Hopp til hovedinnhold

Post-apokalyptiske filmer

Post-apokalyptiske filmer

Post-apokalyptiske filmer kan være moro, og her er noen du kanskje ikke hadde regnet med.

Det finnes mange filmer med post –apokalyptisk tema, Mad Max –serien (to av dem er gull), The Book of Eli, 28 Days Later, Akira , Escape from New York ( “I dont give a fuck about your war, or your president” er en av mine yndlingssitater) , A Quiet Place, Snowpiercer , Delicatessen osv. Et par  av disse ramser jeg opp uten å ha sett selv, men her kommer noen kanskje litt glemte som man kan få med seg: 

 

Fist of The North Star (1986) - finnes også som tv-serie og manga 

Hva skal man si? Mad Max møter kampsport. Handlingen er at en muskuløs Jesus-figur kommer tilbake, finner noen barn å beskytte, finner en “brother in arms”, leter etter bortkommen kjæreste, samt kan fiffige slagteknikker (akkompagnert av artige kamphyl) som får motstandernes kropper til å vrenge seg og eksplodere. Ellers er jo miljø og håp også en sentral del her, om en skulle bry seg om sånt. Mye rett-frem moro. Det ble laget en live-action versjon, som på ymse vis også er ganske gøy. 

maxresdefault

 

Wizards (1977)

I denne post-apokalyptiske klassikeren får vi det gamle mot det moderne, det blir relativt enfoldig godhet mot stormannsgalskap. Ralph Bakshi skal selv ha kalt dette for en familiefilm. Jo da, det er nok av eventyrskapninger her, som blir brutalt drept i nazismens navn (no shit!). Grunnet økonomiske årsaker, ble det brukt rotoskoping i en del av kampscenene, med klipp fra flere kjente filmer, noe Bakshi også gjorde i sin filmatisering av “Lord of The Rings”. Filmen er enkelt, dog stilpreget, animert. De fikk også lånt stemmen til Mark Hamill, som på samme tid var i gang med filmingen av “Star Wars” (angivelig mot at The Wizards ikke ble kalt “War Wizards”). “Wizards” er fylt med deilig absurdisme, uten å være særlig komplisert. Men, man bør nok ikke ta regissørens ord for at den er så familievennlig.

J9P7BVag

 

Rock & Rule (1983)

Etter at 3. verdenskrig har resultert i menneskehetens endelikt, består jordens befolkning nå av humanoide dyr. Musikken har en stor plass i dette samfunnet, hvor rockeren Mok er den ubestridte stjernen. Han er en narsissistisk sjel, som ikke skyr å ofre uskyldige for egen vinning. Han trenger en nydelig stemme, som han finner i bandjenta Angel. Men hva sier de andre i gruppa til det?

Ikke like minneverdig som Heavy Metal” og tidligere nevnte Wizards, men “Rock & Rule” har en sjarme. Den hadde potensiale til å bli noe mer, men det man får funker jo for all del fint. Karakterene blir dubbet av skuespillere, men sangstemmene står Robin Zander, Debbie Harry, Lou Reed og Iggy Pop for.

Rockruleposter

 

Wall-E (2008)

Roboten Wall-E er satt til å rydde Jordkloden, som er helt tom for mennesker. Han er en stillferdig samler og håpløs romantiker. Etter mange år med minimalt selskap, dukker en utforskende enhet ved navn Eve opp. Hun er oppdragsorientert og svært defensiv (ofte destruktiv), men har en meget sjarmerende side. Sammen blir de satt ut på en ferd som ikke bare betyr mye for dem selv, men hele menneskeheten.

Med “Wall-E” lagde Pixar uten tvil den koseligste post-apokalyptiske filmen noensinne. Ufattelig vakker når det kommer til både handling og animasjon. Selv om hovedkarakterene har et begrenset ordforråd, kommer følelser utmerket frem gjennom handlinger og (ja) ansiktsuttrykk. Nei, det blir langt i fra kjedelig, og jeg setter stor pris på filmer som klarer å få frem budskap på denne måten.

Syns nå alle burde se denne.

WALL-E

 

Turbo Kid (2015)

En forsiktig gutt blir til helt etter å ha kommet over en velarmert drakt. Sammen med sin ivrige jentevenn setter han ut på eventyr.

“Turbo Kid “er en mye bedre film enn den trengte å være. Det er en 80-tallsinspirert (før det ble kult) film, som etter hvert nok kommer til å få en viss status.Handlingen er søppel, men gøy for det. Kjærlighetselementene her er faktisk ganske så søte. Volden er den reneste blodorgie. Dessuten er Michael Ironside  (legendarisk grunnet både kultstempel og navn) med her.

“Turbo Kid” skaper sikkert rykninger i øyet til noen post-apokalypse-fantaster, men jeg synes nå den er mye bedre enn andre hyllestorsøk som for eksempel Neil Marshalls  Doomsday.

Turbo_Kid_poster

 

Waterworld (1995)

Må jo ta med filmen alle elsker å hate! Jooo, kan i og for seg se hvorfor mange ble skuffet over denne påkostede filmen da den kom ut i 1995. Men, i dag kan den vel sees som en artig eventyrfilm hvor ganske mye “fancy” skjer. Handlingen er i og for seg ikke vanntett (pun intended), Kevin Costner er seg selv lik og en av mine favoritter, Dennis Hopper, er deilig “over the top” . Kan vel fremdeles være noe å vise til nåtidens barn.

image

 

This is The End (2013)

Dommedag slår til midt i skuespiller James Francos innflyttningsfest. Alle snille barn (og voksne) får en plass i himmelen, mens synderne blir forlatt. Det vil blant annet si festdeltakerne, hvor man finner kjente film/serietryner som Seth Rogen, Jay Baruchel, Jonah Hill, Craig Robinson, Danny McBride og Emma Watson.

“This is The End” er en gøy post-apokalyptisk affære fra teamet Rogen/Goldberg. Her harselerer skuespillerne med seg selv på det absolutt groveste. Den er heller ikke fri for action. Det blir noe “hit and miss”, hvor den barnslige delen av voksenhumoren dominerer. Jeg ler nå i alle fall, og tror dette på lik linje med “Your Highness” (hadde sansen for denne og)ble noe  som ikke tiltalte alle, men fikk sin egen fanskare.

10087491.bilde.1408642608.x

 

Tar med et par bonusfilmer, som KAN legges til i sjangeren, om man legger godviljen: 

Planet Terror

Quentin Tarantino og Robert Rodriguz sitt Grindhouse-prosjekt er, etter min erfaring, noe folk ofte har glemt. Dette er en skam, siden filmene på hver sin måte er spekket med moro.

Rodriguz sitt bidrag “Planet Terror”, har blitt en aldri så liten klassiker innen zombiekomedier. Action, splatter og gørraktig gøy  fra ende til annen. Skuespillerne er av god kvalitet, og det samme kan sies om effektene. Man skal heller ikke se bort i fra en aldri så liten Tarantino-gjesterolle. Dette er b-film gjort riktig. Om du vil gjøre deg selv en stor tjeneste, er dette noe å sette i blu-ray spilleren (eller streame, som ungdommen gjør nå til dags).

 

The World`s End (2013)

Dette ble enden på Edgar Wright, Simon Pegg og Nick Frosts Cornetto-trilogi. Gode medhjelpere til tross, levde den ikke opp til Shaun of The Dead og Hot Fuzz. De snudde litt på rollene, hvor Pegg nå ble den som hadde problemer med å bli voksen, og Frost sin karakter hadde beina mer plantet på bakken. Selv om dette var en personlig rolle for Pegg, som selv har slitt med alkoholisme, så syns jeg ikke han klarte å bære denne filmen like godt som i forløperne. Manuset i seg selv føles mye flatere, og selv om det er noe bra actionscener, reddes det ikke helt.

Men på den andre siden av visa, vil jeg anbefale “The World`s End” for fans av litt saktegående 70 –talls sci-fi mystikk. Tror de vil kose seg, som (imot klagingen min i starten) også jeg gjorde. En noe skuffende ende på en ellers frisk trilogi (de to første filmene er blant mine høyeste favoritter), men bare hold pusten litt, så går det bra.

Google+