Hopp til hovedinnhold

Alexander L. Kielland - en biografi

Alexander Kielland

Historien om Alexander L. Kielland starter hundre år før han selv ble født. Her er en oppsummering av forfatterens liv.

Klikk for å gå direkte til de enkelte avsnittene:


Stavanger var en liten by med noen få tusen innbyggere. Det var i denne byen som i andre norske småbyer; en eller et par handelsfamilier satt inne med pengene, de faste eiendommene og innflytelsen.

Alexanders tippoldefar, Jacob Jensen Kielland, flyttet midt på 1700-tallet fra Sokndal, sør i Rogaland, til Stavanger. Her hadde slekten Kielland vært en del av et skipperpatrisiat som fra 1500-tallet hadde utviklet seg omkring den naturlige havnen i Regefjord. Hundre år før Alexander ble født hadde det etablert seg et borgerskap i Sokndal med europeiske tradisjoner og ambisjoner. Da Jacob Kielland flyttet til Stavanger var dette et uttrykk for at de velhavende ekspanderte.

Jacob Kielland giftet seg inn en av Stavangers mest fornemme familier og forretningene gikk mildt sagt blomstrende; da han døde var Jacob Kielland en av Stavangers rikeste menn. Jacobs eldste sønn, Gabriel Schanche Kielland, overtok etter hvert firmaet og utviklet det til å bli ett av landets ledende.

Kielland og Ledaal

Firmaet Jacob Kielland & Søn levde av havet, men handelshuset hadde også om lag 60 eiendommer i byen; bolighus, sjøhus, pakkhus, reperbaner, skipsverft, sagbruk, brygger, tomter, parker og løkker. En av disse eiendommene var Ledaal. Her bygde Gabriel Schanche Kielland et storartet hus i dansk herregårdsstil; murere og snekkere hentet han fra København. Alexander L. Kielland bodde selv aldri på Ledaal, og herregården er bare indirekte knyttet til hans litteratur og liv. Men stedet er en nødvendig del av forståelsen for hans bakgrunn og er modell for herregården Sandsgaard i flere av Kiellands bøker. I dag er Ledaal en av Stavangers severdigheter, representasjonsbolig og kongebolig.

Gabriel ble ofte kalt agenten, og han var sannsynligvis Alexanders yndling blant forfedrene. I Kiellands romaner heter han Morten W. Garman og går ofte under navnet ”Gamle-Konsulen”.

Det var Gabriel Schanche Kiellands to yngste sønner som drev firmaet videre; Jacob og Jonas. Jacob, som er Alexanders bestefar, blir beskrevet som en nøktern og beskjeden mann, arbeidsom og samvittighetsfull og med en sjelden klar forstand. Sammen med broren drev han firmaet opp til å bli et av landets mest solide.

Jacob Kielland døde i 1863 som en av Norges rikeste menn. Men handelshuset opphørte sin virksomhet etter hans død, og barna delte formuen mellom seg. Det var restene av denne kapitalen Alexander etter hvert brukte på sitt forfatterskap.

Dermed er tiden inne for å ønske Alexander L. Kielland velkommen inn i historien. Men først må vi nevne at Jacob i 1842 kjøpte byens sykehus ved Breiavatnet, det såkalte Radesykehuset. Radesyken var det folkelige navnet på syfilis, og i dette huset skulle Jens Zetlitz Kielland, Alexanders far, bo. Det var også i dette huset at Alexander Lange Kielland ble født, 18. februar 1849.

Opprørerblod

”… da jeg engang var saa nærgaaende mod mine forældre at tælle baglængs paa fingrene, fandt jeg du, at jeg unnfangedes natten eften den 17de mai – vor frihedsdag i det bevægede aar 1848 – deraf mit i familien uhørte oprørerblod”, forteller Alexander L. Kielland senere til Georg Brandes.

220px-Kielkopi

Det gamle sykehuset ble Alexander L. Kiellands sentrum i tilværelsen til han giftet seg i 1872. Han vokste opp med byen Stavanger omkring seg; Katedralskolen og Domkirken like ved, og Torvet bare noen få skritt unna. Når han reiste fra Stavanger, hadde han byen og menneskene med seg i hodet. Han forvandlet den byen han kjente til litteratur, diktet den om til eget bruk.

Alexander L. Kielland reiste fra Stavanger og kunne likevel aldri reise fra byen. Han måtte ut for å lengte hjem til det kiellandske huset ved Breiavatnet. Etter en periode hjemme, lengtet han ut igjen, byen ble for liten og innestengt for ham, han måtte få frisk luft. Etter å ha vært borte en periode, kom hjemlengselen over ham igjen.

”Siden jeg fik Tanken om en mulig Hjemreise til Vaaren, er jeg bleven saa modig; det er godt at være ude, men for at det skal være rigtig godt, maa man have en sikker Fæstning hjemme.” (Alexander L. Kielland, brev til J. O. Lange, august 1887).

Den største sorg

Alexanders mor Christiane (Janna) Lange, en blond skjønnhet som inntok alle ”ved sit væsens sødme”. Hun var datter av Alexander Lange som hadde vært kapellan i Stavanger, og tilhørt Kielland-familiens vennekrets. Det er etter morfaren Alexander L. Kielland har sitt navn.

Noen dager før Alexander fylte 13 år, døde moren etter en fødsel. Alexander elsket sin mor, og dødsfallet kastet lange skygger over hans liv. Ikke minst fordi han året etter fikk en stemor, Inger Mæle, som han aldri kom ordentlig på talefot med. Sin egen barnesorg gir han uttrykk for i skildringen av Abraham Løvdahls smerte ved morens (fru Wenches) død i Gift.

”… Og da først løstes sorgen i ham og væltede over ham som et hav, - den største og bitreste sorg som der ikke er trøst for i saa ungt hjerte; den heftige barnesorg, om hvilken de voksne tror, at den saa hurtig forvindes, fordi der gror saa meget over. Men med en livagtig bitterhed som ingen anden lægger denne sorg sig dybt i grunden, og alt, hva der siden kan vokse i et hjerte, det gror op af denne hellige sorg.”

Alexander L. Kielland omtaler flere ganger i sine brev med stolthet Lange-blodet i sine årer. Likevel har ikke morsslekten noen direkte betydning for Kiellands diktning. Dette skyldes at morfaren var en innflyttet embetsmann som bare hadde et midlertidig opphold i Stavanger. Slekten hadde slått røtter på Østlandet, i omgivelser som var fremmede for dikteren, og dessuten døde Alexanders mor tidlig.

Ingen lommeskillinger

Alexanders far, Jens Zetlitz Kielland, arbeidet i 26 år i farens og onkelens firma, men valgte handelen bort da faren døde i 1863. Han ble aldri noen forretningsmann, og ville heller ikke at noen av barna skulle engasjere seg i forretningslivet. Han var nemlig meget religiøs og var redd for at barna skulle bli for glad i penger. Barna fikk heller ingen lommeskillinger! Som en av handelshusets arvinger i fjerde generasjon, hadde Jens Zetltiz Kielland en solid posisjon i Stavanger. Men hans engasjement lå verken på det administrative eller politiske felt. Han ville egentlig være en slags kunstner eller håndverker, og han spilte piano, malte, skar ut figurer, smykker og halsbånd i tre og elfenben. Han innredet et eget dreie- og snekkerverksted på loftet i huset ved Breiavatnet. Alexanders far var ellers den drivende kraft i Stavanger Kunstforening, blant annet som foreningens første formann.
 Jens Zetlitz Kielland skjønte, og støttet de to barna, Kitty og Alexander, som ble kunstnere. Alexander elsket og æret ham, men farens evige misnøye lå som et tyngsel over ham. Faren døde av kreft, og i et brev til broren Jacob skriver Alexander etter at faren er død: ”…alle de herlige spredte anlæg i hans hænder, i hans hoved, i hans hjerte, som den usalige rigdom først og de slette paavirkninger sidst saa ynkeligens forvrængede og forkrøblede – de gjør ham til en av de vemodigste skikkelser, jeg kjender. – Men – jeg siger det rent du til dig – for mig er det en lettelse, at han er gaaet bort.”

Men før vi forlater Alexanders far, skal vi fortelle at det var fra faren han arvet lidenskapen for fisketurer til Jæren. Det kunne til og med hende at faren hentet Alexander midt i skoletimen for å kjøre til Aarre.

”De lyse” og ”de mørke”

kiellandIbsen

Trygghet preget Alexanders barndom i Stavanger. Men den tok slutt da moren, og etter hvert bestefaren, døde. Det kom en ny dame inn i huset, og hun var minst like religiøs som faren. Stemoren hadde haugianerbakgrunn, og hun oppdro sine barn strengt. Alexanders datter Else forteller at han skilte mellom ”de lyse” og ”de mørke” i sin slektsbakgrunn. Haugianerne var mørke, både i livssyn og i klesdrakt. Mæle-slekten hadde spesielt mørk hud og håret var brunsvart. Den delen av barndommen som har med stemoren og hennes virkelighet å gjøre, er borte fra Kiellands liv, eller dukker opp omformet i bøkene han skrev.

Alexander var tredje eldst i en søskenflokk på opprinnelig syv; den yngste broren døde bare noen dager gammel. Denne fødselen førte til at moren senere døde av hjertesvikt.

Selv var Alexander nærmest knyttet til de to eldste søsknene, Jacob (1841-1915), og Kitty, døp Christine Lange Kielland (1842-1913). Han hadde også et nært forhold til Tycho (1854-1904), som grunnla Norsk Telegrambyrå, Jane (Axeliane Krohn Hom, født 1852), som var gift med legen Danckert Holm i Bergen, og Dagmar Skavland, gift med professor Olav Skavland i Oslo.

Jus i ”gyselige” Kristiania

Sommeren 1867 var Alexander 18 år. Han hadde slept seg gjennom tolv lange år med Stavanger latinskole på Kongsgaard, der lyspunktene nesten utelukkende var fritiden. Alexander var forlovet, og reiste til Kristiania for å studere jus. Men han mislikte byen. Slik skildret han den svenskinfiserte hovedstaden til Edvard Brandes i april 1890: ”Der var idetheletaget gyseligt i Kristiania. Bare dette, at den store by ikke kjender til nogensomhelst offentlig rengjøring. Sølen i gader, i trapper, i gange, i vogne – overalt den hele dag; aldrig har jeg seet slig. Og i tørt veir i form av støv. Jeg kan ikke dele din beundring for vor hovedstad; du skulde see Bergen; den er langt friskere i livet. Kristiania har for os indfødte en bestemt smag af sneversind og bureaukrati. Jeg tror aldrig, jeg vilde komme tilrette i den by.”

Studenten Alexander L. Kielland deltok lite i studenterlivet, men han ble likevel lagt merke til; ikke minst på grunn av sitt tiltalende ytre. Slik husker Rando Rønning Wolff ham: ”Jeg mindes ham kun som en ganske usedvanlig vakker ung mand, der ved sit smukke ydre og den maade, har bar sin duskelue paa, vagte opsigt og beundring. Han var desuden bestandig flot klæd, han var jo den rige grosserers søn.”

Ellers moret Alexander seg i studentdagene. Han hadde jevn omgang med en liten klikk av kamerater; hyggelige gutter som ikke hadde noen interesse verken for teologi, filosofi, politikk eller andre alvorlige spørmsål. Kielland var elskverdig og munter, alltid i godt humør og et oppkomme av innfall. De ville nok ha funnet det pussig om han hadde vist tegn til noe åndsliv.

Dikterdrøm

Men det viser seg at Alexander L. Kielland tumet med dikterdrømmer allerede i studietiden. Det fortelles at han pakket inn de bøkene han lånte på Universitetsbiblioteket så godt at ingen tilfeldig kamerat skulle få innsyn i hva han drev på med. Hans nøkterne forstand holdt ham likevel i sjakk, ikke noe ”skaberi” eller noe han ikke mestret.

I desember 1871 fikk Kielland sin eksamen, og han kunne reise hjem igjen til sin kjære by Stavanger, sin familie og ikke minst sin forlovede Beate.

Beate Ramsland ble født i 1850, året etter Alexander. Moren døde av tuberkulose da Beate var tre år gammel. Den nye stemoren, som faren Peder Endresen Ramsland giftet seg med, hadde ni barn fra før; Beate ble det tiende. Hun var 16 år da hun forlovet seg med Alexander.

Teglverkseier

Vel hjemme i Stavanger begynte Alexander L. Kielland som kontorist hos foged Michelet, men allerede i mars 1872 kjøpte han Malde Teglverk ved Hafrsfjord like utenfor Stavanger. I september det samme året ble Alexander og Beate viset i byens domkirke, og de flyttet inn i Forberedelsen. Dette var et hus i byen som Jacob Kielland i sin tid hadde stilt til rådighet for slektens nygifte. Beate Kielland var lys og vakker, sjarmerende naiv og ofte med en kvikk, morsom replikk. Beate og Alexander fikk fire barn: Jens Zetlits (1873), Alexander Lange (1874), Beate, eller Baby som hun kom til å hete (1876), og Else (1882).

Arbeidet ved teglverket var sesongbetont; når frosten kom, måtte produksjonen innstilles. Kielland brukte å ri fram og tilbake, men da det var på det travleste, leide han et lite hus ved teglverket hos ”gamle Madame Nielsen”. Hit flyttet også Beate og barna i sommermånedene, og det var her, på et kvistværelse, han skrev på novellene, og senere Garman & Worse.

Kielland trivdes med arbeidet på teglverket. ”Det var begynnelsen til en overstrømmende lykkelig tid”, skriver han selv. Og han ble godt likt. Slik husker herredskasserer R. G. Malde ham fra den tiden: ”Mot lav og høi hadde Kielland alltid et vennlig ord, og den flotte høireiste herre hadde alltid et vennlig ord også til oss unge…”

Kielland debuterer

Det var mens han drev Malde Teglverk, at Kielland gjennomgikk sin rikeste utvikling. Det var en stormfull tid i vårt åndsliv, og da driften lå nede på teglverket, fikk Kielland uavgrenset tid til å lese. Forfatterne han leste var mange; Spinoza, Shakespeare, Charles Dickens, Bjørnson, Lie og John Stuart Mill for å nevne noen. Han kjøpte verker av utviklingsidealisten Ernst Haeckel, Herbert Spencers avhandling om oppdragelsen, bibelkritiske verker, kunstfilosofi og litteraturhistorie. Han leste tidsskrifter, og det var i Nyt Norsk Tidsskrift redigert av J. E. Sars og I. Lieblein, at Alexander L. Kiellands egentlige debut fant sted. I juliheftet for 1878 ble Paa Hjemveien offentliggjort. Senere kom den som føljetong i Stavanger Amtstidende.

Alexander L. Kielland gikk systematisk til verks, og tilegnet seg tanker som dannet utgangspunktet for sitt eget samtidige engasjement. Trykket vokste; spørsmålet var hvordan han skulle kunne uttrykke alt det som gjæret i ham. Han skriver et stykke på 31 sider om Richard Wagners musikk. Gerhard Gran skriver: ”Hvis jeg ikke vidste at denne avhandling var av Kielland, vilde jeg aldrig ha gjettet det, det bedste man kan si om den, er at den er ordentlig, og det er ingen overdrivelse at kalde den kjedelig”.

Gran mener Kielland skriver med to penner i denne tiden; en som står utenfor og beskriver ytre gjenstander – som han gjør i stykket om Wagner og etter hvert i brevene til Dagbladet. ”Naar han skrev en novellette derimot, saa kom det indenfra, det var et indtryk som hadde bundfældt sig, et træk han hadde opplevet og som var blit liggende og i hans bevidsthets dyp hadde vokset til en fortælling eller stemning, indtil det var fuldbaaret.”

Men om stykket om Wagner er temmelig verdiløst som litteratur, så peker det mot et område der han ikke bare fant betydelige livsverdier, men hvor Kielland også hadde en eiendommelig begavelse: nemlig musikken.

”Kielland skjønner musikk”

Da Bjørnstjerne Bjørnson skulle feire sitt 25-årsjubileum som forfatter, skrev Kielland: ”Jeg har spekuleret paa, hvorledes jeg skulde forherlige dit jubilæum; vis jeg bare kunde faa tid, vilde jeg komme og spille fløite for dig”.

Kielland spilte altså fløyte. Han var ingen virtuos, men han hadde puslet med det fra han var skolegutt. Hans musikalitet lå ikke i evnen til å spille godt på fløyte, eller komponere. Derimot i kjærligheten til musikken, mottakelighet og forståelse. Nettopp dette var det Edvard Grieg, som ellers ikke hadde så mye pent å si om andre diktere, bemerket, i en samtale med Gerhard Gran: ”Der er en undtagelse: Kielland, han er virkelig musikalsk, han skjønner det, - han vrøvler aldrig, og stundom sier han virkelig ting som kan glæde en musikers hjerte”.

Kielland hørte til en musikalsk familie, og interessen for musikk finnes flere slektledd tilbake i tid. Allerede som skolegutt ble Kielland medlem av en kvartett som det var liv i så lenge han var i Stavanger. Kvartetten bestod av en fast gjeng med amatører, supplert med en av byens profesjonelle musikere som vekslet ettersom de kom og reiste.

Disse musikkaftenene med kvartetten var for Kielland noen av livets feststunder, slik jærturene var det. Når notesolene var kommet på plass, fiolinene stemt og de første akkorder klang fra pianoet, da var alt annet ”fandenskap” i livet hans glemt. Vanskelige løp måtte han ofte stå over, men om han var den svakeste i utførelsen, så tok Kielland til gjengjeld igjen da de talte sammen om de musikkstykkene de spilte.

Til Paris for å forløse trykket

Men tilbake til forfatteren: i 1878 skriver Alexander L. Kielland ferdig En skipperhistorie og Paa hjemveien. Han leser opp sine ting og får positiv respons, blant annet av Dagbladets redaktør. Alexander hadde ikke lenger overskudd til teglverket og overlot ansvaret til fetteren, Andreas Sømme. Etter en konsert, der Alexander allerede nå spilte fløyte i en familiekvartett, reiste han til Paris.

Året etter skriver han om hendelsen i et brev til Georg Brandes: ”Det har kogt indeni mig i flere aar; men først i fjor gjorde jeg endelig det lille hop og reiste halvt i fortvivlelse til Paris. Den befrielse fra det store tryk at mine omgivelser, jeg søgte, fandt jeg til dels…”. Slik avsluttet Alexander L. Kielland sin teglverksperiode. I 1881 solgte han hele verket.

Alexander L. Kielland regnet Paa hjemveien som sin debut, mens Gyldendal regnet novellettene, som kom året etter, som hans debut. Mange mener at denne enakteren bare har interesse for Kielland-forskere. Arne Garborg var imidlertid av en annen mening i 1881: ” Paa hjemveien er et helt samfundsreformatorisk program. Jeg tror, at om Alexander L. Kielland bare havde skrevet denne ene lille stub, så vilde han alligevel være bleven regnet blant de store i literaturen. Det er arbejdets og selvhjælpens moral, Kielland tror på. Og man kan sige om den moral hva man vil: sund er den, og praktisk er den med.”

Da Alexander L. Kielland reiste til Paris i mai 1878, så hadde han allerede vært på sin første utenlandsreise. Den foretok han i 1874 til Tyskland, der han blant annet var innom søsteren Kitty, som studerte i Leipzig. Turen varte i to måneder.

Da han reiste til Paris, var utgangspunktet mer dramatisk: Han ville reise til Paris for å se om det var hold i drømmen om å bli forfatter. Han hadde tenkt å bli der i to år, men det ble med seks måneder og et stort pengeforbruk. Oppholdet i Paris var først og fremst en modningsprosess. Han opplevde storbyen og oppsøkte ”det ukjente” i seg selv og i verden omkring. Følelseslivet var preget av pendlingen mellom frihet og motløshet, og han fikk hele tiden angrende tilbakefall over prosjektet.

Men han fikk lese sine ting, blant annet for Bjørnstjerne Bjørnson som skrev begeistret til forlegger Frederik Hegel etterpå. Forfatteren Kielland var lansert, og han tok en tur innom København på hjemveien for å forberede sin litterære karriere.

  Kielland blir forfatter

Vel hjemme kommer manuskriptene fra Kiellands hånd på løpende bånd: 1. mai 1879 kommer Novelletter ut, romanen Garman & Worse kommer i april 1880 og Nye novelletter og For Scenen i november samme år.

Alexander L. Kielland har mer på lager: Arbeidsfolk og Else i 1881, Skipper Worse og To novelletter fra Danmark i 1882, Gift i 1883 og Fortuna i 1884. I denne perioden dro han igjen til Danmark. Faren døde i 1881, omtrent samtidig som Kielland fikk solgt Malde Teglverk, og dermed følte han seg fri til å bevege seg som han ville. Han reiste til København i mars, og kom inn i kretsen rundt brødrene Brandes; Edvard og Georg. I juni flyttet hele familien etter, og dermed kunne Kielland utfolde sine sosiale evner. Hver lørdag holdt de åpent hus og samlet det som Danmark på den tiden eide av litterære størrelser i sine stuer. Her var også Bjørnson, Ibsen, Jonas Lie og Strindberg innom.

Tiden i København var frodig. Alexander L. Kielland fikk betydelig personlig oppmerksomhet fra omverdenen, og en følelse av å være i sentrum for det som foregikk. Han fikk et stort og interessert publikum i Danmark, og spranget over til den senere ensomheten i Stavanger var enormt. Likevel kunne ikke Kielland slå seg til med bare å spille rollen som velkledd posør. Han måtte bort fra det, han måtte ”hjem”.

  Den giftige

Alexander L. Kielland forvandlet den lille byen Stavanger og handelshuset Kielland til europeisk litteratur. Han brukte familiens historie med den elegante patrisierboligen Ledaal som sentrum, og diktet alt om til eget bruk i romanrekken som begynte med Garman & Worse i 1980. Alexander L. Kiellands romaner og fortelleringer kan leses som en sammenhengende fortelling om en voksende by og byens innbyggere, om lidenskaper og penger, om makt og moral. Personer går igjen fra fortelling til fortelling, et sted som hovedpersoner, et annet sted i bakgrunnen. Det er en by som gjennomgår dramatiske endringer med økonomiske kriser og konkurser, vekst og fall, på veien inn i det moderne samfunn. Da romanen Gift kom i 1883, ble Kielland av sine mange motstandere oppfattet som en giftig forfatter, en forfatter som virket nedbrytende på den herskende moral. Kielland søkte om diktergasje fra Stortinget, men Stortingets flertall sa nei. ”… betængeligt, om Staten skulde understøtte og med sin Anderkjendelse stempte en Forfattervirksomhed, som i alle Fald tildels formenes at staa i Modsætning til de inden Nationen herskende moralske og religiøse Begreber …”. (Flertallsinnstillingen, Stortingets gasjekomité 1885).

Dette avslaget gikk hardt innpå Kielland, og den økonomiske usikkerheten ved å være forfatter plaget ham i årene som fulgte. Han klarte ikke å kontrollere utgiftene og manglet faste inntekter.

  ”Jeg kan ikke længer skrive – hører du!”

”Jeg kan ikke længer skrive – hører du! Jeg ikke skrive længer – du forstaar vist ikke? – det er forbi – for Fanden! Begriber du det? – ak! ak! – du vil formodentlig fortælle mig, at det er en Stemning, som gaar over, men du kan spare dig, enten du tordner eller du hvisker dine snedigste Fløitetoner, jeg er dog død – død som de andre store Forfattere, der levede længer enn Talentet: Goldschmidt, Bergsøe og Fritjof Foss. Og jeg gaar imod Fattigdommen med 4 børn og en svagelig – nei! nei! nei! – det er ikke Tid for Spas af den Art; Tiderne ere onde for alle og jeg vil ikke klynke.” (Alexander L. Kielland, brev ti Bjørnstjerne Bjørnson, november 1885).

  Redaktør og borgermester Kielland

I oktober 1886 reise Alexander L. Kielland på sin andre tur til Frankrike. Den varer til juni i 1888, men var opprinnelig ment å vare lenger. Han var imidlertid ikke å styre etter at foreldrehjemmet ble ledig, han måtte hjem til Bredevannet og byen.

Selv om flere verker hadde kommet til etter Fortuna i 1884, stolte ikke Kielland lenger på at han kunne livnære seg og familien på forfattervirksomheten da han kom tilbake til Stavanger, og han lette etter fast arbeid. I 1888 lurte han på om han skulle stille opp til stortingsvalget som kandidat for det rene Venstre, men fikk ikke støtte for ideen og slo det fra seg. I 1889 var han redaktør for Stavanger Avis; målet var å være en ”Svøbe for Byen og en Fornøielse for Landet”. Kiellands direkte og pågående journalistikk irriterte mange av byens mektige menn.

I 1891 søkte Alexander L. Kielland regjeringen i Kristiania om å få stillingen som Stavangers første borgermester. Han møtte sterk motstand hjemme i byen, men til Bjørnstjerne Bjørnson skrev Kielland at han var ”skabt som en Borgermester og kjendt i hver Krog af min By”. 12. desember 1891 ble han utnevnt til borgermester av regjeringen.

”Hans bysbarn var ikke akkurat milde mod ham i disse ti kummerlige borgermesteraar; og skjønt han aldrig direkte sa det, ved jeg at det var ham en bitter skuffelse, og han græmmet sig dybt over at være sat ud af spillet”, sa Baby Kielland, Alexander L. Kiellands datter.

Alexander L. Kielland var borgermester i Stavanger inntil han flyttet til Molde i 1902 og ble amtmann i Romsdal.

De siste årene hadde Alexander L. Kielland mange opphold på Bergen Kommunale Sygehus. Han døde stille natt til 6. april 1906. 11. april ble han bisatt fra Stavanger Domkirke og gravlagt på Lagård Gravlund.
 

 Linje: Solid, #CCCCCC, 11X440px

Tekst:

Elisabeth Hovland. Publisert første gang i programbok for Alexander L. Kielland-jubileet 1999.

Kilder:

· Tor Obrestad: Sannhetens pris (Cappelen, 1996)
 · Gerhard Gran: Alexander L. Kielland og hans samtid (Dreyer, 1922)
 · Einar O. Risa: Tekst til plakatserie, Alexander L. Kielland-jubileet 1999

Google+