Hopp til hovedinnhold

Hedenskap og mystikk på film

Hedenskap og mystikk på film

Filmene jeg anbefaler her er av den mer saktegående sorten. Her er mye snadder for de som liker det mystiske, motbydelig, voldelige og tankevekkende. 

 

The Wicker Man (1973)

Politibetjenten Howie blir sendt til en liten øy i Skottland for å etterforske en jentes forsvinning. Den svært gudfryktige mannen lar seg sjokkere over beboernes frisinnede natur og sensuelle skikker. Helt fra starten er det klart at mye ikke henger på greip.

Jeg så denne snedige kultfilmen for første gang tidlig i 20-årene, og den brakte frem en viss fascinasjon. Ved andre gjensyn nå nylig, var dette fremdeles en svært gøy og interessant opplevelse.

«The Wicker Man» er unik på flere måter. Musikken, laget spesielt for filmen, spiller en svært stor rolle. Paul Giovanni (hvil i fred), med gruppen Magnet, skapte en særegen blanding av folkemusikk og psykedelia, som har vært til stor inspirasjon for mange musikere. Resten er en blanding av skrekk, thriller, drama, vittig absurditet og erotikk.

Skrekkikonet Christopher Lee (hvil i fred) kommer frem til sin fulle rett som øyas utspekutlerte leder, Lord Summerisle. Edward  Woodward (hvil i fred) spiller med glans den standhaftige politimann som blir utsatt for prøvelser av ulike slag. Mange fikk et godt øye til Britt Ekland i denne filmen, men må merke at hun skal ha fått «stand-in» både når det gjaldt kropp og stemme.

Dessverre har flere deler fra «The Wicker Man» gått tapt. Lee hevdet at om disse hadde blitt med i miksen, ville filmen fremstått som mange ganger bedre. Men re-utgivelsen fra 2013 ga oss heldigvis noe mer (jeg har ikke sett Director's cut fra 2001) . Uansett, man skal ikke dvele over hva som kunne vært. Dette er en stemingsskapende diamant, uslipt, enkel, rå, mystisk og vidunderlig. I 2006 kom det en remake, ledet an av Nicolas Cage i fin form. Kanskje ikke for den kresne, men absolutt gøy om man tenker på bjørnekostymer og bier.

The_Wicker_Man_(1973_film)_UK_poster

 

Vargtimmen /Hour of the Wolf (1968)

En plaget kunstner (Max von Sydow) drar til en øde øy med sin gravide kone (Liv Ullman). Gradvis glir han lengre inn i galskapen.

«Vargtimmen» var Ingmar Bergmans eneste skrekkfilm. Faktisk er den det eneste jeg har sett av ham også.

Som andre har sagt, så føles det som om «Vargtimmen» illustrerer vrangforestillingene til en tragisk sjel, scene for scene. Vi får også se hvilken innvirkning dette har på de nærmeste.  Jeg synes faktisk at den skapte en lignende atmosfære som «De Dødes Tjern», selv om disse ikke kan sammenlignes for mye. Den er kanskje litt utdatert for dagens ungdom, men det dystre temaet er tidløst. Dessuten er mye her genuint ubehagelig, både visuelt og stemningsmessig.

Jeg tror ikke jeg bør skrive så mye mer. «Vargtimmen» er en miks av god, gammaldags Europeisk skräckfilm og kunstnerisk dilldall, noe jeg ikke mener negativt. Jeg er relativt lite "artsy-fartsy", allikevel falt en del ting her i smak hos meg.

Hour_of_the_wolf

 

Sauna (2008)

Filmen tar sted på slutten av 1500-tallet, etter krigen mellom Russland og Sverige. En liten gruppe får i oppdrag å kartlegge de nye grensene. Blant dem er de finske brødrene Eerik og Knut. Den ene kjenner kun til kampens lidelse, hvor han har tatt livet av 73 mennesker. Den andre er skolert, med et tilsynelatende mer empatisk lune. Litt tidligere har søsknene begått en udåd som forfølger dem ut i ødemarken.

Jeg tror dette, sammen med fantastiske Rare Exports, er de eneste finske filmene jeg har sett. Så, hva kan man si om «Sauna»? Annet enn at den til tider er gyslig fæl?

Det tristvakre (ja, landskapet er forførende) og den sumpaktige stemningen drar deg langsomt ned i dypet. «Sauna» er for det meste kald og styggelig. Allikevel eksisterer det mye følelser her. Karakterene søker etter å få sine synder vasket bort, men er det mulig?

«Sauna» ga absolutt mersmak på finsk film. Den kom med mange gode overraskelser og vemmeligheter. Noen ble kanskje dratt litt vel mye ut, men den solide kreativiteten glattet over det meste. Absolutt verdt en halvannen time av din tid.

sau

 

Apostle (2018). Finnes på Netflix

Filmen tar sted tidlig på 1900-tallet. En tungt belastet mann infiltrerer et religiøst øysamfunn i håp om å finne sin søster. Det blir fort gjort klart at denne kulten er svært lumsk. Hvor mye skjuler seg under den gåtefulle skorpen?

"Apostle" følger den samme dunkle linjen som The Wicker Man (originalen), noe jeg setter veldig pris på. De prøvde noe lignende med en annen Netflix-produksjon, «The Ritual», som dessverre mistet meg av lasset etter en lovende start. Det dukker riktig nok opp noen pjuskete ugler fra "Apostles" frodige landskap og. Men jeg må si at jeg koste meg en god del med denne.

Apostle er en fin atmosfærisk sak, for dere som liker mysterier med røtter i det hedenske. Jeg vil avslutningsvis si at dette ikke er en ren «Wicker Man» -kopi. men den kan definitivt sees som en hyllest. Her er det flere ting å bite i når det gjelder groteske ubehageligheter, smygende spenning og drama.

Apostle_poster

 

A Field in England (2013)

Under den engelske borgerkrigen, sniker en liten gruppe forskjellige mennesker seg vekk fra kaoset. Etter å ha vandret kommer desertørene over en alkymist som tvinger dem med på skattejakt. Dette blir en sopptur for seg selv.

Etter hva jeg har sett fra Ben Wheatley kan man sammenligne filmene hans med en sær venn. Relativt forvirrende, ganske skremmende, men bringer allikevel frem en slags fornøyelig følelse.

Som du sikkert har oppfattet, så passer ikke «A Field in England» for alle og enhver. I alle fall ikke epileptikere, som den advarer mot selv.

Det skjer igrunnen mye , og allikevel ingenting. Interessant for noen, rent søppel for andre. Personlig fant jeg den både uhyggelig og morsom. Alt fra skuespillerprestasjoner til kinematografi er preget av en viss kvalitet. De klarer å røske opp i tankene på en måte at man nesten skulle tro det var lus i skallen.

«A Field in England» svirrer fint i bane rundt «mindfuck»-planeten. Den kan streike litt underveis, men har noe så sjeldent som en suksessfull kræsjlanding. 

field

 

Wake Wood (2010)

Et irsk par opplever sitt største mareritt når datteren plutselig blir drept. I søken etter en ny start flytter de til landsbyen Wakewood. Her holder innbyggerne et rituale som kan hjelpe de sørgende til å ta skikkelig farvel gjennom tre dager. Selvfølgelig har det sin pris.

Wake Wood kom ut i 2010, etter gjenopplivingen av det legendariske filmselskapet Hammer Productions. De brakte liv i karrierene til mestere som Peter Cushing, Christopher Lee, Veronica Carlson, Oliver Reed, Barbara Shelley. 

Det er mye uhygge i denne irsk/svenske produksjonen, spesielt fordi barn er involvert. Jeg har ikke sett så mange Hammer-filmer (til tross for at jeg eier en del av de). Etter min mening, så følger Wake Wood selskapets gode ånd (men ikke spidd hjertet mitt om du er uenig).

Å kalle dette for en irsk utgave av «Pet Sematary», ville blitt for enkelt. Selv om den fort kunne fått Stephen King-fans til å glise. Dette er ikke noe for motstandere av menneske/dyreslakt og vindmøller. Håper på at det kommer  mer av disse nostalgiske folk/okkultinspirerte filmene i nærmeste fremtid. Jeg tenker da blant annet på «Midsommar», fra samme folk som lagde Hereditary (fantastisk film, uansett hva andre måtte mene).

«Wake Wood» er en grim liten affære, som passer fint en regnfull Vestlandskveld. Her finner du kjente fjes fra både Game of Thrones og Harry Potter.

wake

 

De Dødes Tjern (1958)

En vennegjeng på hyttetur får høre et mordsagn, og at gjerningsmannens skrik kan høres om natten. Omstendighetene blir etter hvert svært merkelige. Kan det være noen som overvåker dem?

Jeg og en kompis lo godt av diverse effekter etter å ha sett «De Dødes Tjern» for mange herrens år siden. Jeg leste senere boka, som jeg på det tidspunktet syns var flere hakk bedre. Men jeg har med tiden fått sansen for denne lille filmen. Sant å si, så er det vel Norges første filmatiske  grøsser, da ikke i den reneste form. Nå er dette  en sjanger vi, med noen solide unntak, ikke har fått helt dreisen på her til lands. Det er synd, siden i alle fall jeg føler vi har en del å ta av. Men det kan diskuteres en annen gang.

Skuespillerstaben besto av ringrever som Henki Kolstad, Per Lillo–Stenberg og Henny Moan. Penneføreren André Bjerke hadde selv en sentral rolle. Filmen har masser av datidens folkelige humor, og kjemien tyder på at de involverte hadde det gøy med å lage den. Jeg må ta med at de av dem som har forlatt oss, må hvile i fred. 

På en annen side legges det stor vekt på psykologi og folkemyter. Temaet i seg selv er svært forstyrrende. Skrekkfilmfølelsen kommer godt frem, selv om ikke alt er like virkningsfullt. Uansett, så har flere latt seg inspirere av «De Dødes Tjern». Blant annet kan filmen «Villmark» bli sett på som en ren hyllest.

Ta «De Dødes Tjern» for hva den er, så hygger du deg nok like godt som undertegnede. En sann klassiker som blander fælsligheter og skøy i en tradisjonell innpakkning. Etter sigende, skal det komme en remake senere i år. På en måte tror jeg faktisk det kan bli interessant.

MV5BZGE0MmE0OTQtMDkzMS00MTZhLWIyZGYtZTAyNGNhOTE2NmRlXkEyXkFqcGdeQXVyMzE3NzIwODk@._V1_SY1000_CR0,0,675,1000_AL_

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Google+