Hopp til hovedinnhold

Årets beste filmer 2020

Årets beste filmer i 2020 på Sølvberget

De beste filmene vi fikk inn i året 2020. Et  uvanlig år med langt færre store titler fant veien til kinoene og derav også hyllene til biblioteket. Mange gode filmer ble det nå uansett. 

Klikk på lenkene for å reservere filmene. 

1917
Regi: Sam Mendes
Det de fleste var enige om, var at Sam Mendes sin siste film var et imponerende filmteknisk arbeid i en tilsynelatende lang tagning. For min del gjorde dette til at 1917 også var en medrivende fortelling og filmopplevelse. Skitten skyttergravfølelse hvor selve opplevelsen trumfer det som er filmens ankepunkt; en ellers lite original historie. Strålende på kino, usikker hvordan et gjensyn på tv-en blir.

 

The Assistant
Regi: Betty Green
Spillefilmdebuten til Betty Green er et dirrende møte med et giftig arbeidsmiljø i et filmselskap som peker på «me-too»-problemet i bransjen. Julia Garner, kjent fra serien Ozark, er glitrende som ung ambisiøs ansatt. Vi har blitt overøst av skandaler og skjebner i presse, og Green gjør klokt i å styre unna tabloide eksplosjoner og fokuserer isteden på institusjonelle og kulturelle problemer.

A Hidden Life
Regi: Terrence Malick
Episk krigsdrama av den produktive Terrence Malick. En poetisk hyllest til de ukjente helter, manifestert her gjennom den standhaftige østerrikske nazimotstander Franz Jägerstätter. Han ble fengslet under 2. verdenskrig for å nekte å sverge troskap til Adolf Hitler. Delvis basert på Jägerstätter sine egne brev til hans kone. Den poetiske brevformen sammen med velkjente Malick-kjennetegn som lave kamerainnstillinger, vidvinkel-linse og blafrende kornåkre i vinden er en estetisk gjennomført nytelse, selv om seansen og historien blir litt repetetiv med en spilletid på nærmere 3 timer. Det hjelper også August Diehl i hovedrollen som maner fram galskap i blikket med et drag av Klaus Kinski over seg.

Ad Astra
Regi: James Gray
Brad Pitt på romferd og søken etter sin forsvunnede far, spilt av Tommy Lee Jones, som er et eller annet sted der ute verdensrommet. Ganske langt ute. Selvfølgelig blir det et personlig oppdrag for den avbalanserte Brad Pitt, men større ting enn en personlig agenda står på spill. Nydelig foto av Hoyte Van Hoytema (Interstellar) og musikk av Max Richter. Regissør James Gray har selv nevnt 2001: en romodyssé og Apokalypse nå! som referansepunkter. Helt der vil nok ikke Ad Astra stå i ettertid, men en av årets mer vellykkede sci-fi filmer på kino er det.

Bait
Regi: Mark Jenkin
En særegen lavbudsjettsfilm av Mark Jenkin. Innspilt med et opptrekkbart 16mm-kamera som gir praktiske og estetiske følger med at lyden måtte spilles inn i etterkant. Bait tegner opp et bilde av Cornwall, Englands «Syden», med klassiske problemstillinger om by vs. landsby, turisme vs. lokalbefolking. Denne særdeles manuelle analoge produksjonen i sort/hvitt matcher dens innhold på en uovertruffen måte.

Corpus Christi
Et hardt møte med den troende kriminelle hvis fortid hindrer ham fra å innta et religiøst embete. Helt til han da skjuler sin fortid. Miksen av tro og feilbarlighet i religiøse samfunn fyller Corpus Christi med nerve og energi.

 

 

De elendige
Regi: Ladj Ly
Tittelen henspiller på Victor Hugos klassiker «Les Miserables», og handlingen foregår i samme arbeiderstrøk som i den verdensberømte romanen (som senere ble tilpasset den enda mer kjente musikalen ved samme navn). Den mest potente og skarpe fremstilling av parisiske forsteder siden La Haine på 1990-tallet.

 

Doctor Sleep
Regi: Mark Flanagan
Oppfølgeren til tidenes grøsser og brakkesykefilm ble i vår lansert på hjemmekinomarkedet i en 3 timer lang director's cut. Med Doctor Sleep og Ondskapens hotell har vi plutselig en 5 timer lang fabelaktig double feature. Doctor Sleep, også den basert på en roman av Stephen King, følger guttungen fra The Shining i voksen alder. Kjekt er det også å se en opplagt tilstedeværende Ewan McGregor igjen, her i hovedrollen som Daniel. Naturligvis traumatisert etter grufulle opplevelser i barndommen, må Daniel ta i bruk «shining»-evnene sine igjen. En av årets positive overraskelser. NB! Director's cut er kun på blu-ray, ikke DVD-utgaven.

Håp
Regi: Maria Sødahl
En av fjorårets beste norske filmer er lansert på hjemmekino. Regissør Maria Sødahls biografiske film er en bragd når det kommer til å skildre hvordan livet og nære relasjoner påvirkes i en uvirkelig fase, i dette tilfellet å få en dødelig kreftdiagnose. Snakk om bragd, Andrea Bræin Hovig i hovedrollen gjør nok en sterk rolletolkning i tillegg til å ha levert gjennomgående gode prestasjoner i 2019 i filmer som BarnLyset fra sjokoladefabrikken og Disco.

Joker
Regissør: Todd Phillips
Todd Phillips har vel en slags semi-kred i komediekretser med filmserien Hangover på samvittigheten. Her gjør han et særdeles vellykket hopp over til seriøs superskurk film med The Joker i Gotham-universet. Det er vel heller ikke til å unngå å nevne den hinsides vonde skuespilllerprestasjonen til Joaquin Phoenix.

 

Koko-di Koko-da (2019)
Regi: Johannes Nyholm
Svensk-dansk snakkis. Velkjent nordisk dårlig stemning og kompliserte parhold. Et svensk par drar tilbake til deilige Danmark i et grufullt forsøk på å bearbeide et traume. På telttur uti den danske skauen utspiller det seg en slags «Groundhog Day» fra helvete. Kvalmende og tidvis morsomt. Ikke så grensesprengende som alt forhåndssnakket skulle tilsi, men den spriker godt i balansegangen mellom mørk komedie, surrealistisk grøsser og samlivsdrama.

Light of My Life
Regi: Casey Affleck
Post-apokalyptisk film av Casey Affleck, hvor halve verdens befolkning har gått bort etter et pandemisk utbrudd. En særdeles saktefortalt fortelling med far-datter relasjon i sentrum. Rørende om ikke så mye krutt og voldsomhet som sammenlignbare The Road. Casey Affleck, hvis ekspertise er å være usympatisk, mens man føler sympati for ham, overbeviser igjen, selv om Anna Pniowsky som datteren er en solid beholdning gjennom filmen.

 

The Lighthouse
Regi: Robert Eggers
Et annet beist enn Bait, men årets andre sort/hvitt-hit. Regissør Robert Eggers fikk et lite gjennombrudd etter Vvitch. Etter stor suksess på fjorårets Cannesfestival kom han seilende med fyrvokterhorroren "The Lighthouse". Robert Pattinson er god, mens Willem Dafoe er et prakteksemplar av en gammal sjøulk. I en gjennomført H.P. Lovecraft-inspirert ferd mot galskap, jobber de to vokterne isolert ute ved havgapet. Utydelig mystisk og gjennomført.

Little Women
Regi: Greta Gerwig
Et romantisk epoke/kostymedrama basert på en litterær klassiker ville jeg normalt styrt unna hadde det ikke vært for at Greta Gerwig (Ladybird) står for regien og supertalentfulle skuespillere med vanskelige navn å uttale som Florence Pugh og Saoirse Ronan er i ensemblet. Frisk, filmatisk elegant og strålende ukronologisk klippet.

 

Marianne & Leonard: words of love
Regi: Nick Broomfield
Dette rørende dokumentet over Leonard Cohen sin relasjon til Marianne Ihlen er også en skildring av en naiv epoke som også viser baksiden til et liv basert på kunst, fri kjærlighet og rus. Som et dokument over en svunnen tid, alderdom, kjærlighet og selvsagt Leonard Cohens musikk.

 

Monos
Regi: Alejandro Landes
En columbiansk festivalhit som gikk litt under radaren på kino hjemme like før koronaens tid. En paramilitær gruppe barn med leir oppi fjellet sitter på et gissel. Vi snakker Heart of Darkness-stemning og litt Fluenes herre-gruppedynamikk. ikke så mye optimisme fra Columbia her heller altså, men Monos er en stilisert og vakker film.

 

Nightingale, The
Regi: Jennifer Kent
Den australske regissøren Jennifer Kent følger opp grøsserhit’en The Babadook med en hevnthriller satt til Tasmania i 1825. Med tunge strøk tegner Kent opp et bakteppe med kolonialisme, sexisme, rasisme og andre ism’er som gjør The Nightingale til et langt mer sortmalt stykke film enn The Babadook

 

Pain & Glory
Regi: Pedro Almodovar
Almodovar hadde en opptur med med sin forrige film Julieta, og han er fortsatt i god form, i hvert fall kunstnerisk. En semi-biografisk fortelling om en aldrende filmregissør i skikkelse av en god Antonio Banderas. Han begynner å lefle med heroin for å døyve de utallige sykdommene sine (Almodovar sliter med dårlig rygg, men holder seg unna heroin). En non-lineær drømmende livshistorie springer fram. Dette er en relativt dempet Almodovar-film, men som fortsatt dirrer full av energi. Kan også lånes på Filmoteket.

Painted Bird, The
Regi: Václav Marhoul
En av årets vondeste filmer, samtidig den estetisk vakreste. Den unge Pet Kotlár er enestående i hovedrollen som gutten som begir seg ut på en ferd fylt av umenneskelig ondskap. Skutt i sort/hvitt og med dempete sakte kamerakjøringer er The Painted Bird en visuell nytelse. Innholdet gjør dette til en kontrastfylt og hard opplevelse. Verdt det for noen, andre styrer unna.

Parasitt
Bong Joon Ho står bak årets hit, en enigmatisk fortelling om klasseskille. Kim-familien bor i en muggen kjeller og øyner håp når sønnen får en sjanse som privatlærer hos en overklassefamilie. En fengende, morsom og mørk svindelhistorie. Kan også lånes på Filmoteket.

 

 

Peanut Butter Falcon
Regi: Tyler Nilson, Michael Schwartz
Årets feel-good i det grimme år 2020. En av disse sjarmerende fortellinger om møter mellom ulike mennesker med i utgangspunktet lite til felles: Zak har downs og bor på institusjon, han bumper borti den småkriminelle Tyler. Sammen begir de seg ut på en reise for å oppfylle Zaks drøm å bli wrestler. Passe skakt uten å bli for snålt og fylt av livsglede. Det er vel litt kleint, men nødvendig, spesielt i år.

 

Portrett av en kvinne i flammer
Regi: Celine Sciamma
Historisk drama satt til slutten av 1700-tallet. En ulykkelig vakker kjærlighetshistorie mellom to kvinner låst fast i hierarkiske og moralske tøyler. Celine Sciamma makter, i likhet med Greta Gerwig (Little Women), å puste filmatisk liv og virilitet inn i den ofte sterile sjangeren historisk kostymedrama. Kan også lånes på Filmoteket.

 

Queen & Slim
Stilfull roadmovie som skuddsikkert treffer BLM-blinken og tidsånden. Sterke karakterer som ikke skildrer svartes sedvanlige problemer med fattigdom, lav utdannelse. «Queen & Slim» får fram poenget med figurer som er relativt ressurssterke, problemet er den systematiske rasismen. Det kommer med jevne mellomrom filmer om par på rømmen, og denne funker i den gata, i tillegg å inneha et viktig sosialpolitisk teppe.

Sorry We Missed You
Regi: Ken Loach
Loach med velkjent arbeiderklassetematikk. Treffer spikeren mer på hodet her med skildringen av familien som sliter med å få endene til å møtes enn den etter min mening litt i overkant påståelige Jeg, Daniel Blake. Kan også lånes på Filmoteket.

 

Souvenir, The
Regi: Joanna Hogg
En kontemplativ og rå skildring av dysfunksjonelt parforhold, avhengighet og Storbritannia på 1980-tallet. Honor Swinton-Byrne spiller filmskolestudenten som inngår et forhold til den sjarmerende og ustabile Tom Burke. Nedtonet og troverdig spilt, stemningsrik og underfortalt. Årets beste drama. Uforutsigbart nok er en oppfølger på vei. The Souvenir II kommer i 2021.

Star Wars- the rise of Skywalker
Regi: J.J. Abrams
Vel, ikke en kritikerfavoritt og upopulær blant flere fans. Siste del av Star Wars-sagaen er mektigere enn komla. J.J. Abrams sjonglerer den umulige oppgaven med å nøste sammen garnet. Spacesåpe med familiedrama og okkulte trusler møter Rey og gjengen. Spektakulære actionsekvenser og gåsehudfrembringende scener. Litt billig og forførende for oss nostalgikere, men verdig punktum.

Tottori- sommeren vi var alene
Regi: Silje Salomonsen, Arild Østin Ommundsen
Å komme opp med en barnefilm som ikke er basert på barnelitterære suksesser og plastikkdukker er en ting, men å gjøre det på en måte hvor man får «Stand By Me» og Terrence Malick-følelsen samtidig er vel årets bragd blant norske kinofilmer. Imponerende av søskenparet Billie og Vega, som treffer tonen bra på sin ferd blant snodige Ommundske karakterer.

Unge Ahmed
Regi: Jean-Pierre Dardenne, Luc Dardenne
I en årrekke har belgiske Dardenne-brødrene servert filmfolket sterke sosialrealistiske dramaer og «Unge Ahmed» er ikke noe unntak. En troverdig beskrivelse av radikaliseringen av en ung gutt, hvor filmskaperne tar opp alvorlige saker uten å løfte for mye av pekefingeren.

Google+