Hopp til hovedinnhold

Filmer om desperasjon og desillusjonert kjærlighet.

Filmer om desperasjon og desillusjonert kjærlighet.

Jeg liker sanger og filmer som tar for seg menneskelige følelser, som angsten, ensomheten, eiesykheten og ikke minst, den desillusjonerte  kjærligheten.

There's Something About Mary (1998)

Regissør: Bobby Farrelly, Peter Farrelly
Skuespillere: Cameron Diaz, Matt Dillon, Ben Stiller, Lee Evans, Linn Shaye, Chris Elliott, W. Earl Brown, Jeffrey Tambor, Sarah Silverman

Som nerdete tenåring blir Teds (Stiller) sjanse med den kjempesøte Mary (Diaz) forspilt på tidenes mest smertefullt pinlige måte. Men kjærligheten visner ikke, og blir til en aldri så liten besettelse . Mange år senere får han en privat etterforsker (Dillon) til å oppspore henne. Problemfritt blir det ikke, siden Mary besitter en merkelig tiltrekningskraft mot alle menn hun møter.

Begynner det hele ganske lett med «Alle elsker Mary» som filmen kalles på godt norsk.Mitt kritiske øye oppdaget at som med mange andre eldre Farrelly brødrene-filmer, så var igrunnen denne ikke like god som hukommelsen skulle ha det til. Regner da selvfølgelig ikke Kingpin blant disse, diggbarheten her vil aldri dø.

Uansett, så sjarmen er godt bevart. De mest ikoniske scenene får meg fremdeles til å le og kose meg. Besetningen besto av mange av datidens store navn (men Matt Dillon har igrunnen gått helt i glemmeboka , helt til The House that Jack Built) . Rollefigurene er vittige nok, dog uten særpreget personlighet. Skulle på en måte ønske det var litt mer «creep» faktor her , men noen ting ble faktisk dratt til et nytt nivå.

«There's Something About Mary» er kanskje ikke den nittitallskomedien som har eldes best , men noe futt eksisterer da ennå. Fin om man vil ha en anledning til å konsumere popcorn , chips, sjokolade og brus.

MV5BZWFlZjE5OTYtNWY0ZC00MzgzLTg5MjUtYTFkZjk2NjJkYjM0XkEyXkFqcGdeQXVyNTAyODkwOQ@@._V1_SY1000_CR0,0,666,1000_AL_

 

Unsane (2018)

Regissør: Steven Soderbergh

Skuespillere: Claire Foy, Joshua Leonard, Sarah Stiles, Jay Phraoah, Juno Temple, Aimee Mullins , Amy Irving

Sawvyer Valentini (Claire Foy) ) er en ung kvinne med god karriere og småfrekk personlighet. Dessverre fører tidligere erfaringer til problemer med å fungere optimalt. Etter å ha åpnet seg opp for en helsearbeider, blir hun mot sin vilje innlagt på  psykiatrisk avdeling. Vondt blir raskt til verre når Sawyer tydelig ser årsaken til de mentale problemene blant de fagansatte, Men er hennes forfølger (Joshua Leonard) virkelig der?

Det er en god stund siden jeg så denne paranoide lille psykologiske thrilleren , men den satte et lite preg. Blant annet viser hovedrolleinnehaver Claire Foy frem benet i nesa (likte henne for så vidt godt som Lisbeth Salander i "The Girl in the Spider's Web , selv om mange sikkert er uenige med meg der ). Håper inderlig å se henne i lignende roller med tiden . Kan vel ikke gå for mye inn på Leonards prestasjoner som «stalkeren» David , men ekkel er han så til de grader. De andre skuespillerne er der for å skape en slags trygghet i all angsten som bringes på bordet , eller rett og slett bare for å lage mer lidelse.

Soderberghs «Unsane» er kanskje ikke en moderne klassiker, men den klart nå i alle fall å imponere en som har stor sans for thrillere som spiller på den menneskelige psyke. Sterkt skuespill og ren skjær ubalanse skaper absolutt grunnlag for en anbefaling.

MV5BNTYzMDYzMzA1MV5BMl5BanBnXkFtZTgwODUzODg2NDM@._V1_SY1000_CR0,0,674,1000_AL_

The Cable Guy (1996)

Regissør: Ben Stiller

Skuespillere: Jim Carrey, Matthew Broderick, Leslie Mann, Jack Black, Ben Stiller

Steven Kovacs (Broderick) ender opp i ungkars-sonen etter forholdet med kjæresten Robin (Mann) har gått på en smell. Han er et sted i voksenlivet hvor det ikke er helt plass for nye vennskap, men selvfølgelig gjør det ingenting å ha en kameratslig tone med tv-instellatøren . Det skal viser seg å være feil, siden sistnevnte (Carrey) er en svært ensom mann med et skrudd syn på virkeligheten.

«The Cable Guy» er i bunn og grunn en veldig dyster film, som tar for seg noen av livets harde sider. Mange har mer etablerte liv, og nok med sitt . Andre har ikke klart å knekke vennskapskoden,noe som blir mye vanskeligere i voksen alder. Noen har rett og slett ikke evnen til å leve en velfungerende tilværelse , og trenger sårt menneskelig kontakt . Ble litt deprimerende og preikete , men føler jo dette er sannheten.

Dette var på tidspunktet i Jim Carreys karriere da han var svært intens på skjermen. At han portetterer filmens antagonist, som i høyeste grad er en svært tragisk rolle, på en slik utagerende måte, så blir det hele faktisk mer forstyrrende enn morsomt. Virker kanskje som jeg tar det for seriøst, men flere kritikere reagerte på at Carrey spilte i en så bisarr film i denne perioden.

Etter regissør Stiller ( som ellers har en dobbeltrolle i filmens absurde sidehistorie) og produsent/ukredittert manusforfatter Judd Apatow fikk mer spillerom, ble det til denne kultfilm-perlen. En svært plaget person med gode teknologiske egenskaper som prøver å beslaglegge en annen manns liv var noe helt nytt.

Det er noen innslag av slapstick-humor her, som ikke fungerer like bra som de improviserte gullkornene, men ingenting å klage over.

«The Cable Guy» var ingen favoritt i mine barndomsår. Syns det var veldig merkelig å se den ikoniske «Ace Ventura» -skuespilleren i en slik film. Men når alderen har kommet, begynner man å verdsette den mer. Sikkert mange som ikke  vil se på dette som en "god" film,allikevel finnes det nok av egenartede ting her. En trist og fin thriller-komedie kombo ledet an av en skremmende energisk Jim Carrey.

cab

Budbringeren (1997)

Regissør: Pål Sletaune

Skuespillere : Robert Skjærstad, Andrine Sæther, Per Egil Aske, Trond Høvik, Trond Fausa Aurvaag, Henriette Steenstrup

Roy (Skjærstad) er en tafatt postmann som blir forelsket en totalt fremmed , Line (Sæther). Faktisk bestemmer han seg for å snoke rundt i livet hennes. Dette får uante konsekvenser.

Som jeg skrev i en annen artikkel, så var «Budrbringeren» med på å vekke oppmerksomheten for norsk film. Jeg så denne snåle saken igjen på nyttårsaften, og må si at den eldes med en viss stil.  Det er kanskje ikke den filmen som setter seg mest på minnet, allikevel holder sjarmen igjen en stund.

Hovedpersonen er i og for seg en trist figur,som man normalt sett ikke ville likt, men får litt sansen for allikevel. Ellers er det en del vittige bi-roller ute å svirrer her. Mye her er typisk norsk. Humoren, eller stemningen generelt, er seig og deprimerende. Menneskene er en blanding av innadvendte og direkte , altså den godslige væremåten man finner hos mange nordmenn.«Budbringeren» setter også hovedstaden i et av tidenes mest sørgmodige lys (sier ikke at det stemmer) , kanskje rett og slett for å gjenspeile vårt lands tilsynelatende melankolske utstråling.

«Budbringeren» er en noe ekkel film som noen kanskje sliter å se helt poenget med. But, I love it! Faktisk så får den meg til å smile litt. Noe man fint kan sette på en kveld humøret er i stand til det.

bud

 

You sesong 1 (2018)-er på Netflix

Skapere: Sera Gamble, Greg Berlanti

Skuespillere: Penn Badgley, Ambyr Childers, Elizabeth Lail, Zach Cherry, Shay Mitchell, Luca Padovan, John Stamos

Kvinner som ønsker seg en snill , omtenksom og givende kjæreste med stor sans for litteratur bør ikke se «You». Her ødelegges nemlig de illusjonene helt.

Penn Badgley spiller Joe Goldberg, en utad mild og vennskapelig bestyrer i bokhandelen «Mooney's». Når studenten Beck, en kommende forfatterspire, gjør sin entre, gripes han straks av eiesykens klamme fingre. Her skal det etterfølges, spioneres og stjeles mens svært usunne tanker svirrer rundt i hodet hans. Problemer som kjærester og venner blir ingen hindring i den råtne  kjærlighetens navn. Joe gir seg ikke før han har full kontroll over sitt stakkars, uvitende offer.

«You» viser hvor farlig både internett og troen på menneskers godhet kan være .Temaet på sin side, er langt i fra nytt. Uten å si at den var langt nær så god , minner historien meg faktisk veldig om en stil som jeg skrev på videregående . Læreren gav meg faktisk en 5-er i karakter (tihihi selvskryt) . Husker at jeg på samme tid holdt et skoleforedrag om seriemordere, men det er en annen sak.

Disse advarslene har blitt gitt i mange andre former gjennom årene. Er heller ikke første gang slikt vises gjennom en sosiopats øyne (for eksempel Dexter, som jeg kun så en sesong av) . Uansett, menneskets forskrudde natur er som sagt en stor hit hos mange. Denne velproduserte serien er definitivt engasjerende /provoserende nok. Forhåpentligvis klarer de å gå mer kreative veier i kommende sesonger, som man uten tvil kommer til å sjekke ut.

«You» dreper romantikken og får frem mistenkeligheten hos de beste. Passende for en koselig tv kveld med din utkårede, om du vil skremme livskiten ut av henne. 

yo

Dag (2010-2015)

Skapere: Kristopher Schau, Øystein Karlsen

Skuespillere: Atle Antonsen, Tuva Novotny, Anders Baasmo Christiansen, Agnes Kittelsen, Rolf Lassgård, Ine Jansen, Iben Hjelje, Rebecka Hemse

Dag (Antonsen) er en utradisjonell samlivsterapeut, i den forstand at han råder sine klienter å gå fra hverandre. Ensomhet er rent gull, mener han. Men når Eva (Novotny) plutselig dukke opp i livet hans, blir det en rekke nye ting og følelser å forholde seg til. Oppi alt dette må han ta vare på sin eneste venn , Benedikt (Christiansen) , som stadig roter seg opp i ekstreme situasjoner av seksuell natur.

Flere lot seg fenge av «Dag», da denne vidunderlige drama/komedie-serien kom i 2010.Skal innrømmer at jeg datt av løpet etter tredje sesong, men kjørte gjennom hele greia i fjor sommer, uten et spor av anger. Her er det nok mye å kjenne seg igjen for mange. Syns det er nok desperasjon og engstelse her til ta serien med på denne lista.

Mange former for avhengighet , virkelighetsflukt og distraksjon fra selvhat tas opp, som rusmidler, både isolasjon og behovet for menneskelige relasjoner , sex, mat, utenlandsreiser eller ganske enkelt litteratur, musikk og film.

Den svartmalte humoren , med innslag av det absurde , traff meg ofte rett i hjerteroten. Enkelte ting kunne kanskje blitt tonet ned litt, men ikke noe å egentlig grine over. På toppen av det hele får man til tider vakker kinematografi og supert musikkvalg.

"Dag" er best i de første par sesongene, uten noe stort grøftefall i de to siste. Se hele sulamitten og kos deg, gjerne helt alene.

dag

 

Fant du det du lette etter

Spørsmål merket * er obligatoriske.

Takk for tilbakemeldingen!

Vi svarer ikke på henvendelser her, men din tilbakemelding hjelper oss å gjøre nettstedet bedre!

Google+