Hopp til hovedinnhold

1968-generasjonen i norsk litteratur

Tove Nilsen Skyskraperengler

Med et bibliotekarblikk fra en som levde i etterdønningen av opprørstiden.

Peps Blodsband

Min tid på bibliotekutdanningen var preget av veggaviser og demonstrasjonstog. Det var svære allmøter hver uke og lørdagsunderholdningen foregikk på Chateau Neuf med politiske diskusjoner med Tron Øgrim og Stalin-Knudsen og Edvard Hoem og Pål Steigan. Det var morsomt og lærerikt og aldeles vidunderlig kaotisk.

Politisk musikk og bøker

Musikk var politisk: Kjerringrock med «Å å å, jenter», Peps Blodsband fra Sverige med «Høg standard», ingen reiste til Spania, fordi fascisten Franco henrettet fem unge baskere i 1975.

Forfattere skrev politiske bøker – de skrev romaner – men alle med respekt for seg selv skrev samfunnskritiske fortellinger om jenter som fant seg selv, jenter som valgte abort, gutta som reiste på studieturer til Albania og som vant over høyresida i EEC-kampen.

Noen av disse bøkene holder nok litterære mål den dag i dag, noen gjør det ikke. Jeg er ikke sikker på om forfatterne er superstolte av sine første romaner, men uansett var de aktive barn av sin tid og speilte et engasjement som mange av oss savner i dagens individ-fokuserte fortellinger.

Jeg er ikke sikker på om forfatterne er superstolte av sine første romaner, men uansett var de aktive barn av sin tid og speilte et engasjement som mange av oss savner i dagens individ-fokuserte fortellinger.
Aud Jorunn Aano
Tove Nilsen, Toril Brekke, Edvard Hoem, Tor Obrestad, Espen Haavardsholm, Dag Solstad og Jon Michelet var hete navn i Norge. I våre nordiske naboland skrev Jan Guillou den første propalestinske kriminalboka; den første i serien om Carl Gilbert Gustav Hamilton. Suzanne Brøgger skrev seg inn i våre hete jentehjerter og kropper med Creme Fraiche og damene i USA satte hoder og tanker i brann med «Kvinner» og «Det blødende hjerte» og Erica Jong jublet seg gjennom «Jeg tør ikke fly».

Det var store tider å være ung på, det var en tid der ingen satt på de absolutte sannheter. I hvert fall ikke politikere. Jeg husker vi kunne ikke gå i samme tog som Ap og mente konsekvent at alt politi støttet det bestående.

Det var mye tull og masse feil og en haug med feilslått opposisjon. Men det var en tid med en utrolig kreativitet, med ønsker om å spørre istedenfor å lytte, å opponere istedenfor å adlyde. Det var kjekt!

Sølvberget har i anledning 50-årsjubileet for 1968 plukket fram forfattere som var en del av denne bevegelsen og som har etablert seg som solide, gode anerkjente norske fortellerstemmer i årene etterpå.

Det var store tider å være ung på, det var en tid der ingen satt på de absolutte sannheter. I hvert fall ikke politikere. Jeg husker vi kunne ikke gå i samme tog som Ap og mente konsekvent at alt politi støttet det bestående.
Aud Jorunn Aano
Tove Nilsen

Tove Nilsen debuterte med «Aldri la dem kle deg forsvarsløst naken» (1974), som kan leses som et innlegg i den pågående abortdebatten. «Helle og Vera» (1975) handler om lesbisk kjærlighet, og novellesamlingen «Hendene opp fra fanget» (1977) og romanen «Gerhard» (1978) befestet Nilsens ry som engasjert forfatter. Tove Nilsen har i alle år gitt ut gode fortellinger og var med å starte trenden med oppvekstskildringer fra drabantbyer. Ikke mange elever i videregående skoler har unngått «Skyskraperengler». Nilsen er fortsatt en aktiv forfatter med en stor leserskare

Espen Haavardsholm

Espen Haavardsholm er det ganske stille rundt for tiden, men han var virkelig en del av gjengen. Den boka som gjorde størst inntrykk på meg var Albania-hyllesten «Historiens kraftlinjer». Den boka er vel bortimot ufrivillig komisk i dag, men Haarvardsholm bør heller huskes for sine fine ungdomsskildringer om unge menn drift, boka om Kalle og Reinert, for eksempel.

Edvard Hoem

Edvard Hoem var også en av de superradikale. I dag er det vel knapt en sjel som ikke har lest Hoem dine bøker om utvandringen til USA eller sunget hans flotte tekster til jul eller blitt rørt av hans foreldres spesielle kjærleikshistorie i «Mors og fars historie». Men Hoem var først og fremst politisk forfatter i starten, men alltid med vakkert og poetisk språk. Sliternes ord og kampen mot utflytting i «Anne Lena», «Gi meg de brennende hjerter» og «Kjærleikens ferjereiser». Ingen forfatter å kimse av.

Toril Brekke
Jenny har fått sparken

Toril Brekke debuterte med «Jenny har fått sparken» - en roman om en aksjon for å la Jenny på 60 år få beholde jobben sin i brødfabrikken. Ikke verdens beste bok, men som vanlig med et brennende engasjement for de svake og undertrykte. Brekke har skrevet bøker i alle år, men i 2001 befestet hun sin posisjon som historisk romanforfatter med «Sara», og i 2002 utgav hun «Paal Brekke. En kunstner. Et liv», biografien om faren. Med «Brostein» (2003) og «Bergskatt» (2004) videreførte hun sitt historiske romanforfatterskap, og med «Drømmen om Amerika» (2006), «Gullrush» (2008) og «Det lovede landet» (2010) har hun skrevet den nye, store utvandrerberetningen.

Dag Solstad 

Dag Solstad – kanskje den største av de røde, har i alle år hatt et stort publikum. Det politiske har alltid vært en følgesvenn i hans fortellinger, men humoren, lidenskapen, oppfinnsomheten, språkføringen og det unike i hans romaner har overskygget eventuelle kritikere. «25 septemberplassen» om kampen mot og seieren over EEC står som en påle den dag i dag. «Gymnaslærer Pedersen…» er et oppkomme av komedie og tragedie. «Genanse og verdighet» er en av etterkrigstidens aller beste norske romaner!

Gerd Branterberg

Gerd Branterbergs fabel-aktige og fabelaktige «Egalias døtre» er storartet i sitt omvendte verdensbilde . En satire om fantasilandet Egalia, landet der alt er annerledes, men likevel likner noe vi kjenner. Her er det kvinnene som har makten og undertrykker menn. Til alles og mødrelandets beste tilpasser mennene seg deres fruedømme.

Det føltes som om vi stod sammen med raddisene og ropte utenfor fengselet der vår helt var urettmessig anklaget for mord av grusomme nynazister : «STÅ PÅ KRAVA THYGESEN, VI SKAL FÅ DEG UT IGJEN!»
Aud Jorunn Aano

Jon Michelet

Jon Michelet – vår nylig avdøde flotte forfatter har blitt folkeeie med bøkene om krigsseilerne. Men Michelet var alltid en populær forfatter og en skikkelig machomann i sine yngre dager.

Bøkene om Thygesen ble lest sønder og sammen av meg og min generasjon, og det føltes som om vi stod sammen med raddisene og ropte utenfor fengselet der vår helt var urettmessig anklaget for mord av grusomme nynazister : «STÅ PÅ KRAVA THYGESEN, VI SKAL FÅ DEG UT IGJEN!»

Sauda streik Tor Obrestad

Tor Obrestad

Tor Obrestad: Rogalands-forfatter som fikk et velfortjent litterært gjennombrudd med «Sauda! Streik!». Men utgangspunkt i den reelle streiken i arbeiderbastionen Sauda drar Obrestad leseren gjennom kamp og konflikt, klasseskiller og arbeiderbevegelsen. Samhold og varme. Men han forteller også om misbruk av alkohol og familier som går til grunne i rus og pengespill.

Noen av disse bøkene er kanskje gått litt ut på dato, men samtidig viser det en periode av Norge og den vestlige verden der kritikken, opprøret, men også optimismen rådde. Og bøkene gir også et bilde av hele forfatterskap.

Jeg tror at vi som fikk være studenter og unge og leve livet i etterdønningene av 68-opprøret i USA og Frankrike fikk en god start på voksenlivet.

Aud Jorunn Aano, født i 1955
Fritt etter egne meninger og hukommelse

I vinter hadde journalistene Eva Bratholm og Joar Hoel Larsen bokprat på Sølvberget om det dramatiske året 1968. Hør dem her:

 

 

Husker du?

Et innlegg delt av Stavanger bibliotek (@stavangerbibliotek)

Google+