Hopp til hovedinnhold

Asterix, den foreldreløse galleren

Asterix

24. mars 2020 døde Albert Uderzo, som hadde tegnet Asterix siden 1959. René Goscinny, som skrev manus, døde allerede i 1977. Vår lille gallerkriger er foreldreløs i en alder av 61.

Alle kjenner til Asterix. Den lille galliske krigeren som bor i en liten landsby i Aremorika (Bretagne) i år 50 før Kristus, sammen med kompisen Obelix og den lille hunden Idefix.

Asterix så dagens lys som en serie i det belgiske bladet Pilote i 1959. Goscinny og Uderzo hadde allerede samarbeidet en stund da de kom opp med ideen om den lille gallerkrigeren. Det første albumet kom ut i 1961. Den ble en umiddelbar suksess, og serien vokste stadig i popularitet. Det niende albumet, som kom ut i 1967, solgte svimlende 1,2 millioner eksemplarer på to dager! Per 2017 var 370 millioner Asterix-blader solgt rundt i hele verden.

Det er totalt laget 38 «offisielle» Asterix-album - de 24 første med Goscinny og Uderzo, nr. 25 til 34 av Uderzo alene, nr. 35 – 38 av Jean-Yves Ferri og Didier Conrad. Serien har blitt til 14 filmer (tegnefilmer og «live action»), og i Frankrike finner man en Asterix-park et lite stykke nord for Paris. Som undertegnede mener er langt mer verdt et besøk enn Disneyland Paris.

 

Albert Uderzos barndom 

Uderzo ble født i Marne, et stykke øst for Paris, i 1927. Foreldrene hans var italienske – Uderzo fikk ikke fransk statsborgerskap før han var 6 år gammel. Han ble født fargeblind, og med 6 fingre på hver hånd. Han ble oppkalt etter en storebror som døde bare 8 måneder gammel av lungebetennelse.

Familien flyttet til Clichy-sous-Bois, en forstad rett utenfor Paris i 1929. Clichy-sous-Bois, som er selve stedet opprørene i 2005 startet, var på den tiden en i overkant venstrevridd forstad, hvor mange så med skrekk på Mussolinis Italia, og Uderzo opplevde et visst hat mot italienere. Han forteller blant annet at en eldre mann spyttet han i ansiktet en gang da han var liten, fordi han var italiener. Men i det store og hele opplevde han barndommen i Clichy-sous-Bois som trygg og god. Forstaden var tross alt på ingen måte den kruttønnen den ble mye senere.

Allerede i barnehagen ble det lagt merke til at han hadde et stort talent for tegning, og han fikk mye støtte i hobbyen sin, både hjemme og på skolen. Han hadde derimot ikke noen ambisjoner om å bli tegner før senere i livet.

I 1938 flyttet familien til det 11. Arrondissementet i Paris. På denne tiden snakket Uderzo ren pariserdialekt uten et fnugg av italiensk aksent. Men han slet på skolen – det eneste han hadde virkelig talent for var tegning. Han hadde, som så mange andre, også blitt sugd inn i Walt Disneys univers.

Det var ikke før han var rundt 11-12 år gammel at han oppdaget at han var fargeblind. Men dette affiserte han faktisk ikke noe særlig. Han tegnet mest svart-hvitt, og han lagde et system hvor han satte etiketter på de forskjellige fargene.

Da Tyskland invaderte Polen og Frankrike erklærte krig mot Tyskland i september 1939, var Uderzo for ung (og faren for gammel) til å delta, men storebroren Bruno kjempet mot tyskerne, heldigvis uten skader. Etterpå hadde Uderzo store ambisjoner om å jobbe med fly. Men alt dette forandret seg da han møtte René Goscinny i 1951.

 

Samarbeid med René Goscinny

René Goscinny ble født i Paris i 1926. Foreldrene til Goscinny var polske jøder. Faren jobbet som kjemisk ingeniør, og familien flyttet til Buenos Aires da Goscinny var 2. Goscinny tilbrakte mesteparten av barndommen i Buenos Aires, hvor han gikk på franske skoler. Han var sjenert av natur, men ble husket av de fleste som klassens klovn.

Da faren døde i 1943 måtte plutselig Goscinny begynne å jobbe for å forsørge familien. De flyttet fra Buenos Aires til New York i 1945, året etter flyttet Goscinny til Frankrike hvor han gjorde karriere i den franske hæren. Han reiste så tilbake til New York igjen, og etter et vanskelig år begynte han å jobbe i et studio sammen med blant andre Will Elder, Jack Davis og Harvey Kurzman, senere kjente fra bladet MAD Magazine. Han møtte og belgieren Maurice de Bevere i New York, bedre kjent som Morris, som han senere lagde tegneserien Lucky Luke sammen med, fra 1955 og frem til sin død.

I 1951 ble han headhunted tilbake til Frankrike av Georges Troisfountaines, sjefen i World Press Agency. Samme året møtte han Uderzo. Duoen ble raskt gode venner, og de bestemte seg for å samarbeide året etter.

De lagde flere serier sammen i løpet av 50-tallet, blant annet serien om Ompa-Pa og Tveskalp, før de som kjent kom opp med ideen om Asterix helt på tampen av tiåret.

I begynnelsen ville Uderzo tegne Asterix som en stor, kraftig kriger, men Goscinny mente det ville være bedre å tegne han som liten. Uderzo var enig, men mente at han burde ha en stor, sterk og litt dum kompis, og kom dermed opp med Obelix.

Da Goscinny døde i 1977 fortsatte Uderzo å lage Asterix-album alene, etter press fra en stor fanskare, men han jobbet i et langt roligere tempo – han gav ut et album hvert tredje til femte år, mens med Goscinny kom det vanligvis to album i året. Selv om flere av albumene han lagde alene fikk suksess, var de fleste kritikerne enige om at noe sentralt manglet – nemlig Goscinny, og hans lune, underfundige humor. Og det er albumene de lagde sammen som de fleste ser på som de beste.

Uderzo etablerte sitt eget publiseringsbyrå – Albert-René, som han drev sammen med konen og datteren. Det var en del juridiske tvister om rettighetene til de 24 første albumene, som resulterte i en del rettsaker, men den merkeligste tvisten var da Uderzo gav konen og datteren sparken i 2007, og året etterpå solgte sine rettigheter til Hachette. Datteren Sylvie gikk offentlig ut og sammenlignet farens handlinger med å selge Asterix’ landsby til romerne, og mente at faren hadde blitt manipulert. Det fulgte en rettsak, som endte med å bli ordnet på vennskapelig vis utenfor retten.

Uderzo pensjonerte seg i 2011, og tegneserien ble tatt over av Jean-Yves Ferri og Didier Conrad.

Uderzo sovnet inn i sengen sin den 24. mars i år. Familien var raskt ute med å dementere at det hadde noe med Korona-viruset å gjøre. Han var 92 år gammel, og hadde rett og slett et hjerteinfarkt mens han sov.

 

Franskmenn, belgiere og tegneserier

Der vi nordmenn gjerne har noen gamle, fillete tegneserier i en stabel på barnerommet eller på do (i hvert fall før smarttelefonene), så tar franskmenn og belgiere tegneserier langt mer seriøst. Kjøper du et Asterix-album i Frankrike er det innbundet, og det settes inn i bokhyllen etter at man har lest det. Belgia og Frankrike har produsert en lang rekke tegneserier – utenom Asterix kan vi nevne Lucky Luke, Tintin, Sprint (Spirou), Blueberry, Smurfene (les Schtroumpfs), og utallig flere – noen bare kjente i Belgia og Frankrike, andre med internasjonal suksess, og de leses av folk i alle aldre.

Fra 1968 har trykket økt i tegneserier for voksne. Her kan jeg bare anbefale Sølvbergets tegneserieekspert Lars Gundersen sine artikler om tegneserier fra hele verden. Disse finner du både på Sølvbergets egne sider, og på http://laschgsinblogg.blogspot.com/

 

Gallerne og Aremorika (Bretagne)

Asterix var gallisk kelter. Kelterne er her et samlebegrep på flere folkeslag med kulturelle, religiøse og språklige likhetstegn, som på sin storhetstid i den senere jernalder strakte seg ut over nesten hele Europa, fra så langt øst som dagens Tyrkia til helt vest i Europa, inkludert de britiske øyene og den iberiske halvøy. Språket deres var en egen gren av Indoeuropeisk. Etter romernes erobringer ble det keltiske språk stort sett utryddet på det europeiske fastlandet, men beholdt en relativt sterk posisjon på de britiske øyer. Kelterne var kjente som fryktløse krigere. De var, som de fleste indoeuropeere polyteister, og prestene deres ble kalt druider. Det meste vi vet om keltere fra storhetstiden og frem til romertiden kommer fra romerske nedtegninger. Historien blir som regel skrevet av seierherrene. Men det er ingen tvil om at romerne hadde stor respekt for folket de nedkjempet og koloniserte.

Gallia var et område som på det meste dekket hele det nåværende Frankrike, Belgia, og de vestlige delene av Sveits, Po-sletten i Nord-Italia, og delene av Nederland og Tyskland på vestsiden av Rhinen. Gallisk var i en periode det mest betydningsfulle fastlandskeltiske språket. Gallerne hadde sitt utspring i La Tène-kulturen, og hadde sin storhetstid omtrent år 200 f.Kr.

Gallerne var mektige på sitt vis, men de var aldri forent i noen særlig grad, og var dermed et relativt lett bytte for romerne. De bodde i forskjellige stammer i mindre landsbyer, men det hendte titt og ofte at de allierte seg - både for å erobre landområder, og for å beskytte seg mot erobrere selv. Gallerne var fryktede krigere, men manglet de organisatoriske egenskapene til romerne.  

På tiden Asterix omhandler hadde større deler av Gallia vært under romersk styre lenge. Julius Cæsar erobret de siste delene av Gallia i en serie krigstokt mellom år 58 og 51 før vår tidsregning. Unntatt en liten landsby i Aremorika selvsagt!

Den sagnomsuste gallerhøvdingen Vercingetorix samlet gallerne til et siste oppgjør mot romerne men tapte i slaget ved Gergovia (dagens Gergovie) i år 52 f.kr., noe som ofte blir referert til i Asterix.

Det er nok neppe tilfeldig at Asterix’ landsby ble lagt til det som i dag er Bretagne. Denne spydspissen nordvest i Frankrike har fortsatt den dag i dag en ikke ubetydelig keltisk kultur, og selv om det bretonske språket har vært på randen av å dø ut – noe som blant annet skyldes at den franske stat har hatt en helt fraværende politikk ovenfor minoritetsspråk - så har både språket og kulturen fått et oppsving de siste tiårene. Spesielt den bretonske folkemusikken. Og det er slettes ikke usannsynlig at Asterix’ popularitet har hatt noe med det å gjøre.

Men bretansk og gallisk har nok ikke mer til  felles enn for eksempel norsk og tysk - sannsynligvis langt mindre enn det og. Gallisk er i tillegg et helt dødt språk. Dødere enn latin, i den grad man kan si det. Gregorius av Tours skrev på 500-tallet at det faktisk fantes noen innbyggere i hans region som fortsatt kunne snakke gallisk – noe han tydeligvis så på som sensasjonelt. Det galliske språket, som sannsynligvis også fantes i mange lokale varianter, ble kjapt fortrengt av det universelle latinske språket, som også kom med et godt utviklet skriftspråk, og et skolesystem. Romerne vant ikke bare frem med erobringer, men også med kulturen og samfunnsstrukturen.

Sannsynligvis var gallisk i full fart på vei ut allerede på Asterix’ tid, og det som eventuelt var igjen av språket fikk nådestøtet av forskjellige germanske språk fra 400-tallet og utover. Den vulgærlatinen man snakket i Gallia utviklet seg til å bli moderne fransk – et rent latinsk språk, som kjent i slekt med italiensk, spansk etc. Og i moderne fransk finner man overraskende få spor av franskmennenes galliske opphav - språket som i sin tid dominerte hele landet og mer til har nesten ikke etterlatt noe. Man finner faktisk langt flere ord av norrønt opphav enn av gallisk i fransk – dette har selvsagt noe med de norrøne bosetningene i Normandie å gjøre, fra rundt 1000 år etter Asterix’ tid.

Bretonsk, som derimot lever, om enn ikke i beste velgående, er et øykeltisk språk fra de britiske øyer, nært beslektet med walisisk og kornisk. Språket kom til Aremorika - den bretonske halvøyen - på 6- og 700-tallet med keltiske utvandrere som var fordrevet av angelsakserne. Et par hundre år etter at Gregorius av Tour holdt det som sensasjonelt at noen mennesker fortsatt kunne gallisk – og 7 århundrer etter Asterix.

Med andre ord er bretonsk et helt annet språk og en helt annen kultur enn gallisk. Man finner muligens elementer av gallisk i den bretonske Gwenedeg-dialekten fra området rundt Vannes, en dialekt som avviker betydelig fra de øvrige bretonske dialektene. Men det er i så fall alt som (kanskje) er igjen i Frankrike av det galliske språket.

Så det at man plasserer Asterix i Bretagne er fullt forståelig, men ikke nødvendig som et keltisk “alibi”. De var ikke mer keltere der på Asterix’ tid enn andre steder i Gallia, selv om Bretagne ligger såpass langt fra resten av Frankrike at det ikke er usannsynlig at språket og kulturen holdt ut litt lenger der.

 

Asterix og det moderne Frankrike

Om Asterix gir et spennende, om enn ikke alltid korrekt innblikk i den galliske kulturen under romertiden, så gir tegneserien et mye større innblikk i den moderne franske kulturen, den franske mentaliteten, og fransk populærkultur. Men man trenger slettes ikke være frankofil (eller kort og godt fransk) for å lese Asterix – serien blir lest og elsket stort sett over hele verden.

Serien er først og fremst humoristisk. Hvis man leser Asterix på fransk og i tillegg kan en del om Frankrike får man helt klart mest utav serien. Serien er proppfull av ordspill og hentydninger som er morsomme på fransk, men ikke nødvendigvis lette å oversette. Noe av humoren går på karikering av personer fra de forskjellige regionene i Frankrike – gjerne med antydninger til de forskjellige “dialektene” (patois) i landet. Serien har også tegnet inn en god del «cameos»  - diverse berømtheter, for det meste fra den fransktalende delen av verden, paraderer gjennom hele serien.

Serien er full av stereotyper. Asterix treffer personer fra hele verden og reiser mye rundt omkring, ofte langt utenfor Gallia, og innbyggerne fra de forskjellige landene er sterkt karikerte - om det er nøytrale sveitsere som heller i seg fondue, skandinaviske vikinger som drikker seg fulle blant is, snø og 6 måneders mørke og ikke kjenner frykt, temperamentsfulle spanjoler, enda mer temperamentsfulle korsikanere, erkeengelske, tweedkledde briter som drikker varmt vann med en skvett melk i hver dag klokken 5 helt til Asterix introduserer dem for te – eller om det rett og slett er forskjellige gallere (franskmenn) fra ulike byer, regioner og samfunnslag, så er det lite nyansering og karikeringen er av og til på grensen til fordomsfull, men ingen slipper unna karikeringen, kanskje aller minst gallerne selv – og det er alltid med en lun og godhjertet humor i bunn.

Noen av ordspillene rundt navnene i serien (som for eksempel Asterix, Obelix, Idefix ...) er veldig tydelige, mens flere av de andre er riktig så morsomme i originalversjonen, men blir ofte heller dårlig oversatt videre til andre språk. For eksempel heter skalden Trudbadurix Assurancetourix i originalen - av «assurance tout risque» - risikoforsikring. Mye av humoren i både navn og ordspill er ikke en gang fransk – den er latinsk.

Men til tross for de fordelen man helt klart har om man kan fransk, går Asterix så det suser i de fleste land. Serien taler til folk på et grunnleggende plan helt på tvers av landegrenser – og lingvistiske og kulturelle grenser. Og humoren er alltid så godlynt og folkelig at den er universell.

Asterix og vennenes kamp mot romerne kan tolkes på mange måter. Man kan selvsagt trekke paralleller til den franske motstandsbevegelsen under andre verdenskrig, men man kan like gjerne tolke det som den lille franskmanns kamp mot den mektige, sentraliserte franske stat, og se på legionærene som franske gendarmer. Den franske staten er mye mer autoritær og distansert fra folk flest enn hva vi er vant til i Norge, og det franske byråkratiet kan være en tungrodd affære som kan ta motet fra den beste.

Frankrike har også generelt beholdt mye av strukturen fra Romerriket – de har for eksempel fortsatt prefekturer rundt omkring, og Frankrike er ekstremt sentralisert - LANGT mer enn for eksempel Norge, og sannsynligvis langt mer enn Romerriket greide å være. Men Asterix og vennene hans representerer selve den franske folkesjelen – enkle og godlynte bønder, fiskere og håndverkere som pusler med sitt langt fra «hovedstaden» Lutetia (Paris) med sine snobbete, arrogante innbyggere.

Det beste er å rett å slett lese Asterix på ditt foretrukne språk (serien har blitt oversatt til langt over 100 språk og dialekter – deriblant latin og gammelgresk av pedagogiske årsaker), og å ta serien for akkurat det som den er – en velskreven, veltegnet, morsom, lun og tidvis dyp og lærerik tegneserie for barn i absolutt alle aldre!

Google+