Hopp til hovedinnhold

Sigve og Simens beste filmopplevelser sålangt...

Sigve og Simen (Foto: Anne Helen Robberstad)

Sølvberget tilbyr både strømme-tjenester som Filmoteket, Filmbib, filmvisning på Cinemateket og fysisk utlån av film på dvd og blu-ray. Vi har en stor samling med ulike sjangre, noe Sigve Wiedswang og Simen B.W. Khan på 17 år, har oppdaget. De er noen av våre mest flittige lånere.

 

Hvordan oppstod filminteressen?

Sigve (Foto: Anne Helen Robberstad)

Sigve: ”I tidlig alder (kanskje litt for tidlig) ble jeg eksponert for Stanley Kubricks filmer, av mine foreldre, og helt siden det har min interesse for film vokst på eksponentielt vis. Film er bare noe helt perfekt: de kan nytes både alene og sammen med venner, og det finnes alltid en film som samsvarer med hva enn humøret eller sinnstilstanden din skulle være i det du trykker på “Start”.

 

 

Simen (Foto: Anne Helen Robberstad)

Simen: «Min interesse for film startet relativt tidlig, spesielt gjennom Disney og andre animasjonsfilmer da jeg var liten. Siden det har jeg aldri stoppet. Film er en kunstform med endeløse muligheter, og dette er grunnen til at jeg den dag i dag fortsatt er så interessert som jeg er.»

 

 

 

Simen og Sigve ser i hver sin hylle (Foto: Anne Helen Robberstad)

Vi har bedt Sigve og Simen anbefale noen av sine beste filmopplevelser de har hatt så langt.

Anbefalinger:

The cremator

Sigve:
The cremator
regi: Juraj Herz ; manus: Ladislav Fuks
1969

Hovedpersonens fortapelse inn i galskap er et klassisk motiv i den moderne filmen, slik som i Taxi Driver (1976) og Aguirre – Guds vrede (1972). Men i denne Tsjekkoslovakiske regissøren Juraj Herz’ makabre satire, fremstilles en vrangforestilling av virkeligheten så sinnssyk og fengslende at det er vanskelig å ta øynene fra den. Demonisk besatt av en hjemmelaget syntese mellom buddhisme og nazisme, påbegynner krematøren Karel Kopfrkingl et brutalt og makabert prosjekt som skal få katastrofale ringvirkninger. Filmen skinner også sterkere gjennom det marerittaktige men mesterlig utførte kameraarbeidet.

 

Valhalla Rising …

Simen:
Valhalla Rising …
Regi: Nicolas Winding Refn
2009

Ved første møte kan en regissør som Nicolas Winding Refn være frastøtende. Dette er i stor grad grunnet hans affinitet for grotesk film. Likevel mener jeg denne er verd et forsøk. I likhet med hans andre filmer blir det lille som er av handling fortalt visuelt, uten mye dialog. I den anledning slår kinematograf Morten Søborg på stortrommen. Vakre bilder av det skotske landskapet, satt opp mot den groteske volden mellom hedningene og de kristne fører til en underlig og fascinerende mix, som splitter publikum.

 

thumbnail_Káhrozat _ Damnation

Sigve:
HKáhrozat / Damnation
Regi: Béla Tarr
1988

Ingen filmskaper produserer like hjerteskjærende pessimistiske filmer som den Ungarske regissøren Belá Tarr. Káhrozat, som har fast plass blant mine favoritter, tar sted i Sovjetunionens industrielle ødemark – en ødemark av fortvilelse, vold, og skittenhet. Filmet i slående vakre svart-hvitt bilder, fremstilles på sløvt og dunkelt vis den skrekkelige eksistensen til deprimerte Karrer, som håpløst søker etter lykke og mening i et ulykkelig og meningsløst liv.

 

SHAME

Simen:
Shame
Regi: Steve McQueen
2011

I Shame følger vi Brandon Sullivan, en ungkar, hvis liv blir diktert av hans avhengighet av sex. Filmen tar sted i et grått og sjelløst New York, som speiler Sullivan selv. Selv hans seksuelle møter er kjølige, rutinerte og uten lidenskap. Ordenen i Sullivans hverdag blir imidlertid knust, når hans søster ankommer byen og et smertefullt kaos inntreffer. I Shame presenterer regissør Steve McQueen et beinkaldt og realistisk blikk på det tabubelagte temaet sex-avhengighet.

 

elephant

Sigve:
Elephant
Regi: Gus Van Sant
2003

Det føles nesten galt å anbefale Elephant, for dette var en uhyggelig opplevelse som gjorde meg kvalm av nervepirrende stress. Regissør Gus Van Sant baserte filmen på Columbine Skoleskytingen i 1999, og avbilder i denne filmen en slik grotesk og katastrofal tragedie på en skrekkelig måte: gjennom å nesten ikke vise den i det hele tatt. Som seer får du sjeldent se helheten av hendelsen, men vises heller korte snutter og det som kan virke til å være irrelevante detaljer. Det at du da tvinges til å ta i bruk din egen forestillingsevne til å visualisere det skrekkelige som tar sted, er det som gjør Elephant til en utrolig mørk film, men også en utrolig god en.

 

The Raid 2 Berandal

Simen:
The Raid 2: Berandal
Regi: Gareht Evans
2011

The Raid 2: Berandal: Tre ord. Blod, kriminalitet og vold. Disse tre ordene oppsummerer det som i min mening er 2000-tallets beste actionfilm. Filmen er indonesisk og deres nasjonale kampsport, pencak silat er perfekt for lerretet. Spark, slag, kast, våpen, kjøretøy og alt annet du kan tenke deg i en actionfilm vil du finne her. Dette blir bare gjort bedre av den utrolige koreografien og stunt-arbeidet, som for det meste blir gjort av skuespillerne selv. Denne filmen er perfekt for en lørdagskveld om man liker rå action.

 

Paprika

Sigve:
Paprika
Regi: Satoshi Kon
2006

Anime er i nyere tid blitt selve symbolet på den moderne Pop-Kulturen. Og som resultat blir den til tider ikke sett på som et oppriktig medium for kunst. Allikevel har animeskapere som Hayao Miayzaki, Isao Takahata og Makoto Shinkai (hvis verker jeg ikke kan anbefale nok) produsert mengder med prisvinnende animerte mesterverk. Satoshi Kons Paprika fra 2006 er en annen animefilm, og en dypt fascinerende en også. Den tar sted i en fremtid hvor moderne teknologi har fjernet barrieren mellom drøm og virkelighet – og resultatet er en fantasifull, forvirrende og absolutt fabelaktig filosofisk film. Den er kanskje ikke noe for alle, men jeg insisterer: gi den en sjanse eller to, og du vil nok ikke angre.

 

NEBRASKA

Simen:
Nebraska
Regi: Alexander Paynes
2013

Få filmer personifiserer sjangeren tragikomedie like sterkt som Nebraska. Med sin rørende eksaminering av familieforhold, spesifikt forholdet mellom far og sønn, kan man fort felle en tåre Alexander Paynes empatiske fremstilling av karakterene sine. De blir alle presentert helt nakne; realistiske med både positive og negative aspekter som fører til en jordnær dynamikk mellom dem. Karakterene er kjernen i filmen, og manusforfatter Bob Nelson har antakeligvis skrevet de mest troverdige jeg har støtt på i film.

 

poetry

Sigve:
Hanja / Poetry
Regi: Lee-Chang Dong
2010

I en gripende studie av livslykke og mening, gir den Sørkoreanske regissøren Lee Chang-Dong oss sin hovedperson, den aldrende Mija. I et forsøk på å gi sitt enkle liv farge og mening, vender Mija blikket mot poesien: den lokale dikthøytlesningen, skrivekurset i nabolaget og den poetiske virkelighetsoppfatningen. Lee Chang-Dong nekter allikevel seg selv sentimentalitet og forskjønning, og filmen preges av en urokkelig realisme som viser tilværelsens mørke aspekter likesom de lyse. I min mening, en av tiårets aller beste filmer

 

KAMMERPIKEN

Simen:
Ah-Ga-Ssi / The Handmaiden
Regi: Park Chan-wook
2016

Chan Wook Parks The Handmaiden viser de vakreste og de mest groteske sidene av det erotiske. Til dels en kritikk av overklassen og til dels en feministisk kritikk av makt hos menn. Dette komplimenteres med komplekse karakterer og et intrikat plot fylt av intriger, svik og puslespillbrikker man venter i spenning på at man skal falle på plass. Samstundes får vi være vitne til en vakker romanse som blomstrer. Denne filmen har noe for alle, og regissør Chan Wook Park blender alle disse elementene sammen på mesterlig vis.

 

Sigve og Simen ser i regissørhylla (Foto: Anne Helen Robberstad)

 

 

burning

Sigve:
Beoning / Burning
Regi: Lee-Chang Dong
2018 

 

Aldri har en film fått meg til å gruble like mye over dens innhold, som den mystiske, mystiske Burning. Lee-Chang Dong har igjen klart å produsere et mesterverk slik som Poetry, men under overflaten på Burning skjuler det seg langt mørkere budskap om den menneskelige tilværelsen. Dette er en film som ikke lar seg oppsummeres - skjønt jeg kan spolere at Burning er en eneste lang og tåkefull gåte fra start til slutt. Når rulleteksten omsider kommer frem, sitter du igjen med langt flere spørsmål enn svar, og ikke bare om filmen.

 

The Killing of a Sacred Deer

Simen:
The Killing of a Sacred Deer
Regi:Giorgos Lanthimos
2017

I klassisk Lanthimosiansk stil, er The Killing of a Sacred Deer en film som hovedsakelig foregår på et allegorisk plan. Den konkrete fortellingen i filmen er vag, og lite blir forklart. Karakterene er livløse, og uttrykker få følelser i filmen. Til tross for dette, klarer Lanthimos å putte seeren i transe under filmen. Fra start til slutt holder han deg fast, og gir ikke slipp før filmen er over. Dette er en film som for meg krevde flere gjennomgåinger, men som til slutt har endt opp som en av mine absolutte favoritter.

 

Sigve og Simen, helfigur (Foto: Anne Helen Robberstad)

 

Simen og Sigve:

La Passion de Jeanne D’Arc

La Passion de Jeanne D’Arc …
Regi: Carl Th. Dreyer
1928

Asketisk, enkelt, men fortsatt veldig vakkert – slik filmatiseres den historiske rettssaken til Jeanne D’Arc. Regissør Carl Th. Dreyer tar her i bruk grensesprengende filmteknikk, kameravinkler og bildeutsnitt aldri sett maken til i denne tidsperioden, og deres gripende effekt er like til stede den dag i dag. Minst like imponerende er den absolutt fenomenale opptredenen til Renée Falconetti i rollen som den titulære karakteren. Vi føler at dette er en film som undersøker Guds stillhet og menneskenes ondskap, og hvordan godheten strever med å vedvare i deres skygge.

 

thumbnail_Sanshō Dayū _ Sansho the Bailiff

Sanshō Dayū / Sansho the Bailiff
Regi: Kenji Mizoguchi
1954

Den Japanske filmskaperen Kenji Mizoguchi regnes som en av «De Tre Store» regissørene av Japansk film, sammen med Yasujirō Ozu og Akira Kurosawa, og vi er enige om at hans film Sansho the Bailiff er ingenting annet enn en fantastisk god film. På alle måter. Filmen er et klassisk jidai-geki drama, og tar sted i føydale Japan, der vi følger en adelsfamilie som blir revet ifra hverandre, og ender opp fanget i prostitusjon og slaveri. I disse brutale omstendighetene må de kjempe for å beholde sin egen menneskelighet og nåde. Som vanlig er Mizoguchi en mester bak kameraet, og filmen er blant de estetisk vakreste av de filmene vi har valgt.

 

Lykken

Le Bonheur / Lykken
Regi: Agnès Varda
1965

Agnès Varda regnes av de fleste som den største kvinnelige regissøren gjennom filmhistorien, og av god grunn! I Le Bonheur presenterer hun en bitende kritikk av den klassiske mannsorienterte fortellingen. Til å begynne med virker det som at vi skal følge den unge mannen François i et sukkersøtt familiedrama, men bakenfor den urealistisk vakre og fargerike fasaden av blomsterenger, sommerlandskap og malte møbler, skjuler det seg en mørk satire. Filmen er i stor grad en fordømmelse imot skruppelløs søking etter personlig lykke, men vi syns også den har gjort seg fortjent til en plass som en av de beste feministiske filmene vi har støtt på.

 

 

Google+