Hopp til hovedinnhold

Årets beste filmer 2019

Årets beste filmer 2019

Her kommer årets beste filmer tilført den allerede rikholdige filmsamlingen til biblioteket.

78/52 (2017)
Tittelen henspiller på antall opptak og klipp i den famøse dusjscenen i Hitchcocks mesterverk «Psycho». Rimelig spesifikt, passe geeky og underholdende dokumentar for oss over gjennomsnittlig filminteresserte.

 

 

Midsommar

Midsommar (2019)
Ari Asters «Hereditary» var en av fjorårets beste i high-endsegmentet av grøssere. Her følger han opp med mesterlig flott uhygge med gladfrelste okkulte svensker på bygda. Bisarr, sjokkerende og med en god dose humor.

 

 

Annihilation (2018)
Regissør Alex Garland klarer ikke helt å følge opp sin forrige film, den enestående «Ex Machina», men «Annihilation» gir like fullt en kraftig filmatisk sci-fi-horror opplevelse i katastrofeområdet «The Shimmer».  

 

 

The Art of Self-defense (2019) 
Et voldsoffer, spilt av Jesse Eisenberg, søker hjelp hos selvhøytidelig karateskole med macho fascistiske tendenser. En mørk indiekomedie med tematiske fellestrekk med «Fight club».

 

 

Barn (2019)
Årets norske kritikerfavoritt fra forfatter, filmskaper og bibliotekar Dag Johan Haugerud. Et verk som spinner mesterlig rundt en traumatisk hendelse ved en skole.

 

 

Blindsone (2018)
Entagningsfilmen er plutselig ikke så uvanlig lengre, men heldigvis så føles dette grepet som helt nødvendig i Tuva Novotnys regidebut. Intensiteten og følelsen av tid i en krisesituasjon er nærmest lammende å bivåne i denne emosjonelt blytunge filmen med Pia Tjelta i hovedrollen.   

 

 

Booksmart (2019)
To nerdete flinke skolepiker får en aha-opplevelse da de innser at de har kastet vekk high school på skolearbeid. En sjarmerende high school-komedie som vender om på de stereotypiske rollene i sjangeren.

 

 

Burning (2018)
Sør-koreansk trekantdrama som dirrer av energi og spenningen mellom samfunnsklasse, seksualitet og besettelse.

 

 

 

Climax (2018) 
Ny Gaspar Noé-film: det grugledes. En hallusinerende febervåt fest av en film. Forventningene med grugleding var berettiget.

 

 

cold-war_dvd

Cold War (2018) 
Pawel Pawlikowski følger opp den særs vellykkede «Ida» med nok en lekker fotografert film i sort-hvitt. En kjærlighetshistorie satt til etterkrigstidens Europa og den kalde krigen.

 

 

Diego Maradona (2019)
Asif Kapadia har funnet sin spesialitet i dokumentariske biografiske filmer om ikonografiske celebriteter. I rekken etter «Senna» og «Amy» fortsetter han med tidenes fotballspiller. Kapadia fokuserer på hans tid i Napoli, som gjerne beskrives som det sportslige høydepunkt i karrieren, men også starten på en nedadgående spiral. Mørkt og dystert.

'

Dronningen (2019)
Trine Dyrholm er dronningen; mor, kone og en advokat med tilsynelatende moralsk kompass. Et ubehagelig dansk familiedrama hvor Dyrholm tar rettmessig mye plass.

 

 

 

The Favourite (2018) 
En ny film av Yorgos Lanthimos gir alltid forventninger selv om hans spesielle stil og deadpan-absurde dramaer ikke er alles kopp med te. Denne må vel sies å være hans mest tilgjengelige film og på papiret er jo dette et historisk kostymedrama. Heldigvis bryter Lanthimos med de klisjefylte konvensjoner og skildrer det engelske aristokratiet med fornøyelig vulgaritet.

 

grensen_no-dvd-front-7035534109755

Grensen (2018) 
Svenske Ali Abbasi treffer blink etter sin regidebut «Shelley», en skivebom med Ellen Dorrit Pedersen i hovedrollen. «Grensen» er basert på en novelle av John Ajvide Lindquist (bl.a. «La den rette komme inn») og omhandler en trollaktig toller med unike sanser. En forbløffende mikstur og en av årets mest uunnværlige originale verk.

 

In Fabric (2018)
Regissør Peter Stricklands filmografi har beveget seg i grensen mellom arthouse og 70/80-tallets diverse exploitation-sjangre. Alltid stilistisk sikre, med et tydelig visuelt avtrykk. Denne er en smeltedigel av det han har gjort tidligere, en giallopreget grøsser og komedie samtidig. Snålt om en diabolsk kjole. 

 

leavenotrace

Leave No Trace (2018)

Debra Granik følge opp det harde dramaet «Winter's Bone» med en far-datter historie som gir grobunn for ettertanke på forskjellige plan. Granik adresserer konflikter på mikronivå til større samfunnsstrukturelle problemer uten at det går i veien for et engasjerende drama. Godt spilt av Thomasin McKenzie og Ben Foster.

 

Maquia (2018)
Selv om japansk animé ofte er fantasifulle og visuelt vakre verk er de også tidvis vanskelige å henge med på sånn fortellermessig. Maquia er litt der selv om den er stemningsrik så det holder. Basisen i historien om den udødelige hovedpersonen og hennes relasjon til dødelige Erial er emosjonelt medrivende nok i seg selv. 

 

 

Matangi/Maya/M.I.A. (2018) 
M.I.A. er til tider en forbløffende popartist, men har en minst like forbløffende historie å fortelle. Hennes bakgrunn fra Sri-Lanka (faren grunnla de tamilske tigre) sammen med hennes usannsynlige reise til å bli superstjerne gir filmen en kraftig miks av musikk og politikk.

 

 

mayaheksdvd

Maya og hekseblomsten (2017) 
Japansk animasjon i samme stil som Studio Ghibli-filmer som «Chihiro og heksene». Filmen er en av de første til Studio Ponoc som ble grunnlagt av tidligere Ghibli-folk. Nydelig fargerikt eventyr basert på boken «The Little Broomstick» av Mary Stewart.

 

 

Mid90s (2018)
En sympatisk og ærlig skildring av unge skatere med superbe karakterer. Komiker Jonah Hill sin regidebut er årets mest fullendte oppvekstdrama.

 

 

Minding the Gap (2018
Bing Lius oscarnominerte oppvekstdokumentar om tre unge skatere sin overgang fra barndom til manndom gir emosjonelle slag og klump i magen. Rører ved mye av det samme som den fantastiske spillefilmen «Mid90s», som nylig gikk på kino.

 

 

Prospect (2018) 
Sci-fi på lavbudsjett om en far og tenåringsdatter på jakt etter dyrebare perler på en fjerntliggende måne. Det giftige støvet som hele tiden ligger i luften på månen gir i tillegg «Prospect» et vidunderlig uhyggelig psykedelisk preg.

 

 

Psychobitch 
Norsk ungdomsdrama er i vinden. Tematisk tar Martin Lund oss inn i klassisk ungdomsproblematikk med mobbing, gruppepress, og utenforskap. En viktig fortelling gir nødvendigvis ikke en god film, men «Psychobitch» er gjennomført frisk i tone og velspilt av den yngre garden. 

 

 

sisters-brothers_dvd

Sisters Brothers, The (2018)
Noe overraskende må det vel sies å være at franske Jacques Audiard klemmer til med en amerikansk western etter filmer som «Dheepan», «Rust og bein» og «Profeten». «Brødrene Sisters er glitrende spilt av John C. Reilly og Joaquin Phoenix, som begge formidler denne litt atypiske westernhistorien med stor komikk, brutalitet og glimtvis hjertevarme.

 

 

Sorry To Bother You (2018)
Absurd sosial satire av regidebutant Boots Riley. Uggenmorsom stemning er gjennomgående når den svarte hovedkarakteren Cassius må gå på akkord med seg selv for å lykkes som telefonselger.

 

 

Suntan (2016)
Presentert som en «coming of middle age»-fortelling, som jo er et treffende begrep siden den ensomme legen i 40-årene på mange måter gjennomgår hardkjøpte erfaringer om å vokse opp. Man lærer så lenge man lever. Dette greske tragikomiske dramaet er smertefullt og pinlig bra.

 

 

suspiria_dvd_1530-91d0_2d

Suspiria  
Hvilken sprø idé av Luca Guadagnino å gjøre en fortolkning av den italienske gialloklassikeren til Argento etter det gnistrende dramaet «Call Me By Your Name». Skallet er det samme: hekseri på en danseskole, men stilistisk skiller den seg mye fra originalen både i koloritt, musikk (som for meg ofte er det som sitter igjen fra Argentoversjonen) . Denne lunter tidvis litt utenfor i noen mindre nødvendige subplots, men hovedessensen sparker. Dakota Johnson er overraskende bra, og Tilda Swinton forutisgbart strålende som heksedanseinstruktør. Se filmen og øv på «volk».  

 

Upgrade (2018)
Fiffig miks av sci-fi og hevnthriller. Aldri et mesterverk, aldri spesielt nyttig innblikk i kunstig intelligens, men som regel fengende tvers igjennom.

 

 

Varda by Agnès (2019)
Et fabelaktig siste dokument og kontemplasjon over sitt eget kunstneriske virke fra avdøde Agnès Varda. En slags dokumentar masterclass.

 

 

We the Animals (2018)
Basert på oppvekstromanen «Vi dyra» av Justin Torres. Nydelig fortalt fra perspektivet til Jonah, den yngste i søskenflokken, spilt av debutanten Evan Rosado.

Google+