Hopp til hovedinnhold

Årets beste filmer 2020 - del 1

Ewan McGregor i Doctor Sleep

En oppsummering av de beste nye titlene til bibliotekets filmsamling så langt i 2020. Klikk på lenken for å reservere filmene på DVD/Blu-ray.

1917
Det de fleste var enige om, var at Sam Mendes sin siste film var et imponerende filmteknisk arbeid i en tilsynelatende lang tagning. For min del gjorde dette til at 1917 også var en medrivende fortelling og filmopplevelse. Skitten skyttergravfølelse hvor selve opplevelsen trumfer det som er filmens ankepunkt; en ellers lite original historie. Strålende på kino, usikker hvordan et gjensyn på tv-en blir.

A Hidden Life
Episk krigsdrama av den produktive Terrence Malick. En poetisk hyllest til de ukjente helter, manifestert her gjennom den standhaftige østerrikske nazimotstander Franz Jägerstätter. Han ble fengslet under 2. verdenskrig for å nekte å sverge troskap til Adolf Hitler. Delvis basert på Jägerstätter sine egne brev til hans kone. Den poetiske brevformen sammen med velkjente Malick-kjennetegn som lave kamerainnstillinger, vidvinkel-linse og blafrende kornåkre i vinden er en estetisk gjennomført nytelse, selv om seansen og historien blir litt repetetiv med en spilletid på nærmere 3 timer. Det hjelper også August Diehl i hovedrollen som maner fram galskap i blikket med et drag av Klaus Kinski over seg.

Ad Astra
Brad Pitt på romferd og søken etter sin forsvunnede far, spilt av Tommy Lee Jones, som er et eller annet sted der ute verdensrommet. Ganske langt ute. Selvfølgelig blir det et personlig oppdrag for den avbalanserte Brad Pitt, men større ting enn en personlig agenda står på spill. Nydelig foto av Hoyte Van Hoytema (Interstellar) og musikk av Max Richter. Regissør James Gray har selv nevnt 2001: en romodyssé og Apokalypse nå! som referansepunkter. Helt der vil nok ikke Ad Astra stå i ettertid, men en av årets mer vellykkede sci-fi filmer på kino er det.

Bait
En særegen lavbudsjettsfilm av Mark Jenkin. Innspilt med et opptrekkbart 16mm-kamera som gir praktiske og estetiske følger med at lyden måtte spilles inn i etterkant. Bait tegner opp et bilde av Cornwall, Englands «Syden», med klassiske problemstillinger om by vs. landsby, turisme vs. lokalbefolking. Denne særdeles manuelle analoge produksjonen i sort/hvitt matcher dens innhold på en uovertruffen måte.

Doctor Sleep
Oppfølgeren til tidenes grøsser og brakkesykefilm ble i vår lansert på hjemmekinomarkedet i en 3 timer lang director's cut. Med Doctor Sleep og Ondskapens hotell har vi plutselig en 5 timer lang fabelaktig double feature. Doctor Sleep, også den basert på en roman av Stephen King, følger guttungen fra The Shining i voksen alder. Kjekt er det også å se en opplagt tilstedeværende Ewan McGregor igjen, her i hovedrollen som Daniel. Naturligvis traumatisert etter grufulle opplevelser i barndommen, må Daniel ta i bruk «shining»-evnene sine igjen. En av årets positive overraskelser. NB! Director's cut er kun på blu-ray, ikke DVD-utgaven.

Håp
En av fjorårets beste norske filmer er lansert på hjemmekino. Regissør Maria Sødahls biografiske film er en bragd når det kommer til å skildre hvordan livet og nære relasjoner påvirkes i en uvirkelig fase, i dette tilfellet å få en dødelig kreftdiagnose. Snakk om bragd, Andrea Bræin Hovig i hovedrollen gjør nok en sterk rolletolkning i tillegg til å ha levert gjennomgående gode prestasjoner i 2019 i filmer som Barn, Lyset fra sjokoladefabrikken og Disco.

Joker
Regissør Todd Phillips har vel en slags semi-kred i komediekretser med filmserien Hangover på samvittigheten. Her gjør han et særdeles vellykket hopp over til seriøs superskurk film med The Joker i Gotham-universet. Det er vel heller ikke til å unngå å nevne den hinsides vonde skuespilllerprestasjonen til Joaquin Phoenix.

 

Koko-di Koko-da (2019)
Svensk-dansk snakkis. Velkjent nordisk dårlig stemning og kompliserte parhold. Et svensk par drar tilbake til deilige Danmark i et grufullt forsøk på å bearbeide et traume. På telttur uti den danske skauen utspiller det seg en slags «Groundhog Day» fra helvete. Kvalmende og tidvis morsomt. Ikke så grensesprengende som alt forhåndssnakket skulle tilsi, men den spriker godt i balansegangen mellom mørk komedie, surrealistisk grøsser og samlivsdrama.

 

The Lighthouse
Et annet beist enn Bait, men årets andre sort/hvitt-hit. Regissør Robert Eggers fikk et lite gjennombrudd etter Vvitch. Etter stor suksess på fjorårets Cannesfestival kom han seilende med fyrvokterhorroren "The Lighthouse". Robert Pattinson er god, mens Willem Dafoe er et prakteksemplar av en gammal sjøulk. I en gjennomført H.P. Lovecraft-inspirert ferd mot galskap, jobber de to vokterne isolert ute ved havgapet. Utydelig mystisk og gjennomført.

Little Women
Et romantisk epoke/kostymedrama basert på en litterær klassiker ville jeg normalt styrt unna hadde det ikke vært for at Greta Gerwig (Ladybird) står for regien og supertalentfulle skuespillere med vanskelige navn å uttale som Florence Pugh og Saoirse Ronan er i ensemblet. Frisk, filmatisk elegant og strålende ukronologisk klippet.

 

Monos
En columbiansk festivalhit som gikk litt under radaren på kino hjemme like før koronaens tid. En paramilitær gruppe barn med leir oppi fjellet sitter på et gissel. Vi snakker Heart of Darkness-stemning og litt Fluenes herre-gruppedynamikk. ikke så mye optimisme fra Columbia her heller altså, men Monos er en stilisert og vakker film.

 

Nightingale, The
Den australske regissøren Jennifer Kent følger opp grøsserhit’en The Babadook med en hevnthriller satt til Tasmania i 1825. Med tunge strøk tegner Kent opp et bakteppe med kolonialisme, sexisme, rasisme og andre ism’er som gjør The Nightingale til et langt mer sortmalt stykke film enn The Babadook

 

Pain & Glory
Almodovar hadde en opptur med med sin forrige film Julieta, og han er fortsatt i god form, i hvert fall kunstnerisk. En semi-biografisk fortelling om en aldrende filmregissør i skikkelse av en god Antonio Banderas. Han begynner å lefle med heroin for å døyve de utallige sykdommene sine (Almodovar sliter med dårlig rygg, men holder seg unna heroin). En non-lineær drømmende livshistorie springer fram. Dette er en relativt dempet Almodovar-film, men som fortsatt dirrer full av energi.

Parasitt
Bong Joon Ho står bak årets hit, en enigmatisk fortelling om klasseskille. Kim-familien bor i en muggen kjeller og øyner håp når sønnen får en sjanse som privatlærer hos en overklassefamilie. En fengende, morsom og mørk svindelhistorie. 

 

 

Portrett av en kvinne i flammer
Historisk drama satt til slutten av 1700-tallet. En ulykkelig vakker kjærlighetshistorie mellom to kvinner låst fast i hierarkiske og moralske tøyler. Celine Sciamma makter, i likhet med Greta Gerwig (Little Women), å puste filmatisk liv og virilitet inn i den ofte sterile sjangeren historisk kostymedrama.

 

Sorry We Missed You
Ken Loach med velkjent arbeiderklassetematikk. Treffer spikeren mer på hodet her med skildringen av familien som sliter med å få endene til å møtes enn den etter min mening litt i overkant påståelige Jeg, Daniel Blake.

 

Star Wars- the rise of Skywalker
Vel, ikke en kritikerfavoritt og upopulær blant flere fans. Siste del av Star Wars-sagaen er mektigere enn komla. J.J. Abrams sjonglerer den umulige oppgaven med å nøste sammen garnet. Spacesåpe med familiedrama og okkulte trusler møter Rey og gjengen. Spektakulære actionsekvenser og gåsehudfrembringende scener. Litt billig og forførende for oss nostalgikere, men verdig punktum.

Google+