Hopp til hovedinnhold

Grøss , gru , rock & roll

Grøss , gru , rock & roll

All murder , all guts, all fun!

 

Re-Animator (1985)

Ganske enkelt, så er Re-animator en modernisert versjon av Frankenstein, med en remikstet utgave av filmmusikken til “Psycho”.

Stuart Gordon (som døde tidligere i år) lagde flere mørkt komiske filmer løst basert på H. P Lovecrafts fortelling, gjerne med den fantastiske Jeffrey Combs (konge innen sjangeren, ved siden av Bruce Campbell) hovedrollen. I Re-Animator møter vi Herbert West, en ambisiøs ung legestudent som bokstavelig talt leker med døden , til katastrofale konsekvenser.

Skal innrømme at jeg får en genuint god følelse av denne lavbudsjettsjuvelen. Her blir det mye “campy” moro, med gørr og usunne besettellser om hverandre. Vil sette denne som en klassikere på linje med Evil Dead, Brain Dead, Brain Damage, samt andre du kanskje kjenner til eller ikke. Denne deilige blandingen av splatter og body horror får nok gamle ,så vel som nyfrelste, 80-tallsfanatikere til gni seg i nevene.

ren

Housebound (2014)

Den kriminelle rusmisbrukeren Kylie blir dømt til husarrest hos sin kjære mor , for stabiliteten sin skyld. Det har seg bare sånn, at huset ikke nødvendigvis tilbyr så mye sikkerhet.

New Zealand er et av de landene som har klart å gjøre grøsserkomedier rett, gjerne etter ånden av Peter  Jacksons tidligere filmer.

“Housebound” har noen  elementer fra Jackson , tenker da helst på den fantastisk spøkelsesjeger-komedien “The Frighteners” . Ellers finnes det spor av det man ser i de særeste Wes Craven-filmene, samt det samme stemningsleiet  du får hos Joe Dante. Man trenger ikke å gjenoppfinne kruttet, når forskjellige stiler og sjangertrekk smøres sammen til noe som er så gøy!

Housebound2014horrormovieposter

Nattevakten (1994)

En jusstudent tar jobb som nattevakt ved et likhus, hvor det ryktes å ha skjedd noe svært forstyrrende. Samtidig er det en seriemorder som operer i samme området. Uhyggelige ting begynner å skje, både i og utenfor jobben. Til den grad at det fort kan gå på forstanden løs

Her får vi møte unge utgaver av to populære danske skuespillere, Kim Bodnia og Nikolaj Coster-Waldau (eller Jamie Lannister). Sammen med Sofie Gråbøl , Lotte Andersen, Rikke Louise Andersson og Ulf Pilgaard gjorde de meget gode prestasjoner i Ole Bornedals langfilmdebut.

I dag vil kanskje noen avfeie “Nattevakten” som uinteressant på grunn av alderen.Men, jeg føler at den har fremdeles mye å gi det moderne publikum, med ren, klassisk ubekvemhet. Det avskylige temaet gjør nok for å vrenge seernes mager . Pulsen stiger i takt med den tunge stemningen som stadig bygger på seg. Ting sprites nå og da opp av mørk humor. Filmen markeres absolutt som noe viktig innen europeiske skrekk/thrillere. Kan muligens sammenlignes med både Hitchcock og DePalma, men definitivt noe for seg selv.

Ole Bornedal kom noen år senere med en amerikansk remake, som jeg mener å huske han ikke var like heldig med. Det er visst satt i gang med en oppfølger til originalen. Er nå det nødvendig, mon tro?

Uansett, “Nattevakten” er en film som har satt sine spor. Fremdeles guffen, med evnen til å underholde. Bør sjekkes ut!

2000767164

Ravenous (1999)

En krigshelt som har falt unåde blir sendt til en avsidesliggende utpost med flere mer eller mindre besynderlige individer. Når en forkommen mann kommer til dem med en grusom historie, kaller plikten. Men hvor mye skal man stole på denne mannen, som har en svært selektiv matvane?

Western og skrekk er to sjangere som ikke blandes for ofte. Det er synd,siden disse kan funke ganske så godt sammen.

Etter en noe trøbblete start på produksjonen, utviklet dette seg til en særdeles underholdende film. Robert Carlyle har etter min mening vært en svært undervurdert skuespiller. Her klarer han å gå fra redd til herlig slu og ufyselig med elegant sikkerhet. Resten av besetningen gjør en glimrende jobb. De mildt sagt karismatiske karakterene bør heller oppleves enn beskrives.

Inspirert av både sanne historier og myter, er “Ravenous” en svartmusset,makaber komedie av de sjeldne . Musikken er brilijant, og etter min mening svært velplassert i enkelte scener. Når det kommer til noe vakkerhet opp i all stygdommen, må man si at det blir filmet i meget naturskjønne omgivelser.

Ravenous er en kald western, snurret sammen med absurdisme , humor og djevelskap. En aldri så liten klassiker. Så den i dvd format, med litt kornete bildet, men syns det passet til stilen. Frister andre kannibalistiske cowboyfilmer, eksisterer også Bone Tomahawk, eller karene fra South Park sitt udelikate syngespill Cannibal! The Musical!

rav

 

Bordello of Blood (1996)

En tvilsom privatetterforsker får et oppdrag som sender ham inn i syndens pøl, det lokale horehuset. Her er det en sulten betjening , bokstavelig talt.

Grunnen til at jeg tar med Bordello of Blood her, er forbauselsen over at en av Tales from The Crypt-filmene ligger på norsk Netflix. Skulle jo ønske at “Demon Knight” (kanskje min første skrekkfilmopplevelse) , som er den beste i trilogien (tror i alle fall det er tre av dem) også ble lagt ut der. Bordello of Blood er dog friskere på enkelte måter.

Her kommer det mange tydelige referanser til bedre vampyrfilmer , og fikk faktisk med seg  Corey Feldman (fra The Lost Boys) og Chris Sarandon (fra Fright Night) i rollebesetningen. Men Bordello of Blood har sine gode sider innen både humor og grim vold. Bra tidtrøyte på en slapp helgekveld.

bor

Frailty (2001)

Brødrene Meiks lever et bra liv inntil deres far får en religiøs åpenbaring. Han må ødelegge de onde på jord, demoner i menneskeskikkelser. En av sønnene nøler ikke med å tro faren, mens den andre ser motsatt side av den fryktelige situasjonen. Er det ren galskap , eller et oppdrag fra Gud?

Avdøde Bill Paxtons “Frailty” (fungerer her som både hovedrolleinnhaver og regissør) er en av de grøssende seriemorder-thrillerne fra tidlig 2000-tallet som klarer å fange opp sjelen av et lite sted, på lik linje med Identity fra 2003. Å ha sjefs-hillbilly Matthew McConaughey på rollelisten hjelper jo også. Litt over på en annen sak så syns jeg Netflix – serien “Mind Hunter”klarte å gjenskape denne følelsen relativt godt, og håper at de finner ut at det må bli flere sesonger.

Selv om det finnes hull rundtforbi, og handlingen kan bli noe gjennomskuelig i dag, så får jeg stor nytelse av denne filmen. Stemningen har en tone som både er direkte og neddempet. Skuespillet er aldri over the top, selv i de verste situasjoner. Det religiøse temaet gir mer ekkelhets- følelse i en allerede nerveplagende film. Anbefales for dem som liker småsteds-gysere med et ekstra kick.

fra

ParaNorman (2012)

Norman er en tilbaketrukket gutt. Er kanskje ikke så rart, siden han kan se døde skapninger. Dette skulle han nok gjerne vært foruten. Men kanskje det kan komme til nytte, når zombiene våkner?

ParaNorman kom som et originalt vindpust innen skrekkfilmer for barn i 2012, og er etter min mening den aller beste. Skal ikke rakke ned på Tim Burton og Henry Sellick produksjoner, men dette ble banebrytende på flere måter.

Kreativt, ubehagelig og morsomt med nok av referanser til eldre grøssere, pluss innsprøytning av obligatorisk barnemoral .Hva er det igrunnen ikke å like?ParaNorman er visuelt imponerende, og de  lar ikke nøgvendigvis bremse av at det er en barnefilm. Det blir direkte vemmelig til tider. Koser meg uansett stort , og tror nok også at dette vil fenge søte små med sansen for det makabre.

ParaNorman_poster

Goosebumps (2015)

En tenåringsgutt ankommer sin nye hjemby, med nedsatt entusiasme. I nabohuset bor en særing, med en datter som ser ut til å finne ham interessant. Når det kommer til hennes far, så er det ingen ringere en tenåringsgrøsser -forfatteren R.L Stine, som har sine demoner i hylla,bokstavelig talt.

Må starte med å si hvor positivt overrasket jeg ble over denne filmen . Ikke fordi den holder samme stil som de klassiske”Grøsserne” bøkene fra barndommens glade år, men fordi den er en ny The Monster Squad (som da er en mer monsterbasert utgave av The Goonies) . Goosebumps trår jo noe lettere enn denne,men klarer å være litt oppfinnsom i tillegg til å skape en god 80/90-tallsfølelse. Hvem vet, kanskje dagens ung begynner å bli lei av at fordums stemning preses ned i halsen på dem.Syns ennå slikt er stas.

Filmen er forbløffende morsom , mye takket være hovedrolleinnhaver Jack Black og Ryan “Champ” Lee ,som gjør den “irriterende” sidekicken om til et glansnummer. Nok artige ting for store og små.Black stikker nesa innom i den "helt ok" oppfølgeren og kanskje en litt lignende rolle i The House with a Clock in Its Walls.

goose

Idle Hands (1999)

Unge Anton gjør ikke så mye, utenom å røyke cannabis.Den late tilværelsen er topp for ham, men plutselig blir høyrehånda i overkant rastløs...og morderisk.

“Idle Hands” er en ekstremt tåpelig film. Javel. Slikt stopper meg ikke fra å elske den nesten til døde . "Tomhjerne"-moro som hever seg langt over “Scary Movie”-nivået. Dødsscenene er rett frem og ren moro. Tror ikke jeg har sett hovedrolleinnhaver Devon Sawa i noe hverken før eller siden, men han har sin sjarme her. Ellers byr unge versjoner av Seth Green ,Elden Henson (gingeren fra Daredevil-serien) og Jessica Alba (besynderlig å se hvor mange som fikk sin spede begynnelse innen skrekkfilmer) , på mye artigheter. Innen den litt eldre, men fremdeles underholdene, garde finner man Vivica A. Fox, Jack Noseworthy, Fred Willard ,Timothy Stack ,samt The Offspring! Føler også det er nikk til gamle slagere som An American Werewolf in London og Evil Dead .

“Idle Hands” er igrunnen hva man kan forvente av en stoner-grøsserkomedie. Tenåringsromanse blandet med tull,vas og blodsøl. God på en slakk dag der du bare vil le!

Idle_Hands_poster

 

Fikk lyst til å slenge på litt til å ta med litt til :

Skuespilleren Samara Weaving har skapt noen friske bølger innen grøsserkomedier de siste årene. Merket henne først gjennom gjesterollen i den høyt underholdende Ash vs Evil Dead Hun slo gjennom som utradisjonell «lead-girl» i Netflix sine undervurderte «The Babysitter» -filmer, med god, litt frekk  sjarm. Men hennes beste til nå må være «Ready or Not», en meget gøy katt og mus affære.

Death Proof er tydeligvis den Quentin Tarantino-filmen ingen husker. Som en del av Grindhouse-prosjektet han hadde sammen med Robert Rodriguez, er denne bilslasheren en virkelig gøyal sak. Ved ikke om det finnes så mange lignende filmer, utenom Christine

Så, blir det jo heller ikke stemning uten musikk. Hadde først tenkt å lage noen utdypende musikkanmeldelser av utvalgte, essensielle album. Men får holde med spilleliste. Grøssende rock, med alt fra Roky Erickson til Siouxsie and the Banshees (blir litt dobbelt opp av noe band. og som alltid prøver jeg å få inn noen lokale tilskudd).

 

Må jo nesten nevne noen utgivelser, som ikke finnes på strømmetjenester etter min viten. På musikkbiblioteket har vi  Samhain- Initium og denne fine go go- samlingen Halloween Nuggets 

Google+