Hopp til hovedinnhold

Indianer i lomma

Fra filmen Dead Man av Jim Jarmusch

Vær på vakt! Du trenger ikke trekke raskere enn din skygge, men husk å trekke før du skyter! Ellers er det fare for at du kommer til å skyte deg selv i foten…

Jeg kommer på jobb om morgenen. Jobb, er biblioteket på Sølvberget i Stavanger sentrum. Byens hjerte, er det mange som sier. Etter å ha gjort meg klar til en hel arbeidsdag i skranken, går jeg inn i Kulturbiblioteket. Det er halvmørkt her siden lyset ikke er skrudd på enda. Noen står utenfor inngangsdøra til biblioteket og vil inn, men klokka er ikke ti enda, ikke helt enda.

 

Jeg går inn mellom de skjønnlitterære bokhyllene, fordi jeg vet at i andre enden på veggen finnes bryterne til alt lyset i hele etasjen. Lukten av bøker og tørt papir treffer meg i nesen, og med ett stopper jeg nølende opp. Var det noe der? Jeg synes så tydelig jeg skimtet et lite lysglimt. Nei, hvor skulle det komme ifra i tilfellet? Her borte er det jo ingen vinduer og ute vet jeg at det regner som vanlig. Jeg har jo nettopp gått til jobben gjennom parken. Jeg rister litt på hodet, som om jeg rister av meg anelsen, føler meg litt dum.

 

Dead Man - cover

Jeg svinger inn mellom hyllene hvor jeg kan se lysbryterne i enden på veggen. Jeg beveger meg mot dem da jeg plutselig stopper igjen. Her er det da også litt lys, er det ikke? Noen vage lysglimt beveger seg over gulvet som om bøkene i bokhyllen er blitt til blader på greinene i trær som skygger for sollyset og beveger seg i en mild sommerbris. Så er det borte igjen. Hva skjer? Har det skjedd? Er det fantasien eller sansene mine som spiller meg et puss? Hva var det jeg tenkte på, på veien til jobben nå igjen? Jo, det var han indianeren. Han fra filmen Dead Man av Jim Jarmusch. Han med den rolige, myke og lune stemmen som kan være så dødsens alvorlig mens han siterer William Blake, og i neste øyeblikk le så hjertelig mens han gjør noen munnbevegelser som om han smaker på ordene.

 

Jeg må stålsette meg litt for å gå videre nå. Jeg er på vei til å ta på den første lysknappen. Da hører jeg en stemme like ved øret mitt. Jeg kjenner en liten kulde i nakken. Alle sansene mine er i alarmberedskap, og jeg står urørlig og bare lytter. Lytter med hele kroppen. Dette er ikke virkelig. Nei. Jeg lukker øynene. Da kjenner jeg en varm pust på øret mitt, og en rolig, myk stemme sier: ”I am Nobody. What is your name?” Jeg legger plutselig merke til at jeg har holdt pusten. Men jeg kan ikke dy meg nå, jeg sitrer av spenning og jeg svarer: ”My name is William Blake.” Da dundrer det på døra, noen vil inn. Indianeren er vekk. Jeg skrur raskt på lyset i biblioteket. Jeg stapper den høyre hånda ned i lomma på kardigan som jeg har over skuldrene. Det kjennes varmt nedi lomma, som om jeg har et lite lys der som varmer innsiden av hånda mi. Det er som om jeg nesten kan ta det opp og holde en liten varm kule av lys i hånda. Det banker på døra igjen. Jeg trekker raskt hånda til meg og går for å lukke opp.

 

Deadwood

De første jeg slipper inn skal på et språkkurs i Kiellandrommet, og skynder seg inn dit. Så kommer en annen person i dongeribukse slentrende inn og vil låne western filmer. ”Film eller TV-serie?” ”Det er det samme.” ”Ok”, jeg lister opp noen filmer og TV-serier litt vilkårlig for å prøve å få tak i hva han egentlig er ute etter. ”Det er en nokså ny innspilling av The Lone Ranger, en nyinspilling med Johnny Depp som indianeren Tonto. Så har vi Brokeback Mountain, Dead Man, Danser med ulver, Young Guns hvor Emilio Estevez spiller Billy the Kid, Den siste Mohikaner…?” Han ser ikke ut til å reagere på noen av de nevnte, så jeg fortsetter; ”…av TV-serier har vi for eksempel DeadWood og Lonesome Dove? Ellers har vi en hylle med westernfilmer oppi filmavdelingen i tredje etasje. Der står alle sammen hvis du har lyst å kikke litt.” ”Ok, har hørt tittelen Dead Wood før, finner jeg den der?” ”Ja” sier jeg. Han takker for hjelpen og tusler oppover trappa.

 

Så kommer en person som spør etter countrymusikk. Jeg viser henne musikkbiblioteket og hele veggen med country og americana. ”Kan du anbefale noe” sier hun. ”Jeg har ikke hørt så mye country må jeg innrømme, men synes Gillian Welch sin musikk er veldig bra. Så har du Eva Cassidy og Dolly Parton, eller Emmylou Harris? De gamle goe? Det siste nye vi har fått inn er First Aid Kit. To damer som synger duetter. De er veldig bra, har hørt på dem mye selv i det siste. ” Hun tusler inn for å browse på hylla hun også.

 

William Blake

På vei tilbake til Kulturbiblioteket undrer jeg meg over at begge to som har spurt meg om hjelp til nå, skulle ha tak i western. Hm… Jeg går bak hylla ved lysbryterne og stapper hånda i lomma. Jeg kjenner den varme ballen. Jeg lukker øynene igjen. ”William Blake?” ”Yes.” ”Do you know how to use this weapon?.” Jeg kjenner med fingrene gjennom den varme kula i lomma, den varme kula begynner å forvandle seg, til noe hardt, en ting. Jeg blir forbløffet og trekker det fort opp. Jeg gisper, det er en revolver. Jeg holder den i begge hender og stirrer på den med åpen munn. Jeg kjenner hjertet slår. Det dunker i tinningen, taktfaste hjerteslag. Jeg er helt forskrekket, men revolveren er allikevel helt nydelig! Ikke grå eller sort som normalt, men hvit, med tegninger på kolben som ligner tatoveringer. Blodrøde roser. Løpet er forkrommet. Avtrekkeren er av elfenben. Jeg trekker opp hanen, og der sitter en knallhard diamant. ”Oh, sweet child of mine…” tenker jeg.

 

”Eh…unnskyld!” Hører jeg bak meg. Jeg kvepper til og instinktivt, men klumsete gjemmer revolveren i lomma. En gutt fra videregående står foran meg. ”Jobber du her?” Et øyeblikk der er jeg ikke helt sikker på det, men han ser helt uanfektet ut. Jeg holder fast i revolveren, utrolig at han ikke så den. ”Ja, kan jeg hjelpe deg med noe?” ”Ja” han virker lettet ”jeg skal skrive en særoppgave, kan du hjelpe meg?” han holder et ark i hånden, det ser ut som det er en oppgavetekst på det. ”Ja, selvfølgelig” sier jeg og smiler. ”Bare gå bort til skranken, så kan vi ta en prat og søke litt og se om vi finner noe som kan være aktuelt å skrive om.” Den unge gutten snur og begynner å gå mot skranken. Før jeg følger etter, griper jeg revolveren og stapper den lynraskt nedi bukselinningen ved korsryggen. Jeg tenker: ”Jeg må være gal!” Jeg lukker øynene igjen for å samle meg litt. Så hører jeg indianerens stemme som hvisker bak meg: ”This is your poetry William Blake. This weapon will replace your tongue. Nobody will observe.”

 

Firefly

Han har ikke peiling på hva han skal skrive om. Oppgavearket hjelper ingenting. ”Hva liker du?” spør jeg. ”Science fiction” svarer han. ”…og westernfilmer.” Der kom det, tenker jeg. Merkelig dag… ”Vet du,…” sier jeg. ”…at mye science fiction refererer til de gamle westernfilmene. Kanskje du kan skrive noe om det?” Jeg anbefaler ham en science fiction TV-serie som heter Firefly. En cowboy-lignende besetning kjører rundt i et romskip og løser sine problemer på forskjellige planeter med prærielignende landskap. De fleste besøkene ender i slagsmål og skytescener. Et par av episodene hvor de lander med romskipet på prærien, fortsetter de til og med på hesteryggen.

 

Så finner jeg fram et gammelt filmleksikon hvor hele western filmhistorien er beskrevet. Jeg viser ham noen av de viktigste filmene og western karakterene som er filmatisert opp gjennom historien, som; The Lone Ranger som første gang ble spilt inn i 1938, nyinnspilt i 2013. Filmatiseringen av Annie Oakleys liv i 1935, som senere ble til musikalen Annie get your gun i 1950. Her finner man sangen No Business, Like Showbusiness som ble kjent gjennom denne filmen. Den siste Mohikaner; første gang spilt inn i 1936, siste nyinnspilling i 1992, vant 1 oscar. Alle tre stammer fra bøker med samme navn. Noen litt nyere er Zorro, Billy the Kid, Jesse James og James Dean, hvor sistnevnte innførte dongribuksa i westernfilmen. ”En må jo heller ikke glemme Clint Eastwood, så klart” sier jeg.

 

Lee Van Cleek fra The Good, the Bad and the Ugly

Gutten virker strålende fornøyd, og spør etter Firefly og om han kan få låne med seg filmleksikonet. Han har notert, mens jeg snakket, navnene på filmene og stedene i boka jeg har slått opp på. ”Ja selvfølgelig” sier jeg, og er glad for å kunne hjelpe. ”Kom gjerne tilbake etter at du har begynt å skrive, så kan jeg se på det. Hjelpe deg med å prøve å spisse en problemstilling hvis du skulle trenge hjelp til det for eksempel?” Det hadde ikke gutten tenkt på, så han takker ja til det. Han tar med seg det tunge leksikonet og setter seg på et bord i nærheten.

 

Slutten av dagen, snakker jeg med securitasvakten om stenging. Han skal ta en runde og si at vi stenger nå, stopper opp litt og legger merke til at jeg ser litt fjern ut. Han spør om alt er i orden, det er det selvfølgelig, hvorfor skulle det ikke være det? Blikket mitt er litt konfronterende, jeg sier at han ikke trenger å komme tilbake å låse. Jeg blir her fordi jeg skal ordne noe før jeg går, ”…jeg kan låse.” ”Ok” sier han og begynner på runden. Straks han er ute av syne, lurer jeg hånda under kardigan og bak på korsryggen. Jeg griper revolveren, og plasserer den i lomma. Folk som har mottatt beskjeden om at biblioteket stenger, begynner å pakke sammen og går mot hoveddøra.

 

Mens jeg fremdeles holder grepet om revolveren, går jeg rolig og avventende mot bokhyllene ved lysbryterne igjen. Jeg stopper ved en av hyllene, mens jeg venter på at de siste skal gå ut. Som de somler da. Jeg skrur av lyset for å få dem raskere ut. Tilbake i halvmørket kikker jeg på bøkene i hylla foran meg. På en utstillingshylle er det plassert en bok som heter En elv en gang. Jeg ser at det er noen som har puttet en grønn anbefalingslapp som stikker opp av den. ”Denne bør du lese” står det på lappen. Den har jeg nettopp lest. Jeg likte den, men det er allikevel ikke jeg som har stukket anbefalingslappen i boka.

 

Utenpå coveret er det bilde av en tenåringsjente, som jeg nå vet heter Margo. Hun har mørkt langt, ustelt hår, mørke altfor store klær og hun står og ser utover en stor elv som renner foran henne. Hun er forlatt. Hun er foreldreløs, og husløs og på rømmen og hun er 15. Hun er på jakt. Hun jakter bokstavlig talt på hjort og mindre dyr som hun spiser. Hun er skytelysten, og treffsikker. Hun jakter også på en ny tilværelse, et sted å slå seg ned, noen å være trygge sammen med til hun finner moren sin som stakk fra henne for noen år siden og ikke har hørt fra seg. Hun vet å klare seg ved elva, hvor hun vokste opp. Elva er trygg. Hun er som en Huckleberry Finn som ferdes langs elva i en vakker liten trebåt hun har fått av sin kjære avdøde bestefar: ”The River Rose”. Samtidig er hun en sårbar jente som søker sin mor og som trenger kjærlighet.

En elv en gang

Boka balanserer på en knivskarp kontrast mellom råskap og sårbarhet som driver leseren gjennom historien. Slike historier liker jeg. Akkurat som filmen ”Dead Man”. Den har det samme uttrykket som viser både rå overlevelsesteknikk og sårbare behov som bor i hovedpersonen samtidig. Margo har med seg en børse hun har stjålet fra onkelen sin. Den er nydelig med forkrommet løp, og en kolbe av tre som er skåret ut som et ekorn. Hun drømmer om å bli oppvisningsskytter, som Annie Oakley, og øver med å skyte på blink.

Annie Oakley

Jeg kjenner revolveren min i lomma. De siste er gått utav døra for lengst. Uten at jeg la merke til det, mens jeg har stått og erindret boka om Margo, er det bevegelige lyset vendt tilbake. Det er deilig. Jeg er ikke redd det lenger, aksepterer at det er der. Prøver ikke finne ut hvor det kommer fra. Morgensola. Jeg kan til og med kjenne at solstrålene som danser mellom bokskyggene, som blader på trærne, varmer meg i nakken og på det ene kinnet. Jeg snur meg og ser et leirbål midt mellom bokhyllene. Det lukter bønnegryte og nytrukken kaffe som blander seg med bållukta. Indianeren, Nobody, sitter ved bålet. Jeg går og setter meg ved siden av ham. Han kikker på meg og sier: ”Stupid white woman, is your name really William Blake?” ”Yes” jeg smiler til ham. Han ser vennlig på meg og sier: ”Then you are a dead man.” 

 

Mens vi sitter der og snakker ved leirbålet, forsvinner biblioteket sakte men sikkert, mens elven og trærne rundt den blir mer og mer tydelig. Tilslutt så kan jeg lukte og høre elven. Så ser jeg en jente som ror i en liten trebåt; ”The River Rose”. Hun ror av alle krefter. Strømmen er stri, men hun vil oppover elva. I bauen ligger børsa med forkrommet løp, og kolben av utskåret tre formet som et ekorn. Jeg ser at det er et vakkert våpen, men farlig for en liten jente. Det krever en skarpskytter for å håndtere det, en skarpskytter som Annie Oakley engang var på prærien. Nobody ser også utover elva og siterer William Blake: ”Every night and every morn, some to misery are born. Every morn and every night, some are born to sweet delight. Some are born to sweet delight. Some are born to endless night.”

Nobody fra Dead Man

Så reiser han seg og holder opp et bjørneskinn som han har hatt liggende ved siden av seg. Han svøper meg inn i det. Så tar han litt aske fra bålet på fingrene og tegner to lyn, ett på hvert av kinnene mine. Han gir tegn til at jeg skal stige om bord i en mørk trebåt han har liggende fortøyd ved elvebredden. Han forteller at indianerne alltid har trodd at elva har en egen sjel. En sjel av visdom. Og at jeg kan bli ett med denne sjelen hvis jeg lar den få lov. Jeg legger meg ned i båten, og trekker bjørneskinnet godt rundt meg. Revolveren legger jeg på brystet, mens jeg holder et godt grep rundt kolben. Nobody skyver ifra. Han forteller at elvestrømmen vil lede meg ned elva til jeg kommer til det åpne havet. Imens skal jeg lytte til elva. Lytte med hjertet og kroppen. Elva renner med en konstant strøm. Jeg hører nesten ikke indianerens stemme mer, selv om han sitter i den andre enden av båten med ansiktet vendt mot meg og retningen vi flyter i. Jeg ser opp i himmelen mens jeg kjenner at elva tar tak i båten og fører den nedover. Raskere. Himmelen er vakker blå, som spiller opp mot dramatiske skyformasjoner. Slike som oppstår når det har vært både sol og regn på samme dag. Kraftig hvite mot det tindrende blå. Jeg lukker øynene…og lytter.

 

Hva vil skje nå? Jeg vet ikke. Jeg stoler på min veiviser, han er lommekjent. Og veien går ikke tilbake. Nå kan historien begynne.

 

 

Vedlegg: relaterte spillelister fra kollega Olav 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Referanser:

Dead Man – Jim Jarmusch http://mfblogg.no/dead-man/#more-3937

Some are born to endless nights: https://youtu.be/NG_IwB9dfXw

The Lone Ranger: https://youtu.be/LoVhgaj6PiE

Brokeback Mountain: https://youtu.be/uMPaZif99wU

Danser med ulver: https://youtu.be/oQ4FQfSeksA

Young Guns: https://youtu.be/yp8hqVS6nq4

Den siste mohikaner: https://youtu.be/aMZtQhhS14w

Dead wood: https://www.youtube.com/watch?v=RfMSxf6P_AM

Lonesome Dove: https://youtu.be/m44NQUIOaiQ

Firefly: https://youtu.be/w8JNjmK5lfk

Annie get your gun: https://youtu.be/4lakGIwI9u0

Zorro: https://youtu.be/uczLtpWF_cY

Billy the Kid: https://youtu.be/a-e47wAkg9g

Jesse James: https://youtu.be/e9q6Z8GKVMA

James Dean: https://youtu.be/vz3W87uWcx8

Clint Eastwood: https://youtu.be/KZ_7br_3y54

Guns and Roses; Sweet child of mine: https://youtu.be/1w7OgIMMRc4

Matrix – Heart of the city hotel. Her er det det hele begynner. Her er det Neo blir presentert for Morpheus I begynnelsen av filmen, og her er det han tar det store valget å joine den revolusjonære gjengen hans. I slutten av samme film, på samme hotell, skjer Neos store oppdagelse at verden han har levd i fram til nå er et dataprogram hvor han kan forandre reglene som han vil. Han kan bevege seg ut og inn av forskjellige verdener. https://youtu.be/vKQi3bBA1y8

Boka «En elv engang» av Bonnie Jo Campell, utgitt 2012.

Gillian Welch: https://youtu.be/rO6SkStmhGY

First Aid Kit: https://youtu.be/Fc0R0IVmcSI

Emmylou Harris: https://youtu.be/Bpyai-X3BgA

Dolly Parton: https://youtu.be/qGEubdH8m0s?list=RDqGEubdH8m0s

Eva Cassidy: https://youtu.be/bTNLYeaL7No

Google+