiano (og Malle, som etter sigende baserte historien på sine egne opplevelser fra krigen) egentlig ville si.

Et annet gjengående tema i romanene hans er Paris. Flere av bøkene gir mer eller mindre detaljerte beskrivelser av byens ulike gater, kvartaler og «arrondissements». Som Modiano selv sier det: «Jeg ble en fange av mine minner om Paris». Flere av bøkene hans inneholder ekko fra hans egen ulykkelige barndom og ungdom, hvor Paris spilte en stor rolle.

Hans første romaner er ekspressive og tidvis provoserende i stilen, men etter hvert drev han over i en mer melodiøs, nostalgisk stil. I sitt hjemland Frankrike vant han allerede Prix Fénéon og Prix Roger-Nimier i 1968 for debutromanen «La place de l’étoile». Ti år senere mottok han også Prix Goncourt for en av bøkene som har blitt oversatt til norsk, «Gater i mørket» (org. «Rue des Boutiques obscures»), han har også mottatt den prestisjefulle Grand Prix du roman de l’Académie francaise for romanen «Les Boulevards de ceinture» i 1972.

Videre vant han både Prix Mondial Cino del Duca og Österreichischer Staatspreis für Europäische litteratur i henholdsvis 2010 og 2012 for sitt generelle forfatterskap. Og etter at han vant Nobels Litteraturpris mottok han Légion d’honneur i 2015. Da han vant Nobels Litteraturpris var begrunnelsen «for minnenes kunst med hvilken han fremkaller de mest uhåndgripelige menneskeskjebner og avdekker okkupasjonens livsverden».

Un cirque passe (ikke oversatt til norsk)

Un cirque passe av Patrick Modiano

Mitt forhold til Modiano begynte i 1996. Tilfeldigheter hadde bragt meg til Frankrike hvor jeg studerte på universitetet i Rouen. Et «lite» handikap var at jeg nesten ikke snakket fransk i det hele tatt. Hvis noen vil vite hvorfor jeg dro ned til Frankrike for å studere uten å kunne fransk, så er de hjertelig velkomne til å spandere noen øl på meg.

Uansett: Jeg hadde jobbet febrilsk med å utvide vokabularet mitt; blant annet ved å pløye meg gjennom diverse tegneserier og barnebøker, og var etter et par måneder klar for å lese noe uten bilder og snakkebobler. Men spranget fra «le petit Spirou's » enkle, muntlige språk til den snirklete, ofte kvasiintellektuelle språkgymnastikken mange franske forfattere elsker å forvirre både utlendinger og andre franskmenn med virket uoverkommelig. Så kom jeg over "Un cirque passe", og Modianos direkte, muntlige språk passet perfekt.

Historien blir i sin helhet fortalt av hovedpersonen, som er en atten år gammel gutt som bor i et slags limbo i Paris en gang på 60-tallet. Han står på spranget til å flytte (eller flykte) til Roma, hvor et nytt liv venter. Akkurat som Modiano gjorde når han var på samme alder, har han skrevet seg inn universitetet kun for å utsette millitærtjenesten.

Spranget fra «le petit Spirou's » enkle, muntlige språk til den snirklete, ofte kvasiintellektuelle språkgymnastikken mange franske forfattere elsker å forvirre både utlendinger og andre franskmenn med virket uoverkommelig. Så kom jeg over "Un cirque passe", og Modianos direkte, muntlige språk passet perfekt.
Yngve Bergersen Anda
Hovedpersonen, som vi aldri egentlig får vite navnet på, deler bruddstykker av bakgrunnen sin i løpet av romanen. Vi får vite at faren hans, som tydeligvis ikke har levd et helt eksemplarisk liv, har flyttet – eller flyktet – til Sveits. Moren hans befinner seg ett eller annet sted i Spania. Han bor midlertidig sammen med en litt stakkarslig gammel kompis av faren, i farens gamle, halvtomme leilighet ved Pont Neuf, Île de la Cité, ved Seinen.

Han møter ei jente under et politiavhør. Det kommer frem at jenta, som er noen få år eldre enn hovedpersonen, bærer på en del mørke hemmeligheter. De to innleder raskt et forhold, legger planer om å flytte sammen til Roma, men roter seg borti noen lyssky jobber først.

I kjent stil er ikke Modiano ivrig etter å røpe motiver eller hensikter. Vi får vite nok detaljer rundt hovedpersonene til at vi henger med i historien, men vi får og mange løse tråder og ubesvarte spørsmål med på kjøpet. Dette høres kanskje irriterende ut, men Modiano mestrer å bruke dette effektfullt for å skape en underliggende uro som går gjennom hele romanen, og hjelper til med å drive den fremover.

«Un cirque passe» er ikke regnet blant de beste verkene til Modiano. Men for mitt vedkommende var boken et veldig hyggelig bekjentskap, som i tillegg gav meg en viss «mestringsfølelse» i sin tid. Etter hvert som jeg strevde meg gjennom sidene ble jeg revet med av historien. Flere år senere, når jeg leste fransk flytende, endte jeg opp med å kjøpe et eksemplar, og har lest denne romanen flere ganger.

Ungdomstid – Une Jeunesse

Denne boken, som ble utgitt i 1981, ble filmatisert i 1983. Akkurat som med Un cirque passe er ikke denne heller regnet som et av høydepunktene i Modianos forfatterskap. Den er en av de få bøkene hans som har blitt oversatt til norsk.

Mange litterære franskmenn – forfattere, journalister og essayister – ynder å skrive på en veldig snirklete måte, som ikke bare utlendinger, men også mange franskmenn har problemer med å forholde seg til. Modiano klarer derimot kunsten å holde seg i stor grad innenfor rammene for det som er dagligtale.
Yngve Bergersen Anda
Boken handler kort og godt om et par, Louis og Odile. De nærmer seg midten av 30-årene, og har gått gjennom en tidvis turbulent ungdomstid som de ser tilbake på. Ved hjelp av kanskje ikke helt ærlig tjente midler har de brutt med fortiden, slått seg ned på landet og stiftet familie. Til tross for at Louis og Odile går gjennom noen vonde episoder, virker det som om de ser bakover med en god porsjon nostalgi, og tross alt savner uskylden, spenningen og det å leve fra dag til dag i ungdomstiden deres.

Det er en roman som er tidvis melankolsk, tidvis ganske mørk. Hovedpersonene har ikke et konkret mål, de flyter med omstendighetene, frem til de endelig lander. Modiano er i kjent stil ikke ute etter å fordømme, men å slippe frem minner på godt og vondt.

Til slutt

Patrick Modiano har for meg vært et hyggelig bekjentskap. Da han vant Nobels litteraturpris, ble jeg overrasket; ikke fordi jeg mente at han ikke fortjente den, men av den enkle grunn at bøkene jeg hadde lest av han var såpass lavmælte. Personlig mener jeg at det er en forfatter som fortjener et litt større publikum, kanskje spesielt utenfor Frankrike.

Så du ikke går deg bort Patrick Modiano

En stor fordel for de av oss som leser fransk, men ikke har fransk som morsmål, er som sagt at Modiano har et veldig direkte, nesten muntlig språk. Med dette mener jeg slettes ikke at han har et naivt eller barnslig språk; gapet mellom muntlig og skriftlig fransk kan være ganske stort – langt større enn hva vi er vant med fra både de skandinaviske språkene og engelsk. Mange litterære franskmenn – forfattere, journalister og essayister – ynder å skrive på en veldig snirklete måte, som ikke bare utlendinger, men også mange franskmenn har problemer med å forholde seg til. Modiano klarer derimot kunsten å holde seg i stor grad innenfor rammene for det som er dagligtale. Så er du klar for å prøve deg på en bok på fransk, har du nå enda en grunn til å prøve deg på Modiano!

Følgende bøker er oversatt til norsk:

  • Gater i mørke, 1979
  • Ungdomstid, 1982
  • Søndagene i august, 1988
  • Så du ikke går deg bort, 2015

 

Full bibliografi (på fransk, evt. norsk oversettelse i parantes):

 

  • La Place de l’Étoile, 1968
  • La Ronde de nuit, 1969
  • Les Boulevards de ceinture, 1972
  • Villa Triste, 1975
  • Livret de famille, 1977
  • Rue des Boutiques obscures (Gater i mørke), 1978
  • Une jeunesse (Ungdomstid), 1981
  • Memory Lane, 1981
  • De si braves garçons, 1982
  • Poupée blonde, 1983
  • Quartier perdu, 1985
  • Dimanches d’août (Søndagene i august), 1986
  • Remise de peine, 1988
  • Vestiaire de l’enfance, 1989
  • Voyage de noces, 1990
  • Fleurs de ruine, 1991
  • Un cirque passe, 1992
  • Chien de printemps, 1993
  • Du plus loin de l’oubli, 1996
  • Dora Bruder, 1997
  • Des inconnues, 1999
  • La Petite Bijou, 2001
  • Accident nocturne, 2003
  • Un pedigree, 2005
  • Dans le café de la jeunesse perdue, 2007
  • L’Horizon, 2010
  • L’Herbe des nuits, 2012
  • Pour que tu ne te perdes pas dans le quartier (Så du ikke går deg bort), 2014

 

I tillegg har han skrevet barnebøker, teaterstykker, filmmanus og annet. På biblioteket finner du en liten samling av Modianos bøker, både på norsk og fransk. 

Google+