Hopp til hovedinnhold

Juleunderholdning som fortjener oppmerksomhet 2019

Anna and the apocalypse

Hei hå, nå blir det juleunderholdning igjen.

Familien Andersens Julehemmelighed (1993)-Julekalender

Regissør: Claus Bue
Skuespillere: Claus Bue, Søren Hauch-Fausbøll, Niels Olsen, Torben Zeller, Søren Østergaard

Handling: En mislykket «julemand» må opp til eksamen igjen. Med seg på kjøpet får han en assistent av ymse kvaliteter. Oppgaven er å få frem høytidsgleden hos den eksentriske familien Andersen, som har lagt julen for ekstremt hat. En grundig etterforskning settes i gang. Forviklingene kommer på løpende bånd, og det er tydelig at noen ikke vil at garnnøstet skal gå opp.

Vet ikke hvem andre en meg som er gira på seg en dansk voksen-julekalender fra 1993. Uansett, denne kriminal lystspills (psyko) komedien er slettes ikke så dum. Eller jo, kanskje en smule, men hvem liker ikke småfjollete dårskap fra vårt søster/broderland. Med bare menn i rollebesetningen, også som de kvinnelige karakterene (som i grunnen ikke er så uvanlig i disse julekalenderne), blir det mye strabaser og heftig lett innpakket gavehumor (en litt stemningsfull vri på koffert-tankegangen).

Om alt blir like livlig i dag, kan vi diskuteres om. Vil nok satse på noen glis fra glade julegriser.

Skjermbilde

Scrooged (1988)

Regissør: Richard Donner
Skuespillere: Bill Murray, Karen Allen, Alfre Woodard, John Forsythe, David Johansen, Carol Kane, Bobcat Goldthwait, John Glover

Handling: Den hensynsløse direktøren for en av USAs største kanaler, Frank Cross (Murray), bryr seg mer om suksess enn medmenneskelighet. Dette prøver noen innpåslitne og mannevonde juleånder å snu om på.

Filmen markerte et comeback for Murray, som hadde tatt noen års pause fra rampelyset etter Ghostbusters-suksessen ble for mye. I denne er han faktisk litt redd for spøkelsene.

Den undervurderte klassikeren Scrooged er en mørk sjokoladebit, med en mild smak. Dette ble andre julefilm på rad for Donner, som kom med Lethal Weapon året før. Denne er da mer «typisk», siden det er en modernisert gjenfortelling av Charles Dickens «A Christmas Carol».

Bill Murray er ikke på sitt mest engasjerte her, siden de kreative uenighetene mellom ham og Donner skal ha vært rimelig store. Allikevel passer dette utmerket i stil hovedkarakterens selvopptatte personlighet. Regissøren ville at han skulle overspille for å få frem den riktige stemningen, så det ble artig blanding mellom umotivert energi og gi f....-holdning. Det skal også sier at stakkar Bill ble skadet på flere måter under filmingen. Dette skal uansett sies å være en fabelaktig skuespillerprestasjon.

Som du kanskje forsto av innledningen, så er det en del svartere humor på gang her, og de sneier faktisk bort i grøsserlandskapet. Men det dras egentlig aldri så veldig langt ut. Det hele starter med en skarpladet tone, som jeg skulle ønsket de hadde ivaretatt gjennom hele filmen. Noen er vel uenige der, spesielt siden en del kritikere syns filmen var for mye av det vonde. Jo da, det er en del slapstickpakket vold, lite moralske holdninger og ubehagelige (dog bra lagd) visuelle aspekter her. Vil nok ikke si at det blir mye for en voksen mann i sin beste alder (32 år, for min del), men, uten å vite hva de søte små takler i dag, så bør kanskje de minste holde seg til noe annet.

Til tross for mine ønsker om en kaldere vri av den allerede blektonede historien og hovedrolleinnhaver Murrays tydelige misnøye, så er «Scrooged» en glimrende film å se grunnet underholdende rolletolkninger, svært velfungerende humor med slagferdige elementer, kjekke spesialeffekter, kreativitet, obligatorisk spor av varme og en del attåt.

 

sc

 

Better Watch Out (2016)

Regissør: Chris Peckover
Skuespillere: Olivia DeJonge, Levi Miller, Ed Oxenbould, Alex Mikic

Handling: Barnevakten Ashley (DeJonge) tror hennes siste skift for Luke (Miller) kommer til å bli et hyggelig farvel. Han har på sin side langt mer amorøse tanker i hodet. Ut av det blå dukker klart farlige innbruddstyver opp. Dette blir et spill av uante dimensjoner.

Better Watch Out» prøver seg på en blanding av ren ubehagelighet og mørk moro. Det skal de ha ros for, siden forsøket ikke ble så aller verst. Det ligger en «Home Alone» - følelse over det hele, bare med en langt mer ondsinnet tone. Mer bør i grunnen ikke sies. Kan nevne at de unge skuespillerne er meget dyktige. DeJonge og Oxenbould (som her spiller hovedpersonens bestevenn) hadde tidligere jobbet sammen i en annen utradisjonell grøsserkomedie , nemlig M. Night Shyamalans The Visit.

«Better Watch Out» blir nok aldri sett på som en klassiker innen julegrøss, men er en liten pepperkake av en film.

watch

Anna and The Apocalypse (2017)

Regissør: John McPail

Skuespillere: Ella Hunt, Malcolm Cumming, Sarah Swire, Christopher Leveaux, Marli Siu, Ben Wiggins, Mark Benton, Paul Kaye

Handling: Når en influensaepidemi utvikler seg til et zombieutrbrudd, må Anna (Hunt) og vennene slå fra seg, med sang og spill.

Julezombiekomedier finnes det faktisk noen av. Men å blande musikal inn i bildet, var et nytt trekk. Jeg tenkte faktisk at dette kunne bli litt interessant. Egentlig burde ikke dette gå, vel?

La oss begynne med musikalaspektet. De tok altså den vanlige kommersiell pop og småpompøs rock-ruten. Skuespillerne synger forså vidt bra med sine nebb, men skulle kanskje ønske litt mer «trøkk» og kreativitet her. Jeg vil si at dette ikke gir meg noe særlig. Bortsett at man da får litt mer innblikk i karakterenes hoder.

Men grøsserkomediedelen biter heldigvis mye bedre fra seg . Splatter, knusing/lemlestelse, latter, samt en god håndfull tragedie gir svært dominant, men veldig god, kanelsmak i den seige musikal-snurren. Her følges den vidunderlige åren som Shaun of the Dead var med på å danne. Folkelig håpløshet blandet med actionpakket blodsøl.

"Anna and The Apocalypse" er nok ikke for den som får smertefulle utslett av snillpop-dominerte musikaler og hint av kjærlighet i grøsserne sine. Som ren skrekk-komedie vil derimot jeg si at den er ganske fin å se på. Fortjener en (positiv) klask for å komme med noe annerledes i disse festlige tider. 

anna

Arthur Christmas (2011)

Regissør: Sarah Smith, Barry Cook
Skuespillere: James McAvoy, Jim Broadbent , Bill Nighy. Hugh Laurie, Ashley Jensen , Imelda Staunton, Marc Wootton

Handling: Athur (McAvoy) er klønete og livredd, men han har noe resten av familien mangler, nemlig stor glede over julen. Dette er da til tross for at yrket deres baserer seg fullstendig rundt høytiden. Selv om gavelevering har utviklet seg til en tilsynelatende skuddsikker prosess, blir et lite barn glemt. Arthur legger hele sin sjel i å får orden på

Vet om ikke dette stemmer, men har alltid følt at «Arthur Christmas» har blitt noe oversett.Den har med årene blitt en personlig favoritt.  Målet er jo standarden, å få frem julens budskap. Uansett, var det noe veldig oppfriskende med denne animasjonsfilmen Her blir gammelt mot nytt, hodet mot hjerte, egoisme mot giverglede.

Filmen er hyperaktiv med svært mange detaljer, noe som er med å øke lysten til å se de flere ganger. Humoren som spres rundt er veldig typisk, men hva gjør vel det, når den fungerer så godt? Stemmene tilhører riskremen (ja, jeg vet at ordspillene mine er døve) av britiske skuespillere , og animasjonen er finfin.

«Arthur Christmas» er en velmenende , artig og fin film for alle barn og de fleste voksne . Glitrende stas.

MV5BMTYyMjMyMzEzMl5BMl5BanBnXkFtZTcwMDg4NTM5Ng@@._V1_SY1000_CR0,0,675,1000_AL_

 

 

Og for dem som vil ha litt nyttårskos:

Four rooms (1995)
Regissører: Quentin Tarantino, Robert Rodriguez, Allison Anders og Alexandre Rockwell

Skuespillere: Tim Roth, Madonna, Antonio Banderas, Tamlyn Tomita, Lili Taylor, Quentin Tarantino, David Proval, Ione Skye, Kathy Griffin, Marisa Tomei. Bruce Willis (ukreditert), Jennifer Beals, Lana McKissak, Danny Verduzco

Handling: Den ivrige pikkoloen Ted (Roth) får ansvaret for driften av hotellet på nyttårsaften. Dette blir langt fra en festlig affære for stakkars Ted. Gjestene er nemlig hakkende sprøe, og meget utspekulerte . Her blir det forførende hekser, psykiske (skadelige) spill og diabolske unger.

Tror ikke at det finnes så mange skikkelige nyttårsfilmer. Uansett, så er Four rooms nummer en på dette feltet. Dette har blitt en årlig tradisjon.

Den animerte introen og fysiske humoren gir meg noen assosiasjoner til Pink Panther-serien. Tim Roth leder det hele an i nevrotisk Peter Sellers-stil. Feel free to disagree, men føler dette er en relativt passende beskrivelse av det hele.

Filmen består av fire forskjellige hendelser (altså rom) hvor forskjellige regissører får boltreplass. Rodriguez og Tarantino ( som også er å se i selve filmen) er vel de som var (og fremdeles er) de mest kjente her. Mange vil påstå at deres bidrag er de beste, noe som kanskje er sant. Men den stilistiske særheten som preger Anders og Rockwells «snutter» har noe veldig tiltrekkende ved seg. Skal innrømme at det tok meg noen år å varme opp for akkurat disse, men i dag har jeg akseptert hele filmen for hva den er: et urkomisk kaos som bobler mer en den friskeste champis.

«Four rooms» er ikke for alle, men den får frem nyttårs-galoppen i meg hver gang. En fest av en kultfim, rett og slett.

four

 

Julen er da intet uten sang og musikk

Google+