Hopp til hovedinnhold

"Oddball"-filmer

"Oddball"-filmer

Nå og da har jeg lyst til å koble av med filmer om folk som er mer eksentriske enn meg selv. Her kommer et knippe anbefalinger.

Gjennom disse filmene møter man et vidt spekter av folk utenfor boksen. Her får man utradisjonell kjærlighet og ren misantropi. På bunnen ligger en uhøytidelig spilleliste.

 

True Romance (1993)

Clarence Worleys (Christian Slater) liv dreier seg om tegneserier, film og Elvis. Men kjæreste får han ikke. Så blir plutselig eksortepiken Alabama (Patricia Arquette) en del av det. Kjærligheten er et faktum. Etter noen kaotiske forviklinger, sitter turtelduene med en mengde kokain i hendene. Dette ser de på som en mulighet til å få en sikker økonomi. Men kanskje noen vil ha narkotikaen sin tilbake?

True Romance er en film jeg har snurret rundt nyttårstider i over 10 år, og den er fremdeles like sjarmerende. Det er debutmanuset til Quentin Tarantino, som har sagt at det er hans mest personlige. De tuklet ikke for mye med det, i motsetning til hva som ble gjort med broderfilmen Natural Born Killers. Alt glir fint sammen med regissør Tony Scotts (hvil i fred) særegne preg.

Selv om de herlige hovedrollekaraktene er eksentriske så det holder, hever noen av de på sidelinjen seg over dem. Brad Pitt er kanskje seg selv i det passivt aggressive dophuet han spiller. Gary Oldman briljerer som raseforvirret hallik. James Gandolfini (hvil i fred) veksler djevelsk bra mellom å være karismatisk og grenseløst brutal mafiahåndlanger. Tom Sizemore og Chris Penn (hvil i fred) passer ekstrempurk-rollene som pistol i hylster. Og hvem kan unngå å la seg gripe av den grusomme/vakre /mørkt underholdende  klassiske scenen mellom Christopher Walken og Dennis Hopper (hvil i fred. Ja, må skrive det på alle). Jeg stopper her, selv om flere av de andre skuespillerne gjør seg godt bemerket.

True Romance er en besynderlig kultfilm, bestående av vidunderlig originale kremtopper (karakterer), innslag av hjerteskjærende drama, tiltrekkende humor, klin kokos actionscener, samt eventyraktig kjærlighet. Min svartmalte side ville helst at de skulle brukt Tarantinos tenkte slutt (tror ikke dette spoiler noe). Men alt i alt er dette ikke annet en ren herlighet, fra stil og prestasjoner til musikk. Jeg er absolutt ingen romantiker, men dette er en knallfilm som smelter meg totalt.

220px-True_romance

 

I Don't Feel at Home in This World Anymore (2017). Tilgjengelig på Netflix

Etter at noen har stjålet diverse ting fra hennes hjem, bestemmer en deprimert kvinne seg for å ta saken i egne hender. Sammen med sin meget spesielle nabo setter hun i gang jakten på tyvene. Utviklingen av dette blir langt i fra ventet.

Macon Blairs regidebut tar for seg en velkjent problemstilling. Verden ikke enkel å forstå, mesteparten av tiden. Men akk, sånn blir det bare.

Han fikk meg seg gode folk som Melanie Lynskey, Elijah Wood , Jane Levy og David Yow. Dette er en svart komedie, mikset sammen med krim-thriller, drama og litt action. Den følger standardløpet som starter sakte, for å så bli mye raskere. Uten å si for mye, så utvikler det seg i en ekstrem retning.

«I Don't Feel at Home in This World Anymore»  er et  hederlig forsøk på en «oddball» film. Den er kanskje ikke blant sjangerens sterkeste, men det er absolutt mye bra her. Tiden dras ikke for mye ut, karakterene er troverdig særegne, budskapet blir velformidlet og stemningen kommer godt frem. Den var verdt å se to ganger, og jeg skal ikke se bort fra flere gjensyn.

I-Dont-Feel-at-Home-in-This-World-Anymore

 

Heathers (1988)

Veronica Sawyer (Winona Ryder) prøver å passe inn i den nådeløse jentegruppen som ruver på toppen av skolens rangstige, «Heathers» (Kim Walker, Lisanne Falk, Shannen Doherty), selv om hun i bunn og grunn hater dem intenst. Når Veronica søker å hevne seg på dem, slår hun seg sammen med nyinnflyttede J. D (Christian Slater igjen). En utad spøkefull, kul og karismatisk ung mann, med en umettelig mørk side.

Heathers var ment som syrlig sleivspark rettet mot John Hughes' ungdomsfilmer, samt sjangerklisjeene generelt. Jeg har en forkjærlighet for det som blander ubekvem satire med humor og naivitet, noe denne filmen gjør på mesterlig vis. Den malte tenåringens angstfylte liv på en snedig og skitten måte, som senere har blitt kopiert flere ganger. De voksne karakterene er dummet ned til det nivået som muligens stemmer med synet til en frustrert 16 åring.

Heathers er et kvast, stilisert thriller/komedie/drama med en smakfull dæsj bitterhet. Flere av temaene er aktuelle i dag, og til tross for den kyniske fremtoningen, finnes det mye menneskelighet her. Selv om filmen står stødig, hadde man ikke takket nei til en oppdatert remake. Sånn sett finnes det en helt ny «Heathers»-serie, som kanskje kan fungere. Men jeg har en "soft spot" for originalen.

methode_times_prod_web_bin_6af1df14-9be3-11e8-9b62-17ec317258a6

 

Bleeder (1999)

Nicolas Winding Refns andre film følger hovedsaklig vennene Lenny (Mads Mikkelsen ) og Leo (Kim Bodnia). Begge har frykt de må overkomme. Den ene prøver å komme seg ut av den komfortable singeltilværelsen, mens den andre prøver å håndtere samliv og et kommende farskap. Bleeder viser hvor vanskelig dette kan bli

Bleeder er et hardkokt egg, som kan være vanskelig å fordøye. Men du, så godt det smaker! Filmen domineres ikke av dialog, muligens for å markere kommunikasjonsvanskene folk gjerne kan ha. Eller rett og slett fordi ord ikke alltid er nødvendig.  Her blir karakterenes personligheter vist gjennom kroppspråk, klesstil, omgivelser og musikk. 

Bleeder føles, av mangel på bedre ord, helt ekte. Det legges vekt på menneskelige relasjoner og traumer. Livet, kan som alle vet, være svært hardt. Noen lukker seg inne i en egen boble, andre takler ting med aggresjon. De som klarer å finne en balanse møter vi ikke her. Uten å bli for diffus, så gir den meg både glede og sorg. Her finnes elementer mange kan kjenne seg igjen i.

Bleeder har av flere blitt sammenlignet med Taxi Driver, en film jeg ennå har til gode å se. Dette er muligens min favorittfilm fra Winding Refn (jeg har ikke sett noe etter Drive). Mye av innholdet er skremmende realistisk, og pusten går hardt etter man har sett det. At en av hovedkarakterene er en stillferdig filmnerd, rører hjertet mitt litt.

bleeder-1200-1200-675-675-crop-000000

 

Spilleliste

Her har jeg samlet noen låter av ymse sort. Noen er veldig "typiske", men jeg har prøvd å variere:

 

Fant du det du lette etter

Spørsmål merket * er obligatoriske.

Takk for tilbakemeldingen!

Vi svarer ikke på henvendelser her, men din tilbakemelding hjelper oss å gjøre nettstedet bedre!

Google+