Hopp til hovedinnhold

Dystopier

Fra filmen "War of the Planet of the Apes"

Hvorfor har beinhard fremtidspessimisme blitt så populært, til og med blant jenter? 

Jeg gjorde en gang et forsøk på å lese Johannes Åpenbaring, men det ble for mye av det «gode» (altså for mange og detaljerte beskrivelser av hva selve endetiden vil innebære). Det har alltid vært tiden etter apokalypsen som har fascinert meg mest. Dette med å dømme levende og døde blir ikke da så interessant. Hva kan vel en ateist forvente?

"Dystopi kommer fra det konstruerte engelske ordet «dystopia», først kjent brukt av den engelske filosofen John Stuart Mill i 1868, og beskriver et anti-eutopia (gresk eutopia, «et godt sted»), altså et «ikke-godt» sted. Dystopi brukes som motsats til utopi, og er dermed en forestilling om eller beskrivelse av en uønsket samfunnsmodell. Et dystopisk samfunn er i effekt et anti-Utopia." - Wikipedia

Den kalde krigen

Under hele oppveksten fikk jeg gleden av å vokse opp i skyggen av den kalde krigen. Hver kveld lurte jeg på hva jeg ville våkne opp til i morgen, hvis jeg var heldig nok til å få lov å våkne. Så kom 1989 og Berlin-muren ble revet av en invaderende sivil horde fra vest. Jernteppet ble trukket opp og forestillingen om fred og fordragelighet mellom gamle fiender begynte. Fred skulle herske over landene, bare de ikke lå i Afrika, Asia eller Latin-Amerika. Og årene ballet på seg og denne frykten for atomkrig ble byttet ut med andre dommedagsscenarier.

 

Dystopi for jenter (og egentlig alle andre også)

Det er kanskje disse nye dystre fremtidsutsiktene som gjør at vi har fått en ny type dystopier. Denne gangen synes det å være rettet mot jenter, og disse har blitt så populære at de filmatiseres til kassasuksesser. Her bør jeg trå varsomt, men når jeg vokste opp var det ingen jeg kjente av det motsatte kjønn som i det hele tatt ville vurdert å lese denne typen litteratur. Disse nye bokseriene inneholder beinhard fremtidspessimisme og en smule trøblete kjærlighetsforhold. Hadde kjønnet på hovedpersonene blitt byttet om og bøkene blitt utgitt når jeg vokste opp, ville de vært The soundtrack of my life. Her er noen av de jeg likte best: 

Jeg har jo sett disse filmatiseringene og skulle følt meg som en gammel gris mens jeg gjorde det. Det motsatte var tilfellet. Jeg lot meg virkelig fascinere. Jeg kunne vitterlig relatere til disse. Ideene er rimelig originale, historiene er meget bra og det eneste jeg har av innvendinger er hvordan de velger å la de forskjellige historiene ende.

Så, hvorfor har disse historiene blitt så mektig populære akkurat de siste ti årene? Å ja, FNs klimarapport og året 2040…

Her følger en oversikt over mine anbefalte, filmer, tegneserier og romaner. 

 

Filmer

 

Tegneserier

 

Romaner

Google+