Hopp til hovedinnhold

Whodunit (Mordgåte)filmer

Whodunit (Mordgåte)filmer

Er kanskje en gammel sjel som befinner seg i en middels-ung alder, men jeg har stor sans for whodunit sjangeren. Da gjerne av den overdrevent teatralske sorten, med særpreget humor. Ellers finnes det mange forskjellige varianter.

Knives Out (2019)

Regissør: Rian Johnson

Skuespillere : Ana de Armas, Daniel Craig, Chris Evans, Jamie Lee Curtis, Christopher Plummer, Don Johnson, Michael Shannon, Toni Collette , Katherine Langford, Jaeden Martell, Edi Patterson, Riki Lindhome, K. Callan

Familiens Thrombeys overhode og velgjører (Plummer) blir funnet død. Etterforsker Benoit Blanc (Craig) blir satt på saken som blir ganske så underfundig.

Så, fortjener Johnsons kjærlighetserklæring til Agatha Christie all skryten den har fått? Så absolutt, min kjære leser . Alle standardelementene faller fint på plass: den eksentriske etterforskeren med veldig snodig aksent (i dette tilfellet utpreget sørstats) , jenta med hjerte av gull og skuldre av bly , samt en glupsk klynge sære familiemedlemmer med lyssky sider. Så legges det på deilige lag med oppfinnsomme vrier og svært appellerende humor. Skuespillerensemblet er god blanding av drevne veteraner og yngre , mer oppadkommende, spirer. Og du, det virker som de storkoser seg her, noe som spres videre til publikum. Alle gir et nytt liv til stereotypiske karakterer. Er kanskje dårlig gjort å fremheve enkelte, men Craig er rett og slett vidunderlig. Humortalentet kommer til sin fulle rett i det som muligens blir bisarr opptreden for noen., men for meg funket den  som fot i strømpe.

«Knives Out» er en av disse filmene som har blitt møtt med overdådig skryt, noe som sikkert avler opp en mengde «hatere».Til tross for veldig "hype" kan bli for voldsomt, så finner jeg meg på den positive siden her . Selve «mordet» er ikke filmens hovedfokus, som kanskje plager en del, men jeg likte som sagt vrien.

Uansett, så spriter filmens stil opp enn sjanger som tydelig er på god vei tilbake. Interessant, skarp , kjempeartig og veldig «koselig». Minner meg en del om stilen til  Edgar Wright (Hot Fuzz, Baby Driver, Shaun of the Dead, Scott Pilgrim vs the World mm) , som selv har lovprist filmen.Ellers har de noe av sjarmen man finner i Shane Blacks krim-komedier Kiss Kiss Bang Bang og The Nice Guys. Avsluttende, så Johnsons alternative detektivhistorie Brick også verdt  å sjekke ut.

kniv

Skulle det dukke opp flere lik, er det bare å ringe (1970)

Regissør: Knut Bohwim

Skuespillere: Aud Schønemann, Arve Opsahl, Arne Aas, Thoreif Reiss, Anne-Lise Tangstad, Helge Reiss, Sidsel Sellæg, Jorunn Kjelsby, Carsten Byhring, Sverre Wilberg

Når den vaskedamen Lily Hansen (Schønemann) oppdager at hennes kjølige og mislikte sjef (T. Reiss) har blitt tatt av dage, blir politiet varslet. Men når den når de ankommer, er liket ingensted å finne. Dette ser ut til å forsure tilværelsen for den noe biske overbetjenten Henry Bakker (Opsahl) . Ting blir ikke bedre av at han kjenner den pratesyke fru Hansen fra før.

«Skulle det dukke opp flere lik, er det bare å ringe» var filmatiseringen av et populært teaterstykke ved samme navn, basert på Jack Popplewells«Busybody». Med identisk besetning, ble dette også en suksess på filmlerretet. Her får vi blant annet se flere fra den kjære Olsenbanden- gjengen i et litt dempet lys.

Denne forviklede krim-komedien er muligens Norges første «whodunit» film , som ellers tidligere  eksiterte i teaterscenen og i hørespill .Skuespillerne er «fenomenale» på sine felt. Er faktisk artigere å se Schønemann kjekle med Opsahl her enn i tidligere nevnte Olsenbanden. Vil gå så langt som å si at dette er hennes beste karakterrolle, uten den intensjon å fornærme Valborg , Moder'n eller sydamen Margit. Festlighetene dekker ikke helt over det klassiske spennings-scenarioet. At mesteparten av handlingen foregår i et rom, gjør ting bare gøyere. Anbefales varmt.

MV5BY2IzMGM2NjctYWU5Yy00OWVjLWJmYzgtM2E1NDQ2YTliY2MzXkEyXkFqcGdeQXVyMjA0MzYwMDY@._V1_SY1000_CR0,0,677,1000_AL_

Gosford Park (2001)
Regissør: Robert Altman
Skuespillere: Kelly MacDonald, Kristin Scott Thomas, Clive Owen, Michael Gambon, Helen Mirren, Maggie Smith , Emily Watson, Eileen Atkins, Charles Dance, Alan Bates, Ryan Phillipe , Alan Scarborough, Richard E. Grant, Derek Jacobi, Tom Hollander, Natasha Wightman, Stephen Fry, James Wilby mm

Handlingen tar sted på 30-tallet, under et selskap ved Gosford Park. Her finnes det hemmeligheter både blant herskap og tjenere. Og selvfølgelig ender det opp med et overlagt drap.

Denne Agatha Christie -inspirerte saken er min første Robert Altman -film (om man da ser bort i fra noen minutter av Popeye) . Jeg skal innrømme at det tok en liten tid å komme skikkelig inn i hele historien. Som andre har påpekt, så virket det som Altman ikke var videre interessert i mord og mysterier. 

Fokuset havner mer på klasseforskjellene og relasjonen mellom mennesker generelt. Men akkurat som i «Knives Out» , løser de dette på en intelligent måte. Det som er synd, er at den karismatiske etterforskeren , i Stephen Frys skikkelse, får så alt for lite skjermtid. Rollelisten er spekket med stjerner, som gjør en særdeles god fremtoning. Her blir det løgn , skam og «kjærlighet».

Gosford Park er en sjarmerende sosial drama -komedie, med et drap i bakgrunnen. Kan ikke sies enklere enn det . Se den gjerne med en kaffekopp, noe sjokolade og skjerpede sanser. Litt artig tilleggsinformasjon er at tv-serien «Downtown Abbey» egentlig skulle være en spin-off av denne filmen.

Gosford_Park_movie

Murder by Death (1976)

Regissør: Robert Moore
Skuespillere: Peter Falk, Peter Sellers, Alec Guiness , David Niven, Maggie Smith , Elsa Lanchester, Truman Capote , Eileen Brennan, James Coco, Nancy Walker

Kremen av verdens privatetterforskere blir invitert til en «mord-middag» hos den eksentriske Lionel Twain. Her blir det dekket for mye drepende moro.

Aiaiai, her fikk de samlet sammen mange talenter, gitt. Selveste Colombo , Inspector Closeau , profesor McGonnagal og Obi-Wan Kenobi i ett. Fra spøk til mer løye, her tar disse storhetene på seg parodiske drakter rettet mot diverse krimikoner. Ellers smaksettes det hele av den garvede forfatteren Truman Capotes heller dårlige, men absolutt fengende, skuespill. Humoren kan igrunnen beskrives som light-utgaven av Mel Brooks på sitt beste, altså en del bedre enn hans senere arbeid. Her blir det et sammensurium av alt fra slapstick og originale lydeffekter til velplassert/finurlig dialog. Man må ellers være OBS kraftige rasestereotyper, som neppe hadde falt i god jord i disse dager. Det dukker også opp lugubre innspill, som faktisk blir overraskende mørkt til tider. But, it's all in GOOD fun!

«Murder by Death» er en festlig hyllest utført av skuespillere som faktisk hadde god erfaring fra krimsjangeren, enten om det var fra den humoristiske eller mer seriøse siden. Dette er snadder for dem som liker ablegøyer av den litt eldre sorten.

51oT1wMw4hL

Clue (1985)
Regissør:Jonathan Lynn
Skuespillere: Tim Curry. Eileen Brennan , Christopher Lloyd, Madeline Kahn ,Michael McKean, Martin Mull, Lesley Ann Warren, Colleen Camp, Lee Ving

En gruppe mennesker blir invitert til et herskapshus, og tildelt hvert sitt pseudonym. Men er de virkelig så ukjente for hverandre ? Og hvor blir hvem drept med hva?

Basert på det populære brettspillet, blir «Clue» regnet som den ultimate «whodunnit» -komedien. Og hvem er vel jeg til å motsi det? Personene er erketypiske for sjangeren, handlingen er tynn, situasjonene er forvirrende og stemningen er vidunderlig . Mange mener at dette er Curry sin beste opptreden noensinne, og det forteller mye siden denne mannen sjelden gjør noe feil. Resten av truppen følger hakk i hæl med sine utmerkede spillopper. Som forfjamsede høns prøver de å klekke ut mordmysteriene, og mistroen spres raskt.

Man nyter den tullete galskapen fra start til det uendelige , og fortreffelige, klimakset. Dette er noe alle som ikke døde innvendig (ja, sikkert flesteparten av dem og) kommer til å få glede av.

Clue_Poster

 

Happy Death Day (2017)

Regissør: Christopher Landon

Skuespillere: Jessica Rothe, Israel Broussard,  Ruby Modine, Rachel Matthews, Charles Aitken

Tree  Gelbman (Rothe) er en   av skolens kjepphøye søsterskapsjenter . Når det kommer til bursdagen, vil hun ha den unnagjort så fort som mulig.  Men dette året skjer det noe helt utenom det vanlige, Ikke bare blir Tree myrdet, men hun våkner opp igjen til å gjenoppleve det hele om igjen og om igjen. Desperat prøver hun å finne ut hvem som tar henne . Oppi alt dette, begynner hun å se verdien i andre mennesker.

Happy Death Day blir sett på som en blanding mellom Groundhog Day og Scream. Syns du det høres gøy ut, er  det bare å  rigge seg til for en kosestund (hehe ja) .  Det  har jo blitt en del slashere med «whodunit»  -vri opp gjennom tidene, noen mye bedre enn andre. Dette er en av de som har kommet godt ut av det.

Denne filmens sterkeste punkt er uten tvil hovedrollen, som går fra å være helt uspiselig til  kjempekul. Jessica Rothe kan  forhåpentligvis bli del i den voksende strømmen av «scream queens» , for her finnes det  skuespillerevner! Ellers  finner man utmerket kjemi mellom skuespillerne.

Happy Death Day  en festlig og uhøytidelig  mordmysteriefilm hvor tiden ikke kastes bort Oppfølgeren er også verdt en titt. 

220px-Happy_Death_Day_poster

Dressed To Kill (1980)

Regissør: Brian De Palma

Skuespillere. Michael Caine, Angie Dickinson, Nancy Allen, Keith Gordon, Dennis Franz

En gift kvinne ute på eventyr (Dickinson) blir direkte slaktet av en mystisk skikkelse . Det hele blir sett av en   eskortepike (Allen) . Etter dette blir mordofferets psykolog (Caine) oppringt av en tidligere pasient, som tydelig fremdeles er forstyrret. Vitnet, som ikke blir behandlet med silkehanske av lovens lange arm (Franz), slår seg sammen med den dreptes fingerferdige sønn (Gordon) for å finne morderen (?)

“Dressed to Kill” høres kanskje ikke ut som en whodunit , men skinnet kan ofte bedra. Hitchcock –inspirert erotisk thriller surret sammen av absurditet-legenden De Palma. Jeg må ha sett denne filmen en gang i barneårene, for den markante drapsscenen hadde faktisk låst seg ganske bra fast i hjernen min, og har i alle år lurt på hvor den stammet fra. Endelig fikk man svaret på bakgrunnen til en del mareritt.

Har hørt at selv kanskje om dette var regissørens mest suksessfulle innen denne typen film, så det ikke nødvendigvis den beste. Jeg har sett skuffende lite De Palma filmer, så kan ikke legge til så mye her . Det man kan si, er underholdningsfaktoren er til stede i god grad. Spenningen er stor sett det man kan forvente, den store mordscenen er intens nok og skuespillerne (noen som fikk litt vel varierende kritikker) kommer fint ut av det. Samtidig er musikken kurant og sensualiteten på topp.

“Dressed to Kill” er kanskje ikke den mest originale mordmysterie –slasheren , men kreativitet tas i bruk. Så det finnes verre ting å se i de mørke nattetimer.

Dressed_to_kill

 

Whodunit-sjangeren er mye mer representert innen tv-serie formatet, men tror ikke jeg skal begi meg ut på noen oppramsing der. Kan heller legge til noen alternative filmer:

Netflix -produksjonen Murder Mystery , med Adam Sandler og Jennifer Aniston. Ja, den er veldig pinlig. Men, den god nok som tidsdreping, og du flirer  sikkert  et par ganger.

Identity vakte nok oppsikt da den kom ut i 2003, da den brakte flere nye ting med seg. Dette en svært utspekulært  whodunit , hvor en gjeng «fremmede» befinner seg på et motell. Det er vel ingen spoiler å si at noen blir kverket. Dessuten er det nok av regn og vind her, som gjør det til en vaskekte Vestlandsfilm. Dette er et vellaget mysterie som startet opp en aldri så liten detektivkløe.

Mange av Alfred Hitchcocks filmer kan beskrives som whodunit . Ser ikke poenget med å ramse opp de mest kjente, så kan jo legge til noen av de gjemte klassikerne som jeg har sansen for: Frenzy, en meget morbid, obskøn og artig film som kom sent i karrieren. Skrevet av mesteren Anthony Shaffer, som ellers har penneført manus til the Wicker Man , Sleuth , samt  flere Agatha Christie filmer.  The Trouble With Harry, som kanskje ikke er hans beste film, men jeg fikk meg da trenet opp smilebåndet. Mer komedie enn mysterie, men verdt å nevne.  Dial M for Murder: Anser dette som en slags bakvendt whodunit, siden seerne får stort sett vite hva som foregår. Godlynt og lettfattelig mordfarse, med bra skuespill. 

Vil nok si at Akira Kurosawas Rashomon”  hører til i sjangeren, i noen lunde grad. En knakende bra laget, og ikke minst underholdene mysteriefilm.  Selve drapet blir fort gjort redet for, men her er spørsmålet hvordan det hele utspillet seg. Det hele fungerer som et lynskarpt moralsk  stikk rettet mot andre verdenskrig, eller menneskeheten generelt. Gleder meg til å se flere Kurosawa filmer! 

Så var det krigsmordmysteriet, Rød Snø- denne norsk/svenske  miniserie-produksjonen fra 1985 ble en påskekrimklassiker etter hva jeg kan huske, selv om den foregår på vinteren .  Denne er trivelig, passelig spennende og veldig vittig, da mye takket være Thomas von Brömssen. Syns den er verdt å ta med, selv om man helst skulle fokuserer på film her.  Sven Nordin og Kjersti Holmen får og vise hva de er god for, mens Farbror Melker(Torsten Lilliecrona) leder det hele i stram uniform. 

April Fool’s Day (1986) kan vel anses som en slasher-hyllest til Agatha Christies “And Then There Were None”. Dette er vel mer en sjangerparodi, med en egen vri på de stereotypiske rollene. Morsom, med flere skuespillere som har forsvunnet i glemselen.  

Skulle gjerne holdt på i det uendelige, siden det finnes så mange andre gode filmer som  bør bli nevnt. Men ser det best å slutte av med en spilleliste, hvor jeg prøvde å etter beste evne å finne passende sang. Blant annet er sangen som kan være delaktig i å myrde The Beatles her. 

Google+