Hopp til hovedinnhold

Påskefilmer

Påskefilmer

Her er en liste over diverse filmer man kan se i påsken.

Hot Fuzz (2007)

Storbypolitiet har sett seg lei av Nicholas Angels overdrevne effektivitet. De overfører han dermed til en rolig landsby. Her er loven lettsinnet og folkene imøtekommende. Men hva skjer når den ivrige betjent begynner å få teften av uhumskheter i idyllen?

Hot Fuzz var andrefilm ut i «Blood & Cornetto»-serien, anført av trekløveret Edgar Wright, Simon Pegg og Nick Frost. Og etter min mening, så er det den beste av dem ( beklager, Shaun of the Dead..du vil alltid ha en plass i hjertet mitt).

«Hot Fuzz» ble til fordi England trengte en «buddy cop»-film. Dette er klassisk «over the top» action, blandet med det jeg føler er 70-talls mystikk og gammaldags britisk TV-krim. Jeg oppdager noe nytt hver gang jeg ser denne direkte FLOTTE filmen. Her får man briljant sjangersatire, hyppig aktivitet, kraftig latterføde , smekkvakker kinematografi mm. Utenom parhestene Pegg og Frost, er selv de minste rollene besatt av kvalitetnavn. Her finner vi Timothy Dalton, Jim Broadbent, Bill Nighy, Martin Freeman, Cate Blanchett, Peter Jackson, Edward Woodward, Bill Bailey, Paddy Considine, Rafe Spall, Olivia Coleman, Stephan Merchant, Alice Lowe, Steve Coogan, Paul Freeman, Stuart Wilson , Adam Buxton, Rory McCann, Kevin Eldon, Joe Cornish pluss flere. Regissør Wright er meget dyktig til å bruke musikk/lydeffekter riktig i filmene sine, og her kommer det flere velplasserte perler.

«Hot Fuzz» er en av mine favorittkomedier. Den klarer å være gutteaktig og lynskarp om hverandre, uten å falle på trynet. Se og nyt!

MV5BMzg4MDJhMDMtYmJiMS00ZDZmLThmZWUtYTMwZDM1YTc5MWE2XkEyXkFqcGdeQXVyNjU0OTQ0OTY@._V1_

 

Who Framed Roger Rabbit (1988)

Tenk om kjære og kjente tegneseriefigurer hadde vært fysisk i live? Mange hadde nok blitt begeistret for det, utenom den alkoholiserte detektiven Eddie Valiant. Bitterheten til tross, så tar han på seg en sak som foregår i deres verden. Plutselig står han midt oppi en mordsak. Enklere blir det ikke når den hovedmistenkte, stjernekarakteren Roger Rabbit, oppsøker ham for hjelp.

Denne underfundige neo-noir filmen er faktisk løst basert på en bok. Filmens mest menneskelige hovedroller ble spilt av de geniale herremennene Bob Hoskins og Christopher Lloyd, to meget undervurderte genier. Stemmearbeidet til de animerte hovedrollene ble gjort av Charles Fleischer og Kathleen Turner.

De mer klassiske figurene får ikke så mye skjermtid, men det er mange minneverdige øyeblikk. Blant annet er pianoduellen mellom Donald og Daffy rent gull. «Who Framed Roger Rabbit» er barnevennlig, men inneholder også en del mørk absurdisme for voksne. Dette har på mange måter blitt en filmatisk milepæl, som ga regissør Robert Zemeckis flere fjær i hatten.

«Who Framed Roger Rabbit» var ikke den første av sitt slag, men absolutt den mest fabelaktige. Det har kommet kopier, blant annet fra den uforlignelige Ralph Bakshi, uten at det har nådd lenger enn til ankelen. Har du ikke sett den ennå, er det mye å glede seg til.

framed

 

Mesterdetektiven Basil Mus/The Great Mouse Detective (1986)

En hjelpeløs jente havner tilfeldigvis hos detektiven Basil, som tilsynelatende er uinteressert i hennes fars forsvinning. Inntil det da kan kobles opp mot hans erkefiende.

«The Great Mouse Detective» er basert på bøker av Eve Ritus og Paul Galdene, som er inspirert av Sherlock Holmes. Den er ikke blant Disneys mest kjente og populære filmer, men jeg personlig har gedigen sans for den.

Filmen begynner med et smell, men resten foregår stort sett i en mildere retning. Jeg må innrømme at selve «kriminalplottet» er rimelig hull i lokket, men det gjøres opp for med noen helt fremdragende hovedkarakterer, stemmelagt av Barrie Ingham (Basil) og den legendariske Vincent Price (Prof. Ratigan). Man kan nesten kjenne hvordan de koste seg i disse rollene. Det er spesielt å høre Price synge, hele to ganger, men det funker så fint at.

Her blir to enorme egoer satt opp mot hverandre. Begge oser av karisma, med et barnslig temperament. Den ene er totalt drittsekk, mens den andre er mykhjertet under fasaden. Flere av birollene er også minneverdige, alt fra Basils kompanjong Dawson og den lille jenta Olivia Flamhanger (ehm..Flaversham) til Ratigans håndlangere, den forkrøplede flaggermusen Fidget og den glupske katten Felicia. Jeg må også legge til jentas far, leketøysmakeren, som fikk stemmen til selveste Uncle Scrooge, Alan Young.

«The Great Mouse Detective» er full av sjarm, og har et av de beste klimaksene innen Disneys klassikere.

basil

 

The Ladykillers (1955)

Fem kriminelle, med vidt forskjellige personlighter, bruker en tilsynelatende vimsete gammel enke som brikke i sin ransplan. Men når det viser seg at hun kan bli en flue i suppen, begynner drastiske ting å skje.

«The Ladykillers» viser de senere «Pink Panther»-kumpanene Herbert Lom og Peter Sellers i en annen setting, som er ganske artig å se. Ellers finner man travhester som Alec Guinness, Cecil Parker og Danny Green. Katie Johnson er svært underholdende som den rettskafne gamle fruen. Historien, skrevet av William Rose, skal ha utgangspunkt i en drøm.

Filmen begynner begynner med en letthjertet tone, for å skifte over til skyggesiden. Jeg trenger igrunnen ikke å røpe mer enn det.

«The Ladykillers» var original for sin tid, og fikk frem storslagne prestasjoner fra en genial gruppe skuespillere. En helt fantastisk og alternativ 50-talls krim-komedie med en deilig mørk bismak. Coen-brødrene kom med en gjenskapelse på 2000-tallet, til relativt lunken mottakelse.

lady

 

A Shot in the Dark (1964)- nr. 2 i Pink Panther -filmserien

Inspektør Jacques Clouseau insisterer på  at Maria Gambrelli, som åpenbart er skyldig i alle andres øyne, ikke har drept sin elsker i millionæren Ballons herskapshus. Muligens fordi han er ute etter å overta den avdødes plass. Closeaus eksepsjonelle inkompetanse går ut over hans overordenes helse og sjel, men det betyr ikke nødvendigvis at den leder helt ut på jordet.

Pink Panther filmene introduserte verden for både en ikonisk tegneseriefigur (som faktisk ikke er å se i introen til «A Shot in The Dark») og et naturbegavet humortalent (Peter Sellers hadde riktignok en del ting under beltet på dette tidspunktet, men det var i alle fall her jeg ble kjent med ham). Dette er nr. 2 i rekken, og anses som den beste.

Basert på et skuespill, så er «A Shot in the Dark» full av forviklinger og gjentatte spøker som man bare må le av, uansett hvor tåpelig. Karakteren Closeau slo ut i full blomst, med sin eksentriske, ultra-klønete, genialt barnslige væremåte. Med (u)elegant fremtoning går han gjennom flere slaptick-scenarioer uten særlig skrammer. Like helskinnet kommer ikke hans sjef, Dreyfuss (i Herbert Loms skikkelse), seg gjennom filmen. Å se hvordan hatet for Closeau tærer ham i filler, er helt fabelaktig. Jeg hadde følt medlidenhet, hadde det bare ikke vært så ulidelig morsomt. Det samme kan sies om de andre karakterenes forbløffelse over den famlende politimannen som er like arrogant, uansett hvor mye han gjør seg til idiot. Må heller ikke glemme Bert Kwouks rollefigur Cato, Closeaus tjener/snikangriper, som ble et gledelig gjensyn i de neste filmene.

«Pink Panther»-serien vekker god nostalgi, siden disse filmene ofte gikk sent på kvelden da jeg nettopp hadde fått TV på rommet, sammen med godbiter som Pet Sematary, Used Cars, Fierce Creatures og 1985-utgaven av King Solomon's Mines (vel... er jo litt koselig Indiana Jones rip-off) . «A Shot In The Dark» er en kjempegøy vri på det klassiske «whodunnit»-konseptet, som treffer midt i blinken.

51VJ5F1TH8L._SY445_

 

Insomnia (1997)

To politimenn er på oppdrag i landets nordligere trakter, hvor det er en usedvanlig lys periode. En av dem er lystbetont, omgjengelig med sviktende hukommelse. Hans svenske kollega er stille, perfeksjonistisk med en litt dyster fremtoning. Oppdraget er å løse mordet på en ung jente. Ved et vendepunkt i saken skjer det en fatal feil. Dette etterlater svensken med søvnforstyrrelser, tærende samvittighetskvaler og vaklende psyke. På toppen av det hele er morderen vel vitende om hva han har gjort.

«Insomnia», sammen med Budbringeren, skapte noe oppmerksomhet rundt norsk film da den kom ut sent på 90-tallet. Som Wikipedia sier, er det på flere måten en noir-film med tåke istedenfor regn og mørke. Her får vi se hvilke lengder en desperat etterforsker er villig til å gå for å dekke over sitt grusomme feilgrep.

Skuespillervalget her var særdeles bra. Stellan Skarsgård er suvren som den sterkt lidende mannen som holder maska i et kaldblodig dobbeltspill. Han er like god i de scenene hvor det holder på å sprekke. Partneren spilles svært karismatisk av Flekkefjords egen (jau, der hvor undertegnede også kommer fra) Sverre Anker Ousdal, Postmann Pat/Babb/Fleksnes' fetter fra Lyngdal-himself. Han er blant kremen av norske skuespillere, og setter fint sitt eget preg ved siden av Skarsgård.

Rollefiguren som spilles helt eksemplarisk av Bjørn Floberg, er en  ubekvem blanding av kynisk og nærmest naiv, noe som fremhever filmens eiendommelige stemning. Gisken Armands karakter prøver å nøste opp i garnet. Hun havner kanskje litt på sidelinjen i dette storslagne ensemblet, men har absolutt ingenting å si på prestasjonen. Ellers får vi se en meget spesiell side av Maria Bonnevie.

«Insomnia» er en psykologisk krim-thriller som holder mål fremdeles, over 20 år etter at den kom ut. De sterke norske elementene ble svirret sammen med en nyskapende og skrupuløs tone. En klassiker som kan nytes med både kakao og appelsin (vet ikke om dette smaker så godt sammen, men man lever bare en gang) .

Christopher Nolan (en meget dyktig filmskaper , som man muligens tør hevde er litt  overvurdert?) lagde i 2002 en remake med Al Pacino, Robin Williams og Hilary Swank. Mener denne skuffet litt.

ins

Fant du det du lette etter

Spørsmål merket * er obligatoriske.

Takk for tilbakemeldingen!

Vi svarer ikke på henvendelser her, men din tilbakemelding hjelper oss å gjøre nettstedet bedre!

Google+