Hopp til hovedinnhold

Juleunderholdning som fortjener oppmerksomhet

Nikolaus and Krampus in Austria. Newspaper-illustration from 1896

Jeg er ikke så stor fan av oppstyr. Men julen kan i og for seg være kjekk, når det kommer til visse typer film, musikk og kanskje litteratur.

Jeg har mange faste filmer jeg ser i løpet av denne høytiden, men skal ikke ta for meg dem nå. Her kommer noen julefilmer (eller som i alle fall foregår rundt denne tiden av året), som fortjener mer oppmerksomhet. Trykk på bildene for å bestille (vi har ikke Rare Exports og Happy!).

Filth (2013)

Denne julen har politimannen Bruce Robertson en plan. I et forsøk på å redde sitt stagnerende ekteskap, jobber han med å få en forfremmelse. Om han fortjener den, skal overhodet ikke påstås. Korrupt og egoistisk, involverer metodene hans manipulasjon, svik, sex og ikke minst dop. Men veien mot toppen er allikevel hard, spesielt når hans mentale helse begynner å skurre .

Ut fra dette, forventer man nok galskap. Vil du vite hvor mye, så er det bare å se denne svært gøyale  , bekmørke komedien basert på en bok av Irvine Welsh (Trainspotting).

Jeg har stor sans for James McAvoy, som  glimrende klarer å vise frem sin allsidighet, ved å gå fra iskald til livredd, samt bringe frem uante sider ved karakteren, som her vil si medmenneskelighet. Han blir støttet opp av en solid rollebesetning bestående av folk som Imogen Poots, Jim Broadbent, Eddie Marsan, Jamie Bell, Gary Lewis osv. Soundtracket er også svært velplassert.

Filth er en dyster, men allikevel underholdende og energisk, film, som passer rundt de søte juletider.

 

In Bruges/Undercover i Brügge (2008)

To irske menn med yrker dypt inne i skyggesiden, blir sendt til den belgiske landsbyen Brügge. Ken (Brendan Gleeson) suger raskt til seg stedets vakkerhet og kultur, mens Ray (Colin Farrell) er rastløs og tydelig misfornøyd med det hele. Ingen vet hva de gjør der, utenom Harry (Ralph Fiennes), en beinhard sjel med visse moralske sider.

Det er vanskelig å skrive om In Bruges. Ikke på grunn av en overdrevet komplisert handling, men det vriene er å ikke røpe for mye. Med på listen skal den uansett være. Dette er en skjærende blanding av vakkert og forpint, hjertevarme og brutalitet. Alt toppet av et lag med tungsindig, kynisk humor og omgivelser som er en fryd for øyet. Handlingen er satt til julen, en høytid bygget rundt mange følelser, som passer perfekt.

Jeg våger ikke å fortelle så mye mer, men skuespillerprestasjonene fortjener å bli beskrevet. Farrell skinner virkelig som en utad syrlig og bitter person, som kveles av en sterk  skyldfølelse. Gleeson fungerer som en mentor, full av omtanke for sin angstfyllte  venn, og han har også sterk innvirkning på meg. Ralph Fiennes er en mesterlig sosiopat, intet mer å si om det.

Ingenting er perfekt, men dramatiker Martin  McDonaghs debutfilm er nå i alle fall knakende god. Anbefales på det sterkeste, uansett hvilken årstid.  Den hører til høyt oppe på listen over mine favorittfilmer (om jeg noen gang skulle finne på å lage sånt).

 

Black Christmas (1974)

Et kvinnelig studenthjem blir utsatt for telefonterror av svært pervers natur. Veldig tidlig får seerne vite at bakmannen er mer enn bare ord.

Vet ikke om jeg vil kalle «Black Christmas» for oversett, men oppmerksomhet fortjener den absolutt. Dette er en av bautaene innen slashersjangeren, og den kom faktisk ut noen år før John Carpenters «Halloween». Etter min mening kan disse to filmene sammenlignes på flere måter.

En ekkel stemning bygges sakte opp, og bidrar til å skape litt ekstra kuldefrysninger. Men kjedelig blir det ikke. Her finner man flere fargerike karakterer. Man kan spesielt nevne to rappkjefta, uedrulige damer, Barb, spilt av Margot Kidder (som døde tidligere i år) og husmor Mrs. Mac, spilt av Marian Waldman (som døde for over 30 år siden. Hvil i fred). Flere av de andre fortjener honnør, men jeg kan ikke dra det for mye ut. De har ellers balansert den ubehagelige tonen med en sær form for humor.

Black Christmas går under kategorien «enkel, men ekstremt effektiv». En mørk, atmosfærisk, ufyselig kultfilm som bringer frem en vond, men allikevel fornøyelig (tolk fritt), julefølelse. Jeg må til slutt få med at regissør Bob Clark (som døde på tragisk vis i 2007 … nok en gang: hvil i fred), rundt ti år senere kom med, det som skulle bli USAs mest elskede julefilm, «A Christmas Story». Som en godhjertet familiefilm, står den i sterk kontrast til denne grøsserklassikeren. Men Clark skal, sannsynligvis spøkefullt, ha sagt at det finnes en forbindelse mellom de to.

 

Rare Exports (2010)

Unge Pietari oppdager at det er noe mystisk ved utgravingene i det finske fjellet Korvatunturi. Når konsekvensene oppstår, er det ikke så mye fornuft i de voksne. Julaften kommer, og dråpene begynner å dryppe. Klarer vår unge hovedperson å forhindre den kommende faren?

Rare_Exports_official_film_poster

    

Den finske filmen Rare Exports er faktisk innspilt i Tromsø, og har i alle fall én gjenkjennelig norsk skuespiller i besetningen. Dette er en julefortelling beregnet for de ikke altfor små og for oss eldre som synes slike filmer er stas. Ikke mye vold ... men uhyggeligheter oppstår både her og der. Dessuten er det nakenhet av ymse slag.

Skuespillerne er fremdragende. Selve historien fenger som (av mangel på bedre ord) bare fy. Humoren er svart, egenartet og herlig. Spenningen bygges fabelaktig opp. Kinematografien skal man heller ikke klage på. Rare Exports er en film jeg har blitt glad i, rett og slett. Fantastisk underholdning som øker stemning og humør.Man bør også få med seg forløperne/kortfilmene her  og her. 

 

Get Santa (2014)

Eks-kriminelle Steve Anderson er naturlig nok skeptisk når sønnen insisterer på å hjelpe en nåværende innesperret, som hevder å være julenissen. Etter noe om og men blir han med på den angivelige leken, som tar en overraskende vending.

Get Santa er den snilleste filmen på lista, men det er ikke ofte man ser julefar i fengsel. Historien er enkel, og britiske tørrvittigheter kommer i fleng. Ellers er nok ikke dette for store motstandere av fise/avføringshumor. Når det er sagt så setter jeg denne over en del andre julefilmer, som ganske sikkert anses som «bedre».

Jo da, man finner flere «typiske» sjangerting her, men heldigvis ikke for mye sukkersøthet. Jeg fant noe forfriskende ved «Get Santa» da jeg så den i 2014, som ikke forsvinner når man ser den igjen. Her finner man blant annet trivelige mennesker som Jim Broadbent (både andre gang han spiller julenissen og blir nevnt i dette innlegget), Rafe Spall, Warwick Davies, Ewen Bremner, Stephen Graham. Selv om Get Santa ikke skiller seg mest ut i mengden av julefilmer, så fortjener den absolutt en titt. Her er det både latter og nestekjærlighet, for dem som mener slikt hører til i julen.

 

Happy! (sesong 1-2017)

SY FY/Netflix-serien «Happy!» tar for seg velkjente temaer med en oppfriskende vri. Tidligere politimann, nå leiemorder Nick Sax' eneste gleder er å skape ødeleggelse for andre og seg selv. Så dukker tittelkarakteren, en lilla enhjørning, opp i livet hans. Dette er fantasivennen til en datter Nick ikke visste han hadde, som har blitt kidnappet av en meget forskrudd sjel i nissedrakt.Etter en indre konfliktstrid hos vår antihelt, er redningsforsøket i gang. Da begynner bjellene å klinge for å si det sånn.

Happy!_Title_Card

«Happy!» får energien i gang på en sunnere måte enn all verdens julegodteri. Her er det action, vold, fantastisk deilig og mørk humor, rusmisbruk, misantropi, hensynsløse gangstere og lidelse i fleng. Og muligens litt varme, for dere som er interessert i sånt. Skuespillerne er i storform, mens rollekarakterene er, av mangel på et bedre ord, elleville. 

Ergo er sesong 1 av «Happy!» et godt alternativ til den tradisjonelle julekalenderen. Den er på kun 8 episoder, som går unna i en fei. Men ny sesong er på vei... tjohei.

 

The Stupidest Angel: A Heartwarming Tale of Christmas Terror (Bok, 2004)

Den fredfulle byen Pine Cove i California gjør seg klar for julefeiring. Men så skjer et drap. En engel er ivrig etter å oppfylle en liten gutts ønske. Og deretter bryter kaoset løs.

Jeg leser ikke så ofte lenger, men Christopher Moores julefortelling har blitt en gjenganger rundt disse tider. I denne boken samles flere kjære, kjente og vidunderlig eksentriske figurer fra tidligere bøker. The Stupidest Angel (oversatt til norsk som Engelen fra helvete) byr på et strålende virvar av spektakulær humor, krim-drama, sprø (men folkelige) karakterer, skrekkelementer i reneste b-film stil, hjerte, minneverdige sitater, romantikk og ren glede. Absolutt verdt å bla i om man vil ha meget underholdende julelektyre, som titter innom flere sjangre. Versjonen vi har på biblioteket er utvidet med en "short story". Denne  tok en overraskende vending . men var for all del virkningsfull, litt spennende/uhyggelig og ikke minst morsom. 

 

God jul!

Det var nok for denne gang. Jeg kan jo gjerne nevne glimrende filmer som Bad Santa (den ultimate julekomedie), The Long Kiss Good Night og Kiss, Kiss Bang, Bang , men jeg tror mange kjenner til dem allerede. 

Nå overdriver jeg kanskje, til å være en person som ikke liker oppstyr. Men jeg følte for å lage en aldri så lang spilleliste som blander tradisjonelt, utradisjonelt, lystig, melankolsk, sprøtt, absurd, snilt, ondskapsfullt, samt litt rogalandsk. 

Google+