Hopp til hovedinnhold

Kurt Johannessen. Hva er performancekunst?

Kurt Johannessen "Sjokoladekakeperformance"

«Det å undersøkja noko i håp om å finne noko ein ikkje kan forklåra.» (Kurt Johannessen, fra Danbolt, 2018, s. 18)

Når en ser på kunst og forskjellige tolkninger av den, så må en huske å betrakte kunst som bilder, noe visuelt. Kunst skaper bilder. I performance skapes bildet av kunstnerens kropp som utfører en handling. Dette har igjen gjerne en interaksjon med publikum  hvor bildet fortsetter å vokse og fortolkes inne i deres hoder.

Opprinnelig skulle performance bare oppleves, og øyeblikket performancen varte skulle bare være det det var. Videreformidling av verket skulle kun skje gjennom publikums gjenfortellinger av sine opplevelser av dette øyeblikket performancen varte. Men i senere tid har det blitt mer vanlig å bruke dokumenterende medier, og gjerne også arrangerte foto og video som en følge av det. Disse regnes også i mange tilfeller som en stor del av verket. 

Når jeg skal skrive om Kurt Johannessen, som er en av Norges mest anerkjente performancekunstner, så kan jeg ikke komme utenom mitt eget møte med ham som lærer og  inspirator. Det er fordi tolkningen av hans verk, sammen med tolkningen av kunsthistorien, har hatt betydning for min utvikling som kunstner. Dens influens har gjort meg i stand, til å kunne bygge mine egne kunstverk. Så her står altså Kurt Johannessens performancekunst sentralt for meg.

Derfor måtte jeg denne gang gå litt bakover i tid og sjekke om jeg ser det samme nå som jeg gjorde den gang. Nå har jo også kunsthistorien skrevet seg i den tiden jeg var kunststudent på 90-tallet, slik at det hele kommer i et mer analysert perspektiv enn da jeg var fersk og midt oppi det hele. Dette gjelder også i aller høyeste grad Kurt Johannessens performance som også fulgte oss i Bergen med jevne mellomrom gjennom studietiden.

Kurt.Johannessen.2007

Bøkene om Kurt Johannessen

Jeg dukket ned i de to bøkene av Kurt Johannessens samlede virke som performancekunstner i Norge.

Boka “Kurt Johannessen 2007-2017", innledes med en forklarende tekst av Gunnar Danbolt (Danbolt, Nordby og Johannessen, 2018, s.9-40), som setter det hele i et historisk perspektiv. Samtidig går han i gang med analyseringen av det ikke analyserbare som han selv poengterer.

I boka “Kurt Johannessen” (Echoff, Hauge, Eikemo og Johannessen, 2007, s.25-40)er det ikke mindre enn min egen professor, Øystein Hauge, ved “Fakultet for kunst, musikk og design” ved Universitetet i Bergen som skriver. Han kjenner jeg godt, og har en erfaring med at den mest kryptiske handling klarte han på et eller annet magisk vis å sette fingeren rett på spikeren, når det gjaldt tolkning og hva som lå bak. Han var god å ha som professor når man hadde en vag fornemmelse av hva man selv hadde gjort, men ikke klarte å sette ordene på. Han fikk sagt det. Som kunstner kunne en bare kjenne etter om det føltes riktig eller ei, som en psykolog som prøver å tolke hvor problemstillingene ligger i livet ditt.

Bøkene av Kurt Johannessen

Kurt Johannessens bøker gjør ham også til en naturlig forbindelse til biblioteket. Bøkene hans har fått plassering i dikthyllene hos oss, men jeg synes tekstene hans utfordrer diktsjangeren mer enn den føyer seg inn. Dette siden den glir inn i det visuelle språket og trekker ut tekstlinjene derfra, hvor en kan sjelne den visuelle verden bakom ordene. Noen ganger er også ordene det visuelle bildet. Noen av bøkene er også illustrert, og illustrasjonene har et samspill med teksten på en måte som ikke er vanlig, snarere enn at de bare illustrerer den (zeth.no.).

 

Kurt.Johannessen.Øvingar.Andre Øvingar

Mitt første møte med Kurt Johannessens bøker, var rett etter hans performancekurs på Kunstskolen i Rogaland i 1996 hvor jeg selv gjennom kurset hans hadde nettopp blitt introdusert for kunstformen hans. Det var mektig og ekstremt inspirerende, og da bøkene hans dukket opp i skolebiblioteket vårt, fikk tekstene i dem en dimensjon jeg ikke hadde oppdaget før, sett i lyset av det jeg nettopp hadde vært med på og opplevd. Bøkene var to bittesmå, hvite og kvadratiske bøker med titlene «Øvingar» (Johannessen, 1994)  og «Andre Øvingar» (Johannessen, 2001).

Her stod det små tekster som: «Bli plutselig ein ulv» og «Gå ut på ei slette. Peik ut ei retning. Ta bind for augene og snurr deg rundt til du blir ør. Prøv å finne den retninga du peika ut. Gjenta til du lukkast.» eller «Sov mellom to steinar» eller «Stå opp midt på natta, spis to grønne eple og les eit eventyr».

Disse tekstene er ikke noe en kan forklare, men jeg synes det er helt utvilsomt at de trigger fantasien hos meg som leser. Tekstene er utsprunget av Kurt Johannessens fantasi, og de overleverer fantasi til andre. Ikke bare det det selv er, men det det genererer i andre er likeså viktig. Det er veldig lett å få et bilde i hodet av handlingene som er beskrevet, og formaningen i tekstene er til deg, så en setter automatisk seg selv inn i dem, hvor de spinner videre i din egen fantasi. Her er bildene av handlingene tenkt, og dannes i hodene på kunstner og publikum. En tenkt handling.

Michel.de.Montaigne.bilde

Ordet «Om...»

Flere av disse små diktbøkene har titler som begynner med ordet «Om…», som: «Om sjokoladekake» (Johannessen, 2018), «Om det transparente»(Johannessen, 2015), «Om røynda og konstruksjonane»(Johannessen, 2016), «Om tid»(Johannessen, 2014) og «Om tankar»(Johannessen, 2013). Disse refererer til det subjektive essayets verden, hvor den første essayist Michel de Montaigne (Compagnon, 2015), ofte kalt essayets far, på 1500-tallet begynte samtlige av sine essays med ordet «Om…». Han skrev om forskjellige ting hvor tankene sine fikk fritt utløp, gjerne ispedt filosofiske referanser. Montaigne, ved siden av å være pensjonert høyesterettsdommer på sine 40 år, hadde trukket seg tilbake til borgen sin hvor han bodde. Her hadde han innredet en skrivestue i et tårn, med en samling bøker som han hadde fått forært av en kjær venn. Montaignes alminnelige vesen som menneske, kommer godt fram i tekstene og filosoferingen hans rundt de forskjellige temaer. Vi leser hvordan han fritt og freidig bare bruker sitater fra filosofer som han har risset inn i takbjelkene i biblioteket sitt. En forfatter som har skrevet mye om Montaigne er Arne Melberg. Han har skrevet en bok kalt: “Essayet” (Melberg, 2013) hvor han gjengir kjente essayisters tekster opp gjennom litteraturhistorien. En veldig interessant bok med innledende historikk og sammenligning om Michel de Montaigne.

EnSommerMedMontaigne

Hvis en ikke vil gå i gang med en slik tung bok, er den lille gule pocketboka «En sommer med Montaigne» av  Antoine Compagnon (Compagon, 2015) å anbefale. Et av de mest kjente betraktningene til Montaigne, er når han omtaler sine egne tanker og assossierer dem med en hest som har løpt løpsk. Han sier bare tankerekkene sine høyt, og assistenten hans skriver dem ned fortløpende.

Om ordet «Om..» kan man også si i denne sammenheng at det refererer til onomatopoetikonet som blir brukt i meditasjonssammenheng, i ZenBuddhisme for å roe ned, rense hjernen for tanker og se innover, og gjerne få en høyere innsikt eller sanseinntrykk fra omgivelsene. Meningen er å være tilstede og oppdage den alminnelige verden på ny. Dette er også absolutt elementer som ligger i noe av tekstene til Kurt Johannessen sine diktbøker. 

Assosiasjoner

Jeg vil si at Kurt Johannessen på mange måter er den norske billedkunstens svar på forfatteren Erlend Loe, (Loe, 2019) fra litteraturen. Med sine underfundige og enkle kommentarer, rommer i realiteten tekstene så mye mer enn bare akkurat de ordene en leser. Kurt Johannessens små setninger om handlinger, minner om dem, og har en naivistisk humor som også ligner. Dette kommer godt til uttrykk i boken om Skansemyren Fotballag som spiller i 7.dimensjon (Johannessen, 2005). Her blander Kurt Johannessen noe helt konkret, som det å spille på dette bestemte fotballaget, lagspillerne, banen, gressplenen, fotballen, målet og grusbanen, strategi-møter og -planer, og den tenkte fantasien, med billedkunsten. I form av handlinger, tenkt fantasi og absurditeter som gir seg utslag i fotnoter, samt visuelle vidunder som har elementer av zenbuddisme i seg (Echoff et al., 2007, s. 37-38). Som de illustrerte bildene hvor lagspillerne har operert inn glimt i øyet, eller headset med gress hvor en skal kunne høre gresset gro, samtidig som man klipper plenen. Boka igjen har også blitt til et performanceforedrag.

Kurt.Johannessen.FotballMedMeir

Postmodernisme

I billedkunst kan teksten gjerne være sekundær. I modernismen skulle alt skrelles inn til beinet, verket skulle være autonomt og det hersket ofte en streng formalitet. Etter Modernismen plukkes alt i biter, kunsten skal også ofte agere i forhold til sine omgivelser og vokse sammen med betrakteren. Det holder ikke bare at kunstverket er autonomt m.a.o. nok i selg selv, som var modernismens opprinnelige misjon.

I dette bruddet med Modernismen, kommer tydelighetene veldig godt fram gjennom kaos og skaper kontrast, forvirring og ubehag. Det opprører. Men samtidig skaper det noe nytt, hvor det igjen kan oppstå interessante vinklinger det er verdt å reflektere over, eller gi bilder av referanser som gjør at de kan sees i et nytt lys. Men aller helst vil det ikke gi noen entydig forklaring på kunsten, og gjør det vanskelig å forklare. Gunnar Danbolt vil gå så langt som å si, i boka om “Kurt Johannessen 2007-2017" (Danbolt et al., 2018) at det faktisk er uforklarlig.

Gunnar Danbolt om Kurt Johannessen

Gunnar Danbolt skriver i innledningen av Kurt Johannessens bok “Kurt Johannessen 2007-2017" (Danbolt et al., 2018). Flere ganger i teksten, gjør han et nummer ut av at kunsten til Johannessen ikke behøver å forstås. Den er en rekke handlinger som tar utgangspunkt i en ide. Men fortsettelsen av handlingene er ikke planlagt og en vet ikke utfallet av kunstverket før handlingene er gjort. Publikum spiller også en mer eller mindre rolle, ved at de noen ganger blir direkte involvert i performancen.

Sånn som «Elefantar»(Danbolt et al., 2018), hvor Johannessen går i “sakte kino” og sikter seg inn på en person om gangen i publikum som han sakte men sikkert bokstavelig talt når, og som får en elefant levert i hånda som han har trukket ut av munnen. Elefanten i hvit plast er på størrelse med en liten flue.

Tegning, sett i dette perspektivet, er også handlinger. Som når Kurt Johannessen tegner elefanter i blinde, såkalt blindetegning, så er dette også å betrakte mer som en handling enn en teknisk god tegning.

Andre ganger foregår performancen ute i den frie natur, og publikum må reise f.eks. ut i skogen for å kunne møte performancekunstneren og oppleve performancen. Opplevelsene av omgivelsene spiller da også inn, inntrykkene, det visuelle og det sanselige, samt assosiasjoner og referanser som måtte dukke opp i hode og tankene.

Kurt.Johannessen.2007.til.2017

Kurt Johannessen og naturen

«Ser vi på Kurt Johannessens mange performancer under et, er det noen trekk som ofte går igjen. Ett av dem er at det i mange tilfeller kan virke som om han identifiserer seg med visse naturelementer.» skriver Gunnar Danbolt (Danbolt et al.,2018,s.12-13)

Kurt Johannessen har gjort flere performancer, hvor han prøver å være et tre (Danbolt, 2018, s.14-29). Da virker det som om han visualiserer handlingen av å være i en slags sameksistens med treet og treets handlinger. Hva gjør treet? Det drikker vann, det står ute i skogen, helt stille, gjerne med en maurtue ved foten, og balanserer trekronen sin på toppen, og det vokser opp av jorda f.eks. Dette er alle handlinger som Johannessen har gjort til performance, nærmere bestemt i  «Treet»(Danbolt, 2018, s.14), «Det å drikka vatn saman med eit tre»(Danbolt, 2018, s.18), «Zeth»(Danbolt, 2018, s. 19) og «Det å undersøkja noko i håp om å finne noko ein ikkje kan forklåra»(Danbolt, 2018, s. 18).

Gunnar Danbolt kommenterer dette slik (Danbolt et al.,2018, s.13-14): «I alle disse performancene – som også har flere aspekter […] virker det som om Johannessen knytter seg til ulike aspekter ved naturen – luft, vann, jord og ild – ved mer eller mindre å identifisere seg med dem. Ja, mer enn det. For det kan synes som om han på nærmest magisk vis blir ett med disse elementene. Samtidig er det klart nok at han ikke er det, for det er jo akkurat fordi han har brutt ut av naturen – som den nyfødte fra morens livmor – at han kan lengte tilbake til en tilstand som er ugjenkallelig forbi.»

Et eget språk

Jeg har selv, etter endt kunst-utdannelse i 2001, jobbet i feltet performancekunst i mange år. Jeg husker at det var viktig for meg å kommunisere bredt med betrakteren. Det vil si at når performancen var så åpen at den gav plass for betrakter å «komme inn i verket” på en måte som skulle vekke tanker, følelser, og fornemmelser som kunne fortelle dem noe de gjerne ikke kunne sette rasjonelle ord på. Dette så jeg på som en av mine viktigste oppgaver når jeg utførte en performance. Allikevel, selv om jeg gjerne hadde en spesiell drivkraft hvor mine handlinger kom fra, kunne jeg ikke hindre betrakterne i å assosiere, tenke og føle det mine handlinger ville sette i gang hos dem. En annen ting var også at når man satte i gang med performancen, så visste man heller ikke nøyaktig hva som ville skje i løpet av det øyeblikket det varte, og hva tolkningen av det så ville bli, eller hvilken retning det ville ta.  

Gunnar Danbolt sier dette om handlingsøyeblikket i en performance (Danbolt, 2018, s.12): «Når situasjonen eller tilfellet får regjere, innebærer jo det at kunstneren selv har gitt fra seg noe av herredømmet over resultatet. Og det er også grunnen til at den moderne kunstner ikke lenger helt vet hva han gjør eller har gjort. Det i motsetning til en håndverker, som alltid har kontroll over prossessen. Johannessen sier da også at å forstå hva han gjør eller har gjort, er en bivirkning som vanligvis kommer senere, men av grunner […] , er forståelsen sjelden klar og tydelig.»  

Akkurat som Montaigne som sammenlignet den frie tankestrømmen sin med en «løpsk hest» som sprang ut av hodet og ukontrollert rundt omkring der den ville (Compagnon, 2015).

Videre sier Gunnar Danbolt dette om tolkningen av Kurt Johannessen sine performance(Danbolt, 2018, s.38-39): «De mange forskjellige handlingene som sammen utgjør en performance, er hos Johannessen ikke mulig å forklare på en entydig vitenskapelig måte. Den enkelte performancen har flere betydningslag som reiser seg det ene over det andre, inntil det siste fortaper seg i meninger som knapt kan fattes. For de bygger på innsikter som ikke primært skriver seg fra den mentale og rasjonelle virkeligheten som vi er sluset inn i gjennom skole og universitet.[…]

Den romantiske dikteren Novalis (1772-1801) skriver i Fragmenten at i ekte poesi «er alle bilder kastet om hverandre». For det poetiske språket har ikke som formål å formidle et budskap – det er «et språk som har sin mening i seg selv». Det er et Selbstsprache – et selvspråk. For «det er med det poetiske språket som med matematiske formler, de utgjør en egen verden som bare spiller sammen med seg selv». Derfor blir det poetiske språket vanskelig tilgjengelig, så vanskelig at kunstneren «ikke alltid forstår seg selv».»

I boka “Kurt Johannessen 2007-2017"(Danbolt et al., 2018, s.12) omtaler Kurt Johannessen sine performative handlinger slik: “En performance handler ikke om meg, men om at jeg ser hva jeg er i.»

Videre sier Gunnar Danbolt om Novalis (Danbolt et al., 2018, s. 38-39): «… at dikteren ikke anvender ordene for å meddele en klar og entydig mening om verden utenfor språket – han «bruker ordene som tangenter» og kaller, ja, suggererer frem «ukjente makter». Og måten han gjør det på, er «å utlede det ukjente av det kjente». Det kan vanskelig gjøres uten å slå verden i stykker – brekke den opp i fragmenter slik at «kaos skinner igjennom ordenes slør av regelmessighet».

Øystein Hauge om Kurt Johannessen

Da jeg begynte som kunststudent på kunstakademiet i Bergen i 1997, var noe av det første vi kunststudenter fikk vite av våres professor, at kunst ikke er definerbart. Kunsten lot seg altså ikke definere, den var et eget i seg selv som ikke lot seg oversette i noen annen slags form for språk. Man kunne allikevel gjerne sette i gang å prøve å tolke kunsten, men da måtte man være klar over at kunsten kom først, kunstteorien om det som var blitt gjort, etterpå. Det var denne rekkefølgen som var realiteten. Det kjentes faktisk som en befrielse å vite at det var det visuelle språket som skulle få være først denne gang. Uten en naturlig forklaring. Bare godt nok i seg selv.

Min egen erfaring var at det nettopp dukket opp bilder i hodet mitt som var begynnelsen til kunstverk, og som bare måtte gjøres først og tolkes etterpå.    

Hovedansvarlig for all kunstteori på Kunsthøgskolen i Bergen avdeling kunstakademiet, som det het den gang i 1997, var Øystein Hauge.

Kurt.Johannessen.FotballMed

I boka “Kurt Johannessen 2007” innleder Øystein Hauge med å sitere kunstneren allerede i overskriften (Eckhoff et al., 2007, s.25): “Johannessens impulser – eller sammenhengen mellom det at Kurt Johannessen nikket ballen rett i klypene til målmannen på Mindebanen 15.mars. 1995, og den økende interessen han fikk for astronomi i årene etterpå.”

Vi kan sammenligne bok-coverne til noen av Kurt Johannessens bøker, som dem hvor han refererer fra Skansemyren fotballags aktiviter “Fotball med meir”(Johannessen, 2005) og “Fotball med”(Johannessen, 2005) samt boka “Moon”(Johannessen Red., Büchler, Williams, Kleemann og O'Kelly, 2004) med bilder av månen, og samtaler om den.

Når vi ser på fotballens runde form, kan man lett assosiere likheten med en planet. Men visste du at grunnen til at ballen går i en kurve gjennom lufta når den kastes har med gravitasjonen å gjøre, og fysisk nøyaktig den samme kraften som får månen til å gå i bane rundt jorda? Dette står beskrevet i Newtons gravitasjonsteori (Ormestad & Grøn, 2019, gravitasjon https://snl.no/gravitasjon), og plutselig har vi gått fra fotballbanen og ut i verdensrommet. Slik kan tankene veldig enkelt løpe rundt i hode og skape nye assosiasjoner og sammenhenger og dermed oppdage nye ting. Selve undringen fungerer jo slik, og vi er jo alle istand til å undre oss. Livet er et under, og vi undrer oss. Vi er lagd slik at vi leter etter mening. 

Kurt.Johannessen.Moon

Hauge gjengir sosiologen Peter L. Berger fra boka «Kurt Johannessen 2007”(Echoff et al., 2007, s.25):«…Fordi vi alle er «ufullstendig programmert» klarer vi aldri å finne hvile i oss selv. En menneskeverden må konstrueres, på nytt og på nytt. Denne verden er selvfølgelig kulturen. Vi tar den for gitt, mens den i virkeligheten er den skrøpeligste av alle verdener på planeten. Det er derfor vi trenger fagfolk til å holde den ved like, koble den ut og starte den på nytt. Alt til sin tid. Og det er her kunstneren kommer inn. Kunstneren er en vaktmester med en fotball i verktøykassen, eller en stjernenøkkel.»

Så hvordan skal man da formidle en performance kunstner som Kurt Johannessen?

I et tidligere sitat fra samme boka, kommenterer Hauge hvor ukorrekt det vil være å plassere Kurt Johannessen i en teoretisk analysert form (Echoff et al., 2007, s.28):

«Å utlegge Kurt Johannessens originale ideverden fra A til Å vil være å lukke ham inne, binde en av våre mest uforutsigbare multikunstnere til et program som, sannsynligvis, vil fortsette å utfordre den rådende orden både på kunstfeltet og i den mer rettvinklete delen av kulturen. Likevel: Den Kurt Johannessen dette skal handle om, må nødvendigvis være en Kurt i et tekstrom, en figur i en samtidskunsthistorie så gjennomlyst av kritikk og medieomtale at alle forsøk på flukt nærmest blir umulig. Men genreforventningene skal ikke få det siste ordet. Vel så viktig blir fortellingen om Kurt Johannessen i et kunstrom, beretningen om en illusjonist i et felt av hendelser hvor kryssreferansene, sprangene og diskontinuiteten faller mer naturlig enn et lineært forløp.»

Mange av oss kunstspirene på 90-tallet, fant fram til tolkninger i mytiske, religiøse og erfaringer fra eget livsløp, og blandet tematikkene med referanser fra kunsthistorien. Her har jeg lyst å ha med et siste sitat av Øystein Hauge fra boka «Kurt Johannessen» (Echoff et al., 2007, s.29-30):

«Å plassere Kurt Johannessen i en renessansetradisjon kan slå i mange retninger. Klassiske filosofiske problemer er standhaftige. Det er aldri for sent å revitalisere tankeinnholdet i gamle tradisjoner. I en kultur som vår, hvor det tilsynelatende hersker en overveldende enighet om at tilværelsen er uoversiktlig, oppsplittet og full av motstridende mål og verdier, etterlyses et dypere helhetsprinsipp i og bak den sansbare virkeligheten. Da er det fristende å søke tilflukt i en fortid hvor kosmos var besjelet og utvalgte mennesker kunne gripe inn i naturens gang og styre dens iboende krefter og energier. Kurt Johannessens strategi er en annen enn flukten. Som utøver er han en samtidskunstner med et kritisk oppdrag, nemlig å overstige splittelsen mellom intuisjon og logikk, natur og menneske. Et «mission impossible» som han løser mot alle odds. Forestillingene hans lykkes fordi de bringer til live visualiteten i et felt som definitivt er i ferd med å forsvinne – en magisk impuls mot verden.»

 

 

 

Kilder:

Eckhoff, A., Hauge, Ø., Eikemo, M., Johannessen, K. (2007). Kurt Johannessen. Bergen: Zeth Forlag.

Danbolt, G., Nordby, H.M., Johannessen, K. (2018). Kurt Johannessen 2007 – 2017. Bergen: Zeth Forlag.

Johannessen, K. (1994). Øvingar. Bergen: Zeth Forlag.

Johannessen, K. (2001). Andre øvingar. Bergen: Zeth Forlag.

Melberg, A. (Red.). (2013). Essayet. Oslo: Universitetsforlaget.

Compagnon, A. (2015). En sommer med Montaigne. Oslo: Solum.

Loe, E. (2019). Helvete. Oslo: Cappelen Damm

Johannessen, K. (2018). Om sjokoladekake. Bergen: Zeth Forlag.

Johannessen, K. (2015). Om det transperente. Bergen: Zeth Forlag.

Johannessen, K. (2016). Om røynda og konstruksjonane. Bergen: Zeth Forlag.

Johannessen, K. (2014). Om tid. Bergen: Zeth Forlag.

Johannessen, K. (2013). Om tankar. Bergen: Zeth Forlag.

Johannessen, K. (2005). Fotball med meir. Bergen: Zeth Forlag.

Johannessen, K. (2005). Fotball med. Bergen: Zeth Forlag.

Johannessen, K. (Red.), Büchler, P., Williams, D., Kleemann, D., O'Kelly, J. (2004). Moon. Bergen: Zeth Forlag.

Ormestad, Helmut & Grøn, Øyvind. (2019, 29. oktober). gravitasjon. I Store norske leksikon. Hentet 24. januar 2020 fra https://snl.no/gravitasjon

JOhannessen, K. (02.01.2020). Kurt Johannessen: Works 1982 - 2019. Hentet fra zeth.no.

Google+