Hopp til hovedinnhold

80-tallsarmadaen vinner igjen

80-tallsarmadaen vinner igjen

Ernest Clines siste science fiction-fest -  "Armada" - er enda en hjertevarm hyllest til 80-tallet. 

«Ready Player One», Clines debutroman, var en heidundrende scifi-nostalgitripp der mer eller mindre sære fenomener på 80-tallet sto sentralt. Den var usedvanlig underholdende, og jeg skylder kollega Mette her på biblioteket mange takk for tipset. Forventningene til oppfølgeren «Armada» er naturlig nok store, og Cline skuffer neppe blodfansen med denne stjernekrigvarianten. Skillet mellom oppriktig hyllest og rent tyveri fra store fenomener i populærkulturen er av og til vanskelig å få øye på, men Cline leverer nok avvæpnende sjarm til at han slipper unna med det meste.

Nerdene 

Kort oppsummert: Nerdene redder verden (igjen). 19 år gamle Zack Lightman er blant verdens ypperste i dataspillet «Armada». En helt vanlig skoledag kikker han ut vinduet og oppdager et romskip (jada…). Etter få sider avsløres det at alle filmene, bøkene og tv-seriene om nettopp utenomjordiske angrep og stjernekriger egentlig har vært en måte å forberede verden på the real thing:

Star Wars, Star Trek – all of those sci-fi movies, novels, TV shows and videogames I’ve been playing my whole life – they were all designed to prepare the people of the world for a real alien invasion.

Søkt? Joda. Men på tross av slurvete språk og generell sleivete stil blir det ganske så spennende.

På jakt etter flere scifi-tips? Sjekk denne anbefalingslisten

Referanser

Du trenger ikke være skolert i 80-talls science fiction og dataspill for å ha glede av denne boken, men jeg måtte slå opp en hel del sitater og henvisninger. Sitater og henvisninger som StarTrek- og StarWars-fansen sikkert tar uten problemer.

Noen dypere mening eller budskap finnes ikke. Det eneste boken leverer er mye moro. Og det er jo lov. Blant de mer interessante teoriene er denne om hvorfor eventuelle romvesener angriper Jorden:

Maybe they seeded life on Earth millions of years ago, and now they’re here to punish us for turning out to be such a lame species and inventing reality TV and shit?

Cline leverer altså varene, men det spørs om han ikke må bevege seg et stykke bort fra nostalgien i de kommende bøkene dersom han skal bli noe annet enn en artig parentes i scifi-historien.

PS: Musikken har også denne gangen en sentral rolle i Clines bok. Det henvises stadig vekk til mixtapen «Raid the Arcade». Den 80-tallstunge spillelisten har jeg gjenskapt i Spotify

 
Google+