Hopp til hovedinnhold

Country noir-filmer

Country noir-filmer

Country-, rural- eller small town-noir/Southern Gothic er en sjanger som tar for seg mysterier, tett samhold og lyssky virksomheter i mindre samfunn. Samtidig gis det gjerne innblikk i kulturforskjellene mellom bygd og storby.

Fryktelig Lykkelig (2008)

Regissør: Henrik Ruben Genz

Skuespillere: Jakob Cedergren, Lene Maria Christensen, Kim Bodnia, Lars Brygmann, Anders Hove, Bodil Jørgensen, Peter Hesse Overgaard, Jens Jørn Spottag

Handling: En politimann fra København (Cedergren) som nettopp har kommet seg etter psykiske plager, blir sendt på midlertidig post på landsbygda. Han håper at oppholdet blir kortvarig, siden lengselen etter datteren er stor. Raskt oppdager han at de noe spesielle innbyggerne har sitt eget syn på regler. Ting blir ikke lettere når Ingerlise (Christensen) entrer livet hans.

«Fryktelig Lykkelig» er basert på en bok av Erling Jepsen, og har et konsept som ligner noe på en av mine favorittkomedier (tror kanskje det røpes for mye om jeg skriver navnet på den). Den er ifølge wikipedia Coen-inspirert, noe man ikke skal si seg helt uenig i. Blant annet er historien basert på virkelige hendelser, sies det.

Filmen har en dyster bekledning, med et mønster av melankolsk humor. Det merkelige spillet som blir satt i gang engasjerer meg. Dessverre lengter jeg etter større dimensjon i karakterene og handlingen. Når de spennende tingene skjer, sitter man litt for spørrende igjen. Jeg skjønner at poenget er å være mystisk, men ikke alle klarer å gjøre dette like tilfredsstillende. Den manglende koblingen man føler mot rollefigurene ødelegger opplevelsen til en vis grad. Uansett, så er dette et vanskelig landskap å hevde seg i.

Ellers er «Fryktelig Lykkelig» noe man absolutt kan bruke omtrent tre kvarter på. Den fanger noen av småbyåndens sider (skal ikke si hvilke) og vanskeligheter ved å være utenfor i et etablert miljø. Skuespillerne virker naturlig sære, noe som gir de litt enfoldige karakterene mer «futt». Fin å se om man er i rette formen.

lykkelig

 

Winter’s Bone (2010)

Regissør: Debra Granik

Skuespillere: Jennifer Lawrence, John Hawkes, Garret Dillahunt, Dale Dickey

Handling: 17- åringen Ree Dolly (Lawrence) forsørger sine to yngre søsken og den mentalt syke moren så godt hun kan i det tette, lille Missouri-samfunnet. Ting forverrer seg når de står i fare for å miste hjemmet, om ikke hennes kriminelle far dukker opp til rettsmøte. Ree biter tennene sammen, og setter ut for å finne ham. Dette blir en vanskelig og skremmende ferd, i et miljø sammensveiset av lyssky aktiviteter.

Winter’s Bone var vel filmen som for alvor satte Jennifer Lawrence på kartet, men kanskje ikke den første man tenker på når navnet hennes kommer opp i dag. Filmen er basert på en bok av Daniel Woodrell.

Selve historien tar ikke noen sideveier. Den er rett frem, tung og brutal. Knivene stikker i hjertet når den unge jenta desperat forsøker å finne en redning, selv når alt håp holder på å visne. Lawrence rolleprestasjon er gripende virkelighetsnær, og får frem klumpen i halsen (om man da ikke er død innvendig). John Hawkes opptreden som onkelen Teardrop havnet nok dessverre litt i skyggen. Dette er synd, siden han absolutt føles like ekte som hovedrollen.

Winter’s Bone fokuserer ikke kun på styggeste sidene av et steinhardt samfunn, men også fellesskapet, som på sitt vis er veldig varmt. Tar muligens feil når jeg føler at den har blitt litt glemt. Uansett, bør den sees.

Winters_bone_poster

 

Dead Man' Shoes (2004)

Regissør: Shane Meadows

Skuespillere: Paddy Considine, Toby Kebbell, Gary Stretch, Stuart Wolfenden, Neil Bell, Paul Sadot, Seamus O'Neill

Handling: Noen hemningsløse dophuer har hatt som hobby å mishandle en av småbyens forsvarsløse sjeler (Kebbell). Dette har hans bror (Considine), en tidligere marinesoldat, tenkt å la dem svi for. Hardt og brutalt.

«Dead Man's Shoes» ble skrevet av regissør Meadows og hovedrolleinnhaver Considine. Den rå og stiliserte hevnhistorien er svært direkte. Etter en sakte start, begynner tankene å svirre. Lengden er effektivt kort, soundtracket er meget bra og svakhetene er det ikke så mange av. Blandingen av tungt, britisk drama og angstfremkallende thriller river godt i magen. Humoren er for det meste dunkel, men de har faktisk fått inn noen mer folkelige innslag.

«Dead Man's Shoes» kan sammenlignes med en kald dusj. Man føler seg uvel og fæl, allikevel uten anger på å ha sett den. Paddy Considine har en svært fascinerende personlighet, noe som vises både på skjermen og innen manusskriving. I denne filmen klarer han å være nærmest sjarmerende underlig, for så å skifte over til å bli den reneste djevel. Skuespillerprestasjonene er en perfekt match med det uvirkelige plottet (som allikevel føles veldig realistisk). Anbefales på en regnværsdag, vel og merke om psyken ikke er på det nedre nivå.

dead ma

 

Deliverance (1972)

Regissør: John Boorman

Skuespillere: Burt Reynolds, Jon Voight, Ned Beatty, Ronny Cox

Handling: En gruppe menn griper sjansen til å utforske den spennende Cahulawassee-elven med kano, før den blir gjort om til en demning. Dette byr på mye større og dramatiske utfordringer enn noen kunne ha ventet.

Deliverance er noe selv den minst filminteresserte har sett to ganger, sies det. Nå har jeg også gjort det. Rednecken i meg liker dette svært godt. Ikke det at vi kommer så veldig fint ut av det her.

Deliverance, eller Picnic med døden (vi nordmenn kan det med titler), holder seg svært godt etter 47 år. Dette er spennende, engasjerende og ukomfortabelt. Når man ikke skulle tro ting kunne gå verre, fortsetter filmen bare å bite fra seg. Skuespillerprestasjonene er like sterke som det kvasseste hjemmebrent (joda). Artig nok spiller ringrevene Reynolds og Voight de mer turvante karene, mens langfilmdebutantene Beatty og Cox sine roller er mye ferskere i strabasene. Alt blir veldig menneskelig og naturtro. Regien og det visuelle er ellers noe for seg selv.

Deliverance har med rette blitt svært ikonisk. Til og med barnerelaterte utgivelser (blant annet min favoritt «Tiny Toons - How I Spent My Vacation», samt en historie i Donald Pocket) har kommet med tydelige referanser til den. Denne godbiten har et knippe gode scener som klistrer seg skikkelig til minnet. Den hører til på listen over filmer du bør se, om kun en gang, her i livet.

MV5BZjBhYzU3NWItOWZjMy00NjI5LWFmYmItZmIyOWFlMDIxMWNiXkEyXkFqcGdeQXVyMTQxNzMzNDI@._V1_SY1000_CR0,0,676,1000_AL_

 

Wind River (2017)

Regissør: Taylor Sheridan

Skuespillere: Jeremy Renner, Elizabeth Olsen , Julia Jones, Martin Sensmeier. Kasey Asbille

Handling: En tenåringsjente (Asbille) blir funnet død i et indianerreservat. Det er tydelig at noe kriminelt har skjedd. FBI-agenten som ankommer stedet (Olsen) finner raskt ut at hun kan få god hjelp av den lokale rovdyrjegeren (Renner).

«Wind River» skal ha rot i flere sanne hendelser. Tonen slås tidlig an. Den er like kald som omgivelsene der filmen tar sted, og blodet fryser hardt fast. Mer trenger jeg ikke å si. Skuespillerprestasjonene er nesten for gode. Jeremy Renner svikter aldri. Elizabeth Olsen har jeg ikke sett så mye til, men det er tydelig at hun gjorde lurt i å satse på yrket som søstrene (Olsen-tvillingene) forlot.

«Wind River» er en av de bedre «rett på sak» krim-thrillerne jeg har sett den siste tiden. En fæl historie svøpt inn i et nydelig landskap. Anbefales sterkt.

Wind_River_(2017_film)

 

Calvary (2014)

Regissør: John Michael McDonagh

Skuespillere: Brendan Gleeson, Chris O' Dowd, Kelly Reilly, Aidan Gillen, Dylan Moran, M. Emmett Walsh.

Handling: En irsk prest (Gleeson) får beskjed om at han har en uke igjen å leve, av sin kommende morder. Grunnlaget er at han har et godt hjerte. Presten lar, på tross av dette, livet gå som normalt, ved å veilede det lille samfunnets plagede innbyggere. Samtidig må han vie tid til sin dypt ulykkelige datter.

Calvary er historien om en uselvisk mann som prøver å hjelpe et knippe menneskers, i mangel av bedre ord, kvalitetsløse liv. Ute av stand til å forstå livets ekstensielle aspekt, møter de den hjelpende hånden med avsky og motstand. Her får vi innblikk i vidt forskjellige personers syn på alt fra religion til sex og menneskelige relasjoner.

Gleesons tolkning av  den sterkt prøvede presten drar rett og slett pusten ut av meg. Rått , humant og  nedslående. Håpet om menneskers godhet holder ham gående, men hva skjer når dette tydelig ikke har rot i virkeligheten?

Ellers var det en slags prikk over i-en å se O'Dowd og Moran, som jeg i 2014 kjente best som komikere, vise frem sine mørke sider. Jo da, det er humor her også, men ikke i overskyggende forstand.

Personen bak drapstrusselen blir ikke vist fra starten av, men i og for seg skjønner man godt hvem det er. På flere måter gjør dette historien mer tankevekkende, siden hovedkarakteren oppfører seg forholdsvis likt mot alle.

Både John Michael McDonagh og hans bror, Martin, har gjort det bra når det kommer til filmer hvor handlingen er satt til små samfunn, henholdsvis The Guard og Three Billboards Outside Ebbing Missouri.

«Calvary» var en film man bare trengte å se en gang, trodde jeg. Må allikevel si at gjensynet også ga meg en del. Manus, skuespill og kinematografi går fint sammen i denne trist-vakre beretningen. Som med alt, kunne kanskje noe blitt gjort annerledes, uten å legge for mye i det. Se, nyt og ta inn lærdom  om den merkelige menneskeligheten.

MV5BMTc3MjQ1MjE2M15BMl5BanBnXkFtZTgwNTMzNjE4MTE@._V1_

 

Dette var noen filmer innen en relativt bred sjanger, hvor spesielt Coen-brødrene  og Stephen King har markert seg. Det finnes også en del country noir-serier, da gjerne med overnaturlige tema, som Twin Peaks, True Detective (sesong 1 og 3), Preacher,Castle Rock. Jeg er fra en liten by selv, og føler kanskje derfor en ekstra sterk tiltrekning mot slikt.

 

Google+