Hopp til hovedinnhold

Å lese langsomt

Å lese langsomt

Livet er for kort til å lese alt. Så hvilke bøker skal du velge? Og skal du lese hurtig eller langsomt? Vi har spurt Sølvbergets litteraturvitere Hild og Christian. 

Da vi åpnet 1. etasje på Sølvberget begynte vi med såkalte 1-ukes-lån. Altså bøker med 1 ukes lånetid. Nå har konseptet til og med spredd seg til fagbøkene i 3. etasje. Men for Hild og Christian grenser dette til blasfemi. De sverger nemlig til saktelesing.

 

Langsomt altså? 

JOURNALISTEN: Hvorfor leser dere så langsomt? Er ikke livet litt for kort? 

 

HILD: Jeg synes det er bra å lese langsomt. Jeg kjenner mye motstand når det er snakk om «hurtiglesing». Jeg har ikke lyst til å telle hvor mange bøker jeg leser, eller ha noe mål om å lese så og så mange bøker i året, eller sette lesingen i et slags system. Jeg vil ikke pløye gjennom bøker bare for å gjøre det. Likevel leser jeg hele tiden. Jeg vet ikke hva jeg skal med all lesingen, men det er meningsfullt, og det er jo mye, er det ikke? 

 

JOURNALISTEN: Litteraturviteren Harold Bloom er jo en forkjemper for saktelesing og nærlesing - aller helst av et av verkene han selv har kanonisert i The Western Canon. Samtidig kan han skryte av å kunne lese 1000 sider på en time. Men det er kanskje en nyttig teknikk for å kunne få en oversikt over hvilke bøker han eventuelt skal dykke dypere ned i? 

 

HILD: Det hadde sikkert vært nyttig å lære en hurtiglesingsteknikk, men da vil jeg nesten ikke kalle det «å lese». Selv kikker jeg på bøker og leser om dem, for finne ut om jeg skal lese dem. Da stoler jeg på at jeg kan vurdere ut ifra det jeg vet om litteratur, men det er jo ikke alltid sånn, og jeg risikerer å havne i et veldig ensidig lesespor. Der er jeg nok allerede, dessverre. Men – jeg har en viss oversikt likevel, jeg jobber tross alt på et bibliotek. Jeg følger med på nye bøker, og leser nok en del som jeg kanskje ikke ville ha lest dersom jeg hadde hatt en annen jobb. Kanskje jeg til og med leser litt for fort noen ganger! 

Graven til Eleanora Aquitanias

Om hun leste hurtig eller langsomt, vet vi ikke. Men Eleanora Aquitanias følte trolig at hun ikke fikk lest nok i løpet av sine 67 leveår, siden hun tilsynelatende forsøkte å ta med seg en bok i graven.    

 

JOURNALISTEN: Du da Christian? Jeg har hørt rykter om at du begynte på en bok for 5 år siden, og ennå ikke er ferdig? 

 

CHRISTIAN: Ja, jeg liker å lese langsomt. Noen ganger kan til og med pulsen stige idet jeg blar om, og jeg må dobbelsjekke at jeg ikke hoppet over en side. Men jeg tror dette kommer av en respekt for litteraturen, i tillegg til store forventninger til hva den kan gi meg. Forventningene stammer nok fra tidligere leseropplevelser og da lengselen etter å nesten bli en del av en bok som får deg til å glemme tid og sted, samtidig som den tar deg med til et parallelt univers. Jeg har f.eks. hatt sånne opplevelser med Kafka, Proust, Borges, Calvino, Pessoa og Knausgård

 

Litteratur - en (ny) religion? 

CHRISTIAN: Det er noe nesten magisk ved virkelig god litteratur. Jeg er ikke religiøs, men jeg tror opplevelsen av litteratur av og til er det nærmeste jeg kan komme den fantastiske opplevelsen det f.eks. må ha vært å høre fortellingene om de norrøne gudene i førkristen tid. Det høres kanskje litt voldsomt ut, men tror ikke dere også at litteraturen kan ha en sånn rolle? Og at den rollen er ganske viktig, nå som alle gudene er døde og englene og healerne har kommet tilbake? 

 

HILD: Litteraturen kan helt klart ha den samme rollen som religionen, for noen. Litteraturen har evnen til å skape mønstre og mening, til og med forklaring, eller en slags «sannhet» – altså mye av det samme som vi søker i religionen. I tillegg kan litteraturen mange andre fantastiske og viktige ting. For eksempel fryse tiden, sette ord på eksistensen, punktere ensomheten, trøste, løfte, gi oss opplevelsen av at det finnes noe større, noe vakrere, eller få oss til å innse at livet er fint, tross alt. Hvem trenger engler og healere da?  

 

JOURNALISTEN: Men er det ikke også en fare knyttet til denne store respekten og troen på litteraturen? 

 

CHRISTIAN: Jo, jeg tror jeg skjønner hva du mener. Når teksten får autoritet på denne måten kan du, avhengig av hvor lett påvirkelig du er, bli endret av teksten. Det er jo for så vidt et kvalitetstegn også - at teksten så å si klarer å hacke seg inn i personligheten og endre den. For en erfaren leser vil en sånn prosess i større grad være en fruktbar dialog. Men for en uerfaren og gjerne yngre leser kan en slik underkastelse, om vi skal sette det litt på spissen, potensielt sett få dramatiske følger leseren ikke så komme. Allikevel vil jeg ikke gå så langt som å påstå at virkelig god litteratur kan være farlig. Dårlig litteratur derimot...

Men det nærmeste jeg kommer en slik uheldig påvirkning var da jeg leste Prousts På sporet av den tapte tid etter videregående. Først må jeg jo si at dette er en av de beste og mest positivt utviklende leseropplevelsene jeg noensinne har hatt. Det var vel da den lidenskapelige sakteleseren i meg ble født. Men en relativt stor del av dette enorme verket handler om sjalusi og fortellerens nevrotiske og paranoide kjærlighetsforhold til en bifil kvinne. Jeg var altså 18 år, studerte Ex Phil, drømte om å bli forfatter, professor i litteratur eller noe i den duren. Så en så kanonisert forfatter som Proust var som en gud, og jeg var selvfølgelig helt oppslukt av teksten. Så oppslukt at jeg faktisk tror mine egne forelskelser, uten at jeg var klar over det, ble påvirket av det paranoide og sjalu hos Proust. Og det at jeg ikke var klar over det - det er vel der en potensiell fare ligger, enten du er i kontakt med religion, litteratur, ideologier, politikk, foreldre, venner osv.   

Mørkredd

JOURNALISTEN: Men har du noen gang vært redd for en bok? Altså at du vil, men kvier deg for å lese den? 

 

CHRISTIAN: Ja, jeg har lenge hatt lyst til å lese romantrilogien til Samuel Beckett (som består av Molloy, Den unevnelige og Malone dør). Men jeg må ærlig innrømme at jeg er litt redd for Becketts mørke. Som ikke bare er mørkt, men eksperimentelt. Målet må allikevel være å kunne besøke dette mørket, og holde det på kontrollert avstand, samtidig som opplevelsen ikke punkteres. 

 

Here we are now, entertain us...

JOURNALISTEN: Så vi kan altså slå fast at dere ikke leser for underholdningens skyld? 

 

HILD: Ja, litteratur er ikke underholdning, litteratur er blodig alvor, selv om noen vil si at dette er et litt snobbete litteratursyn. Jeg tror også at det er noe udefinerbart ved god litteratur, noe som treffer oss i dypet et sted, og som er vanskelig å forklare.

 

CHRISTIAN: Jeg blir ofte underholdt av litteraturen, men jeg oppsøker den ikke med den hensikt. Den typen underholdning søker jeg heller i TV, film og musikk. Jeg har nok heller en litt Knausgårdsk holdning til litteraturen - altså at den kan få meg til å se livet og verden på nye måter. Og jeg har alltid vært fascinert av bøker som er kjent for å ha flere lag av betydning, som for eksempel Dantes guddommelige komedie. Eller når en av verdens mest beleste menn - Harold Bloom - sier at det alltid vil være noe uhåndgripelig ved diktene til Emily Dickinson, at han aldri blir ferdig med de, og at han alltid har problemer med å forklare de for studentene sine. 

 

Samlere

CHRISTIAN: Denne holdningen til litteratur har også ført til at jeg har blitt en samler. Jeg samler på gode formuleringer - markerer de i teksten, og av og til skriver jeg de til og med inn i en notatbok. Jeg er likesom litt redd for at jeg skal glemme alle disse fantastiske formuleringene og beskrivelsene.  

Fra romanen Nær livets ville hjerte av Clarice Lispector (norsk oversettelse fra 2016), som for tiden leses langsomt av Christian. 

 

HILD: Ja, det er veldig fint å samle på den måten. Jeg skriver ofte om det jeg leser, i notatbøker. Også sitater, men for det meste forfølger jeg tanker jeg har funnet i bøkene, og forsøker å forstå dem fullt ut. Det hører vel med til saktelesingen; å skrive blir en del av det å lese. Jeg tenker også at det handler om respekt for litteraturen, at det rett og slett er frekt å ikke dvele ved den, reflektere over den. 

 

Overdose

INTERVJUEREN: Men kan det ikke av og til bli litt for mye av det gode? 

 

CHRISTIAN: Joda, det aller tyngste jeg noensinne har forsøkt å lese er Estetisk teori av Theodor Adorno. Adorno var dypt inspirert av modernistisk litteratur, og forsøkte i Estetisk teori å skrive teoretisk om moderne kunst som en modernistisk forfatter. Det var mildt sagt en forvirrende opplevelse, og trolig en av grunnene til at jeg etter hvert ble ganske lei av litteraturstudiene ved UiB.

Ellers er jeg for eksempel fascinert av diktene til Paul Celan, og Vergils død av Hermann Broch. Men det er noe nesten umenneskelig ved tekstene. De er så utrolig vanskelige å fordøye. Vergils død har jeg begynt å lese mange ganger, men hver gang må jeg avbryte lesingen etter 10-20 sider. Og når jeg gjenopptar lesingen etter noen måneder må jeg som regel gå gjennom forrige leserøkt før jeg leser videre. Når det gjelder Paul Celan er det jo snakk om dikt - altså mye kortere tekster - men Celan anså selv tekstene som flaskeposter og han hadde vel en slags angst for forståelse og klarhet. Jeg har aldri tatt hallusinogene stoffer, men jeg kan forestille meg at opplevelsen av å lese disse diktene kan ligne en trip. Så både Celan og Broch blir litt for mye av det gode. Men gjerne i små doser av og til, bare for å sette hjernen ut av spill. For eksempel dette (vakkert, men vanskelig å forstå):

MED BREV OG KLOKKE
Voks
å forsegle det uskrevne med,
det som gjettet
navnet ditt,
det som kodet
navnet ditt.

Kommer du nå, svømmende lys?

Fingre, som også er voks,
dratt gjennom
fremmede, stikkende ringer.
Tuppene smeltet bort.

Kommer du, svømmende lys?

Klokkas vokskaker tidstomme, 
biestokken bryllups-,
reiseklar.

Kom, svømmende lys.

Christian med Vergils død

Her ble det for mye for Christian. Etter 10 sider med ekstremt modernistisk prosa var det ikke annet å gjøre enn å sovne. 

 

JOURNALISTEN: Hva med deg da, Hild? Kan litteraturen av og til bli for tung og, som Christian sier, nesten umenneskelig? 

 

HILD: Ja, Slottet av Kafka syntes jeg bare var deprimerende, dyster og vanskelig. Og jeg måtte gå på skole for å lese Dante, jeg hadde aldri greid det alene (på originalspråket, til mitt forsvar). Men Dante-kurset både åpnet og lukket Den guddommelige komedie, gjorde den utilgjengelig samtidig som jeg fikk den grundig forklart, og jeg for så vidt syntes den var fantastisk. Hvis litteraturen er uhåndgripelig blir det kanskje litt feil å gå på skole, og liksom få servert en ferdig lesning?

 

Å skrive livet 

HILD: Men for meg er forbindelsen mellom litteratur og liv viktig. Jeg er svak for de forfatterne som liksom greier å skrive livet (ikke nødvendigvis «virkeligheteslitteratur»!). Som Knausgård, og Proust, selvfølgelig. Jeg har strevd mye med På sporet av den tapte tid, og det finnes mange passasjer jeg opplever som kjedelige og langdryge i Min kamp også (gjemme øl i skogen, gå på fest – da synes jeg at potetskrelling og tekoking er mer interessant, fordi slike små, konkrete beskrivelser er så viktige for romanuniverset). Men disse verkene er egentlig ikke vanskelige å lese, og begge gir meg raskt en fornemmelse av å være der, inni bøkene, og se det Marcel eller Karl Ove ser, og oppleve det de opplever – selv om det bare er å ligge i sengen og se på dagslyset, eller å skrelle poteter. Samtidig som lesningen overfører noe verdifullt til opplevelsen av mitt eget banale liv, til mine egne tanker og følelser.

HILD: Jeg er også veldig glad i Pessoa. At livet hans er litteratur... Det at han har en vanlig, kjedelig jobb, og det egentlige livet begynner når han kommer hjem og kan tenke og skrive, og gli inn og ut av de ulike alteregoene sine. Og jeg liker det ydmyke ved Uroens bok, bare lapper i en koffert, liksom.

 

Hvilke bøker passer best til saktelesing? 

JOURNALISTEN: Når jeg hører dere snakke virker det som om det er enkelte bøker som passer bedre til saktelesing enn andre? Og har dere noen fremtidige eller tidligere leseprosjekt som kommer til å bli spesielt langsomme?   

 

HILD: Ja, noen bøker passer bedre til saktelesing enn andre. Det må på en måte være bøker som innbyr til refleksjon og undersøkelse. Jeg har alle dagbøkene til Olav H. Hauge, men jeg har ikke lest dem ennå, fordi jeg tenker at jeg må det gjøre en gang jeg får god tid. 

HILD: Til nå har jeg tenkt ”På hytta, kanskje”, ”I permisjonen, kanskje”, men det har ikke blitt sånn. Nå tenker jeg ”Når jeg blir pensjonist, kanskje”. Jeg vet det jo ikke, men jeg ser for meg at det er et saktelesningsverk, for min del i alle fall. På grunn av omfanget, og fordi jeg liker å fordype meg i denne forbindelsen mellom liv og litteratur som må være relevant her, det er jo dagboken til en stor dikter. Og jeg ser dessuten for meg at det er mange referanser i bøkene som jeg kommer til å stoppe opp for å undersøke.. Det kommer til å ta lang tid, og jeg gleder meg til å få den tiden.

Men - saktelseningsbøker kan også være mindre, "enklere" bøker. Jeg brukte lang tid på Dam av Claire-Louise Bennett i sommer, og det var ikke bare fordi det er enda vanskeligere for småbarnsforeldre å få lese på ferie enn i hverdagen. 

 

CHRISTIAN: Et åpenbart eksempel jeg allerede har vært inne på er Prousts På sporet av den tapte tid. Men ellers er det mye poesi jeg håper å få nok tid og ro til å lese, f.eks. Duino-elegiene av Rilke.

Et annet prosjekt, som jeg trolig må utsette til jeg blir pensjonist, er den kabbalistiske klassikeren Zohar (på norsk: Stråleglansens bok). Tekstene innen jødisk mystikk har et vilt og utrolig lekent forhold til Toraen, og da særlig Mosebøkene. Zohar er altså tolkninger, eller som Harold Bloom kaller det: geniale feiltolkninger, av religiøse tekster. Forfatterne, eller mystikerne, er så besatt av de tekstene de studerer at de tilsynelatende kommer inn i en tilstand av galskap eller rus, hvor elementene i teksten mildt sagt får nytt liv: bokstaver blir levende, betydningen av ord blåses opp til å bli små apokryfe historier osv. Samtidig som dette er jødisk mystikk er det også en form for litterær mystikk, ettersom forfatterne er så ekstremt opptatt av språkets muligheter. Dette har vært en viktig inspirasjonskilde for mange moderne kunstnere og teoretikere, som Kafka, Paul Celan, Walter Benjamin, Anselm Kiefer og Harold Bloom. Zohar har de siste årene blitt oversatt til engelsk og består av 12 bind med ekstremt mange fotnoter. Så dette må jeg enten spare til jeg blir pensjonist, eller lese kortere deler innimellom. 

Google+